Etter at Marte og Lars hadde vært kjærester i et års tid, bestemte de seg for å flytte sammen. De ville ikke gifte seg, for de hadde begge dårlige erfaringer med det. Dessuten hadde de ikke barn sammen, men hver for seg. For Marte og Lars var det tilstrekkelig at de nå endelig hadde det godt i et samliv. De kunne derfor like godt leve sammen som et ektepar uten å være formelt gift, mente de.

Verken Marte eller Lars hadde noe hus fra før, og bestemte seg derfor for å skaffe et sammen. De fikk kjøpt en tomt billig gjennom bekjente av Marte som hadde en gård like utenfor Lillevik sentrum. Opprinnelig tenkte de seg en liten enebolig i halvannen etasje, noe de også fikk byggetillatelse til. Før de kom igang med arbeidet, ringte Kari og fortalte at både hun og mannen Ole Hansen kunne få seg jobb i Lillevik. Kari ville derfor gjerne at hun og Ole bygget tomannsbolig sammen med Marte og Lars. Lars var ikke særlig begeistret for ideen, men Marte synes det var vanskelig å si nei til datteren sin. Byggetegningene ble derfor revidert, og etter noe om og men ble de nye tegninger godkjent. Det nye huset var i to etasjer, med en boenhet i hver etasje.

Under byggingen ble en vesentlig del av grunnarbeidet utført av Lars, og det var han som i høy grad administrerte byggingen. Ole Hansen deltok også med noe egeninnsats. Etter at huset var ferdig i 1972, ble det seksjonert i to selvstendige leiligheter. Byggekostnadene ble også delt mellom de to seksjonene.

Marte hadde lenge vært