Forøvrig eide Peder en hytte på sørlandet som han hadde arvet etter sine foreldre. Han hadde også en bankbok pålydende kr 400.000 som stammet fra en gave han fikk til sin konfirmasjon i 1943. Gaven var den gang kr 50.000, men den hadde stått urørt siden. Marte hadde lagt seg opp en smykkesamling som var verdt kr 300.000. Alt var smykker hun hadde fått under ekteskapet. Omtrent halvparten hadde hun fått av Peder, det øvrige fra slekt og venner. Hun eide også en to år gammel bil som ble taksert til kr 150.000.

Per og Pål hadde kommet seg godt frem i verden. Etter å ha jobbet noen ar i Peders forretning startet de egne forretninger. Espen satt for det meste hjemme. På Espens konfirmasjon i 1991 fikk han fra sin far en bankbok pålydende kr 200.000 som skulle sta sperret til han fylte atten år. Pengene stammet fra den bankboken Peder i sin tid hadde fått fra sin far ved sin egen konfirmasjon. Bortsett fra alminnelig misunnelse hadde ikke Per og Pål sa mye i mot pengegaven til Espen. De var selv på dette tidspunktet meget velstående. I festtalen gjorde Peder det klart for alle søsknene at dersom han ved sin død etterlot seg betydelige midler, og Per og Pål ikke lenger var velstående, skulle det skje en avkorting i forhold til Espen.

Peder døde i januar 1993, 65 år gammel. Han etterlot seg intet testament.

Boligeiendommen ble taksert til 1.200.000 og Peders hytte til kr 600.000. Peders forretning ble samlet taksert til kr 2.400.000. Forretningen hadde Peder arvet etter sine foreldre. Det var ikke øvrige midler i boet.

På dette tidspunkt hadde både Pers og Påls forretninger falt sammen, og de var på det nærmeste blakke.

Vedrørende felleseiet mente Per og Pål at Marte ikke kunne sitte i uskifte med midler som Peder hadde fra før ekteskapet eller som han senere hadde arvet. Dette måtte i sin helhet fordeles som arv etter Peder.

Per og Pål hevdet videre at bestemmelsen om rett til uskifte med særeiemidler måtte være ugyldig fordi den på illojal måte krenket deres pliktdelsrett. Realiteten i ektepakten var at Peder hadde bestemt at halvparten av hans særeiemidler skulle tilfalle Marte etter hans død. Dette var både i strid med de formelle krav til en dødsdisposisjon og til de materielle regler om livsarvingenes pliktdelsrett. Loven ga ikke ektefeller adgang til å avtale en slik deling av uskiftebo som besto av særeiemidler. I alle tilfelle var dette en ektepakt som var sterkt urimelig overfor dem.

Skulle Marte overta Peders særeie uskiftet, måtte i alle fall hennes eget særeie også inngå i uskifteboet. De viste til arvelovens bestemmelser om dette, samt det forhold at Peder hadde eid huset fra før ekteskapet.

Espen som fortsatt var umyndig hadde ingen innsigelser, men Per og Pål påsto for sikkerhets skyld at Marte ikke hadde rett til å sitte i uskifte med særeiemidler overfor Espen uten overformynderiets samtykke.

Marte på sin side hevdet at hun hadde en ubetinget rett til uskifte med felleseiemidler. Når det gjaldt ektepakten påsto hun videre at den måtte legges til grunn i sin helhet. Alle disposisjoner og bestemmelser var gjort innenfor lovens rammer. Subsidiært hevdet Marte at dersom bestemmelsen om uskifte med særeie ble kjent ugyldig, måtte hele ektepakten bortfalle. Opprettelsen av særeie måtte ses i sammenheng med bestemmelsen om rett til uskifte. Skulle bestemmelsen om uskifte settes til side, måtte således hele ektepakten ses bort fra og Marte kunne overta hele formuen uskiftet etter lovens normalordning. Hvis bare bestemmelsen om uskifte skulle falle bort, ville det resterende av ektepakten være urimelig overfor Marte. På den annen side mente Marte at Per og Pål ikke kunne påberope seg at ektepakten var urimelig overfor dem.

Etter tvistene i forbindelse med etableringen av uskifteboet i februar 1993, ble det ikke særlig godt forhold mellom Marte og de to eldste sønnene. Espen var derimot fortsatt mors solstråle. Med tanke på den krangelen som kunne oppstå etter sin egen død eller hvis det på annen måte ble skiftet etter Peder, avga hun en erklæring hvor det stod at det som tidligere kunne vært oppfattet som et betinget påbud om avkorting for Espens konfirmasjonsgave, nå skulle bortfalle. Marte mente seg berettiget til dette fordi det dreide seg om en gave litt av felleseiemidler. Hun viste til arvelovens regler om avkorting hvor hun mente det fremgikk at en slik gave ble regnet som gitt av begge ektefeller. I alle fall måtte hun kunne omgjøre avkortingspåbudet for sin egen halvpart av gaven.

Per og Pål protesterte umiddelbart. Marte hadde ingen rett til å gjøre om Peders påbud om avkorting. De viste til at gaven var gitt av Peder alene og av midler han i sin tid hadde fått av sin far.

Per og Pål protesterte igjen. De mente at siden det ikke var oppnevnt noen begunstiget måtte forsikringen deles mellom arvingene til Peder. I alle fall måtte den inngå i uskifteboet. For det tilfelle at forsikringen ikke inngikk i uskifteboet, krevde de at utbetalingen i alle fall måtte revideres i forhold til pliktdelsreglene. Subsidiært hevdet de at utbetalingen måtte omgjøres fordi det ville virke åpenbart urimelig overfor dem at hele beløpet gikk til Marte som var velstående, mens de som var Peders barn satt igjen med ingenting.

Marte påsto at hele forsikringen måtte tilfalle henne, og holdes utenfor uskifteboet.

Marte påsto at ved et skifte på dette tidspunkt måtte i alle fall livsforsikringen holdes utenfor delingen. Per og Pål protesterte, og viste til det gamle prinsipp om at bordet fanger.

Det var enighet mellom partene om at alle de tall som er oppgitt ovenfor kunne legges til grunn for skiftebehandlingen. Verken Peder eller Marte hadde gjeld.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.
Sett deretter opp en oversikt over hvordan midlene i uskifteboet blir fordelt mellom Marte, Per, Pål og Espen. Legg til grunn at Marte har overtatt hele felleseiet og Peders særeie uskiftet. Forøvrig baseres booppgjøret på de resultater du har kommet til vedrørende avkorting.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no