UNIVERSITETET I TROMSØ
2. avdeling, våren 2001
Per og Kari møttes en vakker sommerdag i Tromsø, og det oppstod kjærlighet ved første blikk. Per hadde flere ganger vært innlagt ved et psykiatrisk sykehus, og han var nå avhengig av medisiner for å holde sine depresjoner i sjakk. Per og Kari flyttet etter kort tid sammen i en leid leilighet. Per var i full jobb, mens Kari, etter Pers ønske, sa opp sin faste jobb som lærer. Hun skulle heller være hjemme og stelle for sin kjære, samt ta livet med ro siden hun var gravid. Truls ble født sommeren 1996, og den lille familien var svært lykkelig.
Per sin mor som var enke, døde høsten etter at Truls var født. Per tok dødsfallet nokså tungt, men midt i sorgen medførte dødsfallet det positive at Per arvet sin mors bolig. Huset var i dårlig stand, men Per mente det ikke gjorde noe. Kari var derimot litt bedre vant, og en uke Per var borte på kurs, fikk hun sin nevenyttige far til å pusse opp store deler av huset. Siden Kari og Per hadde dårlig økonomi, og Per i tillegg var imot oppussingen, var det Karis foreldre som betalte hele oppussingen. De ville så gjerne hjelpe det unge paret. Huset lå like i nabolaget til der Karis foreldre bodde. Kari, Per og Truls flyttet inn i januar 1997, og Truls fikk etter hvert et svært nært og godt forhold til besteforeldrene i nabolaget.
For å spe på økonomien begynte Kari som dagmamma til fire barn i tillegg til Truls. Denne dagmammavirksomheten drev hun fra hybelleiligheten i huset deres. Kari ble høsten 1997 igjen gravid, og Per var svært fornøyd med det.
Rundt årsskiftet begynte imidlertid Per å føle seg noe sliten, trøtt og uvel. Han trodde dette skyldtes medisinene han gikk på. Derfor bestemte han seg for å kutte ut tablettene uten å fortelle dette verken til Kari eller til fastlegen sin. Etter noen uker uten tabletter begynte Per å få tilbake depresjonene sine. Han hadde imidlertid følelsen av at dette måtte være Karis feil, fordi hun maste altfor mye. Per begynte derfor å opptre truende og voldelig overfor Kari. Etter en høylytt diskusjon i begynnelsen av februar 1998, mistet Per fullstendig kontrollen. Han ga Kari noen voldsomme slag både mot ansikt og kropp, før han strøk på dør. Lille Truls på vel halvannet år var gråtende vitne til opptrinnet. Samme natt startet fødselen, og Kari dro til sykehuset etter først å ha plassert Truls hos besteforeldrene. Trine ble født denne natten, to måneder før termin. Legene på RiTø fastslo at den tidlige fødselen skyldes ytre belastninger mot Karis mage. Merker i Karis ansikt og ellers på kroppen styrket legenes tro på at hun var blitt mishandlet, og dette ble notert i journalen. Kari ønsket verken å bekrefte eller å avkrefte hvorvidt hun var blitt slått av Per. Per selv dukket opp på sykehuset dagen etter, stolt over å ha fått en datter, men uten å vise noen anger for det passerte. Kari ble utskrevet etter noen dager, mens lille Trine måtte være igjen på sykehuset da hun var svak på grunn av den tidlige fødselen.
Hjemme hos Kari og Per var det svært turbulent. Per varierte mellom å være svært deprimert og svært aggressiv. På jobb var Per bare stille og innesluttet, mens han tok ut aggresjonen i hjemmet. Han viste ingen interesse for lille Trine på sykehuset, og hans forhold til Truls endret seg også. Truls var blitt noe engstelig og redd sin far, mens Per selv mistet all tålmodighet overfor Truls. Det ble svært mye kjefting, men Per tydde aldri til vold overfor Truls. Kari derimot fikk stadig gjennomgå, ofte mens Truls var til stede. I de verste periodene plasserte Kari Truls hos besteforeldrene. Selv turte hun ikke å forlate Per av frykt for at han skulle skade seg selv. Alle foreldrene til barna Kari var dagmamma for, sa etter hvert opp avtalen med Kari. Foreldrene hadde lagt merke til Karis mange sår og blåmerker, og de hadde hørt ryktene om årsaken til Trines tidlige fødsel. Kari og Per hadde nå bare Pers inntekt å leve av, og dette gjorde Per enda mer aggressiv overfor Kari.
På sykehuset reagerte de på at Kari svært ofte besøkte Trine full av blåmerker og sår. Per så de intet til. De ansatte på sykehuset overhørte også at Truls sa til sin mor at han ikke ville hjem til pappa, og at han heller ville være hos besteforeldrene. Sykehuspersonalet forsøkte å snakke med Kari om problemene, men hun turte ikke si noe av frykt for hva som kunne skje med både henne, barna og Per.
