Christian Tastad var elev ved Storelv videregående skole. Han gikk på idrettslinja, andre året. I september det året Christian fylte 17 år, dro hele klassen på en obligatorisk skoletur til en hytte i nærheten av Eggtind. Oppholdet varte i en uke. For å avlaste læreren var to foreldre invitert med, blant annet Christians far, Erik Tastad. De to foreldrene fikk ingen godtgjørelse, men de fikk dekket kost og losji.

Den nest siste dagen skulle klassen forsøke å gå til toppen av Eggtind. Det var en lang og ganske tung tur, så de som ikke orket fikk slippe med å gå en noe kortere tur til en annen fjelltopp. Christian og ti av de andre elevene ville gå til Eggtind. Læreren og Christians far, Erik, ble med denne gruppen. De hadde en fin tur opp. Gruppen delte seg i tre mindre grupper på veien opp, men de ventet på hverandre rett under toppen. Da de skulle ned igjen, sa Christian og to andre at de sammen skulle gå i forveien. De ba ikke om tillatelse, men fikk heller ingen protester. De ville skynde seg tilbake og tok derfor en snarvei som gikk rett ned fjellsiden og fulgte ikke stien som gikk i svinger. Da de var kommet et stykke ned, oppdaget de at det raste stein ovenfra utløst av de som kom bak dem. De fortsatte imidlertid samme vei.

Et stykke lengre ned fikk Christian en stein i hodet, og ble liggende bevisstløs. Steinen var antagelig utløst av hans far. Christian fikk varig skade som følge av hendelsen.

Christian gikk til sak mot fylkeskommunen, som eide skolen. Fylkeskommunen bestred at de hadde ansvar. Det forelå ikke uaktsomhet fra skolens side, og de var heller ikke ansvarlig på objektivt grunnlag. I alle fall måtte Christian selv bære risikoen. Både skole og linjevalg var frivillig. Fjellturer innebærer alltid en viss risiko. Fylkeskommunen hevdet i alle fall at det var Christians far som var ansvarlig, ikke skolen. Uansett måtte erstatningen reduseres som følge av skadelidtes medvirkning.

Christian krevde i tillegg yrkesskadetrygd av trygdekontoret (Rikstrygdeverket). Trygdekontoret bestred ikke at de medisinske grunnvilkårene var oppfylt, men hevdet at Christian ikke oppfylte de øvrige vilkår.

Peder Fransen arbeidet i brannvesenet i Lillevik. I forbindelse med en brann på en bensinstasjon i Storgata oppsto det en eksplosjon. Peder ble hardt brannskadet og måtte amputere det ene beinet. Eksplosjonen skyldtes ulovlig oppbevaring av ildsfarlig avfall. Oljeselskapet "Oil-king" erkjente ansvar, men det var strid om erstatningsutmålingen.

Peder var 25 år da ulykken skjedde.

Etter ulykken var det innsamlingsaksjon blant folk i byen. Summen på kr 80.000 fikk Peder utbetalt.

Peder kunne ikke fortsette som brannkonstabel. Han begynte derfor å utdanne seg innenfor handel- og kontorfag i stedet. Slik utdannelse tok tre år. Da utdannelsen var ferdig fikk han ikke jobb, og søkte seg derfor inn på to-årig ingeniørutdannelse. Peder var på forhånd tilbudt jobb etter endt utdannelse. Lønnen som ingeniør ville utgjøre 220.000 kroner årlig. Lønnen som brannkonstabel ville vært 180.000 kroner i året.

Peder var en ivrig friluftsmann, og han drev mye med jakt og fiske. For å kunne komme seg frem i skog og fjell etter ulykken, byttet han ut den bilen han allerede hadde og kjøpte en ny bil med firehjulstrekk. Prisen for den nye bilen var kr 250.000, og Peder fikk kr 50.000 i innbytte for den gamle. Uten firehjulstrekk ville den nye bilen kostet kr 220.000.

På domstidspunktet var Peder snart ferdig med sin ingeniørutdannelse.

Peder krevde erstattet lidt inntektstap for de fem årene han hadde utdannet seg, tap i fremtidig erverv og menerstatning. Han krevde videre erstattet utgiftene til ny bil. "Oil-king" hevdet at de ikke var forpliktet til å erstatte lidt tap for de to årene han utdannet seg til ingeniør. For det tilfellet at "Oil-king" ble ansett forpliktet til å erstatte lidt inntektstap også for perioden da Peder utdannet seg til ingeniør, hevdet de at "overskuddet" ved en sammenligning mellom tidligere inntekt og inntekt som ingeniør, skulle komme til fradrag i erstatningen. Ved utmålingen av erstatning for tap i fremtidig erverv måtte det også tas hensyn til at Peder ville få utbetalt en betydelig menerstatning, hevdet "Oil-king".

"Oil-king" hevdet videre at de ikke var forpliktet til å erstatte utgifter til ny bil.

"Oil-king" og Peder var også uenige om størrelsen på menerstatningen. Peder hevdet at det måtte tas hensyn til at han tidligere var en aktiv friluftsmann. Dette bestred «Oil-king», som dessuten mente at det ved fastsettelsen av menerstatningen måtte tas hensyn til den erversvtapserstatning Peder ville få utbetalt.

Peder var innforstått med at han ikke hadde krav på erstatning for fremtidig ervervstap i den tiden han hadde jobb som ingeniør. Peder var imidlertid redd for at han kunne bli arbeidsledig siden, og krevde derfor fastsatt et beløp til kompensasjon for den mulighet at han senere skulle bli arbeidsledig. Som brannmann ville han vært sikret arbeid frem til pensjonsalder. "Oil-king" bestred kravet.

Endelig krevde "Oil-king" at beløpet Peder hadde mottatt gjennom innsamlingsaksjonen skulle gå til fradrag i erstatningen.

Partene var enige om at lov om yrkesskadeforsikring ikke kom til anvendelse på Peders tilfelle, jfr yrkesskadeforsikringsloven §§ 20 og 21.

I forbindelse med brannulykken ble en tilfeldig forbipasserende fotgjenger, Lars Finto, også skadet. Lars var en gutt på 15 år. Han ble blind på det ene øyet. Dette medførte 18 % medisinsk invaliditet. Lars krevde erstatning etter skl.§ 3-2a. "Oil-king" bestred kravet.

Lars hadde alltid villet bli revisor, slik hans far og bestefar var. "Oil-king" hevdet at Lars ikke ville lide noe økonomisk tap. Hans utdanning og virksomhet som revisor ble ikke påvirket av tap av det ene øyet. Lars var enig i at det ikke forelå eller ville foreligge noe konkret økonomisk tap, men hevdet at han likefullt hadde krav på erstatning. Noe slikt vilkår som "Oil-king" gjorde gjeldende fantes ikke i skl.§ 3-2a, hevdet Lars.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no