Kari var nettopp ferdig utdannet økonom. Hun hadde et meget beskjedent studielån. Hun hadde nemlig under hele sin studietid bodd hjemme hos sine foreldre i Bergen, og hadde fått dekket alle utgiftene til studiene av dem. Studielånet hadde hun brukt til ferieturer, klær ol.

Kari giftet seg med Per en vakker sommerdag. I bryllupet holdt Karis far, eiendomsmegler Martin Egehler, en rørende tale. For ikke å skuffe sitt begeistrede publikum, følte herr Egehler at han måtte avslutte talen med rosinen i pølsa. Henvendt til Kari sier han at hun som eldste datter skulle få feriestedet på Sørlandet som hadde vært i hans families eie i flere generasjoner, og som han hadde arvet. For at alt skulle være rettferdig, sa herr Egehler i samme talen til Karis lillesøster Margrethe at når hun en gang giftet seg, skulle hun få en lignende gave. Margrethe var l9 år gammel, og studerte juss i Tromsø.

Overrekkelsen av hytta kom som en stor overraskelse på Kari og Per, og ikke minst for Karis mor som heller ikke hadde hørt noe om dette før. Riktignok var det hennes mann som hadde brakt eiendommen inn i ekteskapet, men det var hun som hadde styrt med den, sørget for vedlikehold og utallige ombygninger og påbygninger. Hun hadde brukt en formue på interiørarkitekter og italienske designmøbler. Innredning var forøvrig hennes store hobby. Selv var hun også en slags interiørarkitekt. Hun hadde nemlig tatt ett halvårig brevkurs på en dansk arkitektskole. Forøvrig hadde hun ingen utdannelse, og var heller ikke i lønnet arbeid. Like etter at de giftet seg hadde fru Egehler imidlertid arvet 800.000 kroner etter en tante i Sør-Afrika. Arven sto urørt på en høyrentekonto, men fm Egehler tok hvert år ut rentene. Dette beløp seg til ca l00.000 kroner i året.

Herr Egehler hadde aldri vært særlig begeistret for sin kones innfall vedrørende hytta. Han mente stedet burde holdes mest mulig som det var. Det var greit nok at de måtte male, skifte ut noen vinduer og legge ny takstein, men fru Egehler hadde nå gjort hans barndoms sørlandsidyll om til et kunstgalleri. Han hadde forståelse for hennes hobby; selv var han en lidenskapelig frimerkesamler. Det han ikke likte var at hun brukte hans hytte til formålet. Ved å gi bort hytta til Kari, håpet han å få mer innflytelse over stedet. Kari hadde nemlig arvet hans fornuft og praktiske sans. Herr Egehler bestemte seg for å snakke mer om hytta med Kari senere, for nå skulle de feire bryllup. Dessuten regnet han med et lite oppgjør med sin kone.

Uka etter ordnet herr Egehler med skjøte og fikk hytta overført til Kari.

Herr Egehlers oppgjør med fru Egehler kom som forventet. Under herr Egehlers tale i bryllupet, hadde fru Egehler blitt svært såret pga gaven til Kari. For det første hadde han ydmyket henne i selskapet. Alle måtte jo se at hun ikke visste noe om hans innfall. Fru Egehler påsto at han ikke var berettiget til å gi bort hytta uten hennes samtykke. Fru Egehler viste til at de hadde felleseie, og at hun derfor var medeier i hytta Hun hadde dessuten investert store pengesummer i de mange om - og påbygginger av hytta, for ikke å snakke om alle kunstskattene hun hadde kjøpt. Disse investeringer skulle hun i alle fall ha noe igjen for. Herr Egehler anførte at hytta stammet fra hans familie, og hadde tilhørt slekten i mange generasjoner. Når det gjaldt hennes såkalte investeringer, skulle hun mer enn gjerne få igjen alle de redselsfulle maleriene og andre kunstgjenstander hun hadde brakt i hus. Stedet ville antagelig stige i verdi ved å fjerne spetaklet. Forøvrig kunne hun ikke kreve noe tilbake fra ham så lenge de fortsatt var gift. Til dette svarte fru Egehler at dersom skilsmisse var en betingelse for hennes rettigheter, var hun bare glad til. Da kunne hun slå to fluer i et smekk. Dagen etter flyttet fru Egehler inn på hotell. Uka etter mottok herr Egehler gjenpart av hennes separasjonsbegjæring.