Etter halvannen måned var Trine sterk nok til å få komme hjem. Kari var tydelig forslått da hun møtte opp på sykehuset for å hente henne. Igjen tok sykehuspersonalet dette opp med henne, men Kari var ikke villig til å si noe som helst. Vakthavende lege på barneavdelingen syntes ikke det virket trygt å sende Trine hjem til denne familiesituasjonen. Han avtalte derfor med Kari at Trine måtte være på sykehuset en dag til, angivelig på grunn av noen prøver. Da Kari forlot sykehuset kontaktet legen barnevernet og ga uttrykk for sin bekymring. Da Kari kom for å hente Trine neste dag, hadde barneverntjenesten allerede vært der og hentet henne.
Kari tok straks kontakt med barnevernet. Her fikk hun kun snakke med en sekretær, som opplyste at alle de øvrige ansatte var på kurs ut dagen og dagen etter, fredag. Sekretæren visste intet om Karis sak, og Kari blir bedt om å ta kontakt over helgen. Da hun kom til sine foreldre for å hente Truls, kunne de fortelle at en barnevernskonsulent hadde ringt til dem. Barnevernkonsulenten hadde spurt dem om situasjonen hjemme hos Kari og Per, og om hvordan Truls hadde det. Besteforeldrene foreslo at Truls skulle bli hos dem en stund, noe Kari gikk med på. Kari selv følte at hun måtte dra hjem til Per. Vel hjemme fra jobb fikk Per høre om barnevernets innblanding i familien hans. Per klandret Kari for den situasjonen de var havnet i, og lot sin frustrasjon gå ut over henne både fysisk og psykisk, hele helgen.
Mandag morgen møtte Kari opp hos barnevernet. Hun fikk da vite at Trine var blitt plassert i et beredskapshjem torsdagen i forrige uke, fordi barnevernet mente familiesituasjonen hjemme hos Per og Kari ikke var så tilfredsstillende at Trine kunne komme hjem. Barnevernadministrasjonens leder fortalte også at de ventet på en bekreftelse fra lederen i fylkesnemnda på at dette var en korrekt vurdering.
Per ble på denne tiden igjen innlagt på psykiatrisk sykehus.
Kari tok kontakt med advokat. Sammen møtte de opp på kontorene hos barneverntjenesten en uke etter at Trine ble plassert i beredskapshjemmet og krevde at Trine skulle tilbakeføres til Kari straks. Som begrunnelse for dette hevdet advokaten at barneverntjenesten ikke hadde anledning til å plassere Trine i beredskapshjemmet. Det var ingenting å utsette på den omsorgen Kari ga Truls, og heller ikke den omsorgen hun hadde gitt Trine mens hun lå på sykehuset. Det kunne ifølge advokaten ikke være anledning til å plassere Trine utenfor hjemmet, når Trine ennå ikke hadde fått kommet hjem. Saken var dessuten altfor lite undersøkt fra barnevernets side. I tillegg hevdet advokaten at vedtaket uansett var ugyldig når lederen i fylkesnemnda hadde ventet til tirsdag med å godkjenne det. I alle tilfeller var situasjonen i hjemmet en annen nå som Per var innlagt på sykehus, og vedtaket om midlertidig plassering måtte da oppheves straks, ifølge advokaten.
Advokaten hevdet også at legen på sykehuset ikke hadde rett til å varsle barnevernet fordi han hadde taushetsplikt. Han mente også at barneverntjenesten ikke hadde anledning til å kontakte Karis foreldre. Han hevdet videre at vedtaket var ugyldig fordi Kari ikke hadde fått varsel om vedtaket før det ble fattet, og fordi de ikke hadde drøftet alternative løsninger med henne.
Barneverntjenesten viste på sin side til at legen ikke bare hadde rett, men plikt til å varsle dem slik situasjonen her lå an. I tillegg mente de at det å kontakte foreldrene til Kari var et nødvendig ledd i undersøkelsen av saken, og noe de hadde full anledning til. Barneverntjenesten hevdet videre at når situasjonen i hjemmet var så alvorlig som i dette tilfellet, hadde de full anledning til å plassere Trine i et beredskapshjem. At slikt vedtak kunne treffes også før Trine var kommet hjem fra sykehuset, mente de fulgte klart av barnevernlovens regler. Barneverntjenesten mente videre at vedtaket tidsnok var godkjent av lederen i fylkesnemnda, og uansett at slik godkjenning ikke var noe gyldighetsvilkår for vedtaket. Barneverntjenesten bestred videre at det forelå noen varslingsplikt etter barnevernlovens regler, og de viste til at saken var tilstrekkelig undersøkt for denne type vedtak.