Fru Egehler gikk deretter til sak mot Kari og krevde prinsipalt overdragelsen omstøtt og hytta tilbakeført til felleseiet. Subsidiært hevdet fru Egehler at hun var sameier i hytta, og at herr Egehler ikke kunne gi bort mer enn sin eierandel. I alle fall var kunstsamlingen hennes. Kari avviste morens krav.

I skifteoppgjøret krevde fru Egehler at dersom hytta ble tilbakeført til felleseiet, skulle den utlegges henne. Det var tross alt hun som hadde den største tilknytningen til den. Dersom gaven ikke ble omstøtt, krevde hun vederlag. Endelig krevde fru Egehler at arven hennes og kunstsamlingen skulle holdes utenfor likedelingen.

Herr Egehler syntes det var dramatisk med en skilsmisse pga en uenighet om hytta ønsket imidlertid fru Egehler å skilles, skulle ikke han motsette seg det. Herr Egehler motsatte seg imidlertid at fru Egehler kunne kreve hytta utlagt til seg, dersom hun fikk medhold i kravet om omstøtelse. Herr Egehler viste igjen til hytta hele tiden hadde tilhørt ham. Fru Egehler kunne ikke få status av sameier, bare fordi hun hadde brukt så mye tid og penger på stedet. Etter herr Egehlers mening var det litt tvilsomt hvem sine penger fru Egehler eventuelt hadde investert i hytta. Hun hadde jo ingen egne inntekter. Herr Egehler hevdet videre at selv om det skulle være slik at fru Egehler hadde investert penger i selve hytta, ville ikke det i seg selv være nok til at hun ble sameier. Herr Egehler aksepterte at det inne på hytta etter hvert hadde samlet seg opp kunst for betydelige beløp, og at alle kunstkjøpene var finansiert gjennom fruens renteinntekter. Kunsten måtte imidlertid vurderes separat og ikke som en del av hytta Siden de nå skulle skilles, måtte også verdien av kunsten likedeles mellom dem på samme måte som resten av boet. Han bestred også at fru Egehler hadde noe krav på vederlag.

Alt oppstyret omkring separasjonen tok på fru Egehler. Hun hadde tidligere hatt flere hjerteinfarkt, og fikk nå et nytt kraftig infarkt. Herr Egehler besøkte henne på sykehuset hver dag. Fru Egehler ble rørt over hans oppriktige omsorg og omtanke. Hun skjønte at hun kanskje hadde handlet litt overilt. Det var forståelig at herr Egehler ville forsøke å bevare sin barndoms feriested slik det var. Ved litt ettertanke måtte hun innrømme at hun hadde overkjørt ham ganske kraftig når det gjaldt hytta. Stedet var egentlig ganske hyggelig slik det hadde vært, men hun kunne ikke fordra hans familie og ville ikke feriere på et sted som de hadde formet. En dag hun begynte å føle seg mye bedre, tok hun mot til seg og spurte herr Egehler om de kanskje skulle glemme hele separasjonen og starte på en ny frisk. De hadde tross alt vært gift i 25 år. De hadde fått separasjonsbevillingen, men hun foreslo at de kunne la være a sette den ut i livet. Herr Egehler var glad for at hun hadde endret standpunkt, men sa at de fikk snakke om det senere. Nå matte fru Egehler først og fremst hvile seg og bli frisk igjen. Det ble hun dessverre ikke. Hun døde plutselig noen dager senere som følge av et nytt infarkt.

Like før fru Egehler døde hadde herr Egehler gitt Kari beskjed om at hun måtte føre hytta tilbake til sin far, slik at mor ble glad igjen. Kari ble kraftig fornærmet over farens utspill. Hun kunne nok ha diskutert en omgjøring, men fant seg ikke i at faren bare ga henne ordre om hva hun skulle gjøre. Hun var tross alt voksen og gift. Kari nektet derfor å skjøte hytta tilbake. Den ellers så sindige herr Egehler sa da til Kari at han håpet at Kari hver gang hun brukte hytta ble minnet om at det var Kari som indirekte hadde tatt livet av sin mor. Etter dette var ikke far og datter særlig gode venner.