Barneverntjenesten var enig i at situasjonen i hjemmet nå var endret siden Per var innlagt på sykehus. Barneverntjenesten var imidlertid ikke enig i at Trine skulle overføres til hjemmet. De mente derimot at de i medhold av barnevernloven kunne se an situasjonen i seks uker, før de vurderte situasjonen på nytt. Kari og hennes advokat var sterkt uenig i dette, og forlangte at Trine fikk komme hjem straks.
Med Per innlagt på sykehus fikk Trine etter kort tid komme hjem til Kari og Truls igjen. Per forble innlagt på sykehuset i tre måneder. Kari besøkte ham ofte, men barna var aldri med. Dette var både av hensyn til Per som trengte ro, og av hensyn til Truls som fortsatt var svært skeptisk og redd sin far. Da Per ble utskrevet, gikk han igjen på medisin, og han lovet Kari aldri mer å slutte med denne eller å ty til vold overfor henne igjen. Kari og Per feiret utskrivelsen med å inngå ekteskap.
Forholdene i hjemmet utviklet seg ikke så bra. Truls fortsatte å være like engstelig for Per, og Per viste like liten interesse for barna. Kari kunne på sin side ikke skjønne hva hun en gang så i Per, og hun ønsket ikke å fortsette samlivet. To måneder etter bryllupet var bruddet et faktum, og Per flyttet til en kommunal leilighet.
Selv om Per tidligere hadde vist liten interesse for barna, bestemte han seg nå for at Kari i alle fall ikke skulle få ha dem, når hun ikke ville ha ham. Både Kari og Per engasjerte advokater, og begge krevde at barna skulle bo fast hos dem. En måned før partene skulle møte til mekling, ringte Per til Kari og sa at han kom og hentet barna. Kari hadde ikke mer rett til å ha dem hos seg enn hva han hadde. Kari tok da kontakt med sin advokat, som igjen kontaktet domstolen med krav om midlertidig avgjørelse om at barna skulle bo hos Kari. Per hevdet at domstolen ikke hadde adgang til å treffe en slik midlertidig avgjørelse, fordi mekling ennå ikke var foretatt.
Meklingen en måned senere førte ikke frem. Kari fremmet så krav om at barna skulle bo fast hos henne. Per innså at han ikke klarte å ha begge barna, og han krevde derfor at Truls skulle bo fast hos ham, og at Trine skulle bo fast hos Kari. Kari motsatte seg slik deling av barna. Kari mente videre at Per ikke var i stand til å ta ansvar og omsorg for barna, og at han derfor verken skulle få ha dem boende hos seg eller ha samvær med dem. Samvær måtte eventuelt skje med tilsyn hevdet hun. Om Kari skulle få medhold i at barna skulle bo hos henne, krevde Per vanlig samværsrett. Per motsatte seg tilsyn under samværene. Dersom det ble snakk om slikt tilsyn, ønsket ikke Per samvær med sine barn. Siden barna hadde krav på samvær med sin far etter barneloven, kunne retten ikke pålegge tilsyn, mente Per. Per krevde videre at han og Kari fortsatt skulle ha felles foreldreansvar for barna. Kari hevdet på sin side at de aldri hadde hatt felles foreldreansvar siden de bare var samboere da barna ble født. Under enhver omstendighet krevde Kari at hun nå skulle ha foreldreansvaret alene.
Kari og Per var også uenige om skifteoppgjøret. Per viste til at han hadde arvet huset fra sin mor. Han hadde derfor en ubetinget rett til å beholde det, og verdien av huset krevde han skjevdelt.
Kari hevdet at hun var sameier i huset, både på grunnlag av den innsats hennes foreldre hadde gjort i form av arbeid og pengebidrag, og på grunnlag av Karis arbeidsinnsats i hjemmet. Hun erkjente at Per formelt sto som eneeier, og at det var hans arbeidsinntekter som hadde dekket alle løpende utgifter, men hevdet at dette ikke var avgjørende. Kari krevde verdien av sin sameierandel skjevdelt, og hevdet dessuten at Per uansett ikke kunne kreve hele husets verdi skjevdelt.
Kari påsto videre at hun hadde rett til å overta huset, og at det uansett ville være åpenbart urimelig å la Per beholde det.
Boligen ble taksert til kr 1 500 000,-. Partene var enige om at verdien hadde vært uforandret under det kortvarige ekteskapet. Av taksten fremgikk det også at huset uten oppussingen ville være verdt kr 1 000 000,-.
For det tilfelle at Kari ikke fikk overta huset, krevde hun bruksrett til det. Per motsatte seg dette.
Kandidatene skal drøfte
og avgjøre prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.
Hjem
Fakultetet
Student
Forskning
UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no