På skiftet ble kunstsamlingen taksert til 1,2 millioner kroner og hytta til 900.000 kroner. Bolighuset ble verdsatt til to millioner kroner. Foruten kunstsamlingen og arven fra tanten, hadde fru Egehler smykker og personlige eiendeler for 500.000 kroner. Ved siden av huset, hadde herr Egehler to biler verdt tilsammen 400.000 kroner og en frimerkesamling taksert til 20.000 kroner.

På skiftet ble det tvist om herr Egehler kunne overta boet uskiftet. Kan og Margrethe påsto at herr Egehler verken hadde krav på arv eller å sitte i uskifte. Boet matte derfor skiftes. Jentene påsto videre at morens arv fra hennes tante i sin helhet skulle tilfalle dem. Når det galdt den kunstsamlingen fru Egehler hadde bygget opp på hytta var Kari og Margrethe uenige. Kari mente at samlingen måtte anses som en del av hytta, og at hun derfor allerede hadde fått kunsten. Dette avfeide Margrethe som tøv. De to jentene var imidlertid enige om at dersom kunstsamlingen ikke kunne anses gitt til Kari, skulle i ane fall ikke verdien av den likedeles mellom ektefellene.

Herr Egehler krevde prinsipalt å overta hele boet uskiftet. Han vist: til at han og fru Egehler bare var separert og ikke skilt. De var derfor fortsatt ektefeller. Dessuten var de enige om at de skulle droppe separasjonssaken, og fortsette ekteskapet. Herr Egehler viste videre til at det i ekteskapet hadde vært fullstendig felleseie, som inkluderte både arven fra Sør-Afrika og den kunsten fru Egehler hadde kjøpt for renteinntektene sine. Noe annet enn likedeling ville være åpenbart urimelig. Fru Egehler hadde aldri hatt noen lønnsinntekter. Hun hadde derfor levd på ham. Han erkjente at det var hun som for det vesentligste hadde tatt seg av barna da de var små. Etter hvert som barna klarte seg selv, hadde fru Egehler imidlertid vært mer opptatt av sine egne sysler. Salige fru Egehler hadde ikke bidratt med så mye til det økonomiske fellesskapet. Herr Egehler hadde ikke hatt noen innvendinger til hvordan de hadde innrettet sin tilværelse. Han var av den gammeldagse typen som likte a kunne forsørge sin familie. Fru Egehler hadde fått et fast månedlig beløp i husholdningspenger, som hun disponerte fritt Herr Egehler hadde aldri oppfordret fru Egehler til å søke seg arbeid eller ta noen utdannelse. De hadde således vært enige om de økonomiske forhold, riktignok med unntak av fru Egehlers disposisjoner vedrørende hytta. Herr Egehler viste til at hans rett til likedeling av arven etter tanten var en del av den enigheten de hadde bygget sine økonomiske forhold på. Likedeling var en slags stilltiende avtale dem i mellom Dersom arven ble holdt utenfor likedelingen, måtte i alle fall verdien av kunsten likedeles. Disse var tross alt anskaffet under ekteskapet. Skulle kunsten holdes utenfor likedelingen, måtte det samme gjelde for hytta, men også for huset, bilene og alt det andre han eide. Frimerkesamlingen måtte i alle fall holdes utenfor delingen. Med unntak av hytta, var disse formuesgjenstandene utelukkende finansiert at hans inntekter.

Under skiftet fremsatte Margrethe krav om forlodds dekning av utgifter til sine studier, bl a fordi Kari hadde fått det. Hun forlangte videre at dersom Kari fikk beholde hytta, skulle det g øres avkorting i Karis arvelodd for verdien av den. Hun viste til at det var foreldrenes forutsetning at barna skulle stilles likt Kari motsatte seg både forloddskrav og avkorting.

For det tilfelle at Margrethe fikk medhold i sitt krav om avkorting, mente herr Egehler at verdien av hytta måtte legges til boet ved beregningen av hans boslodd.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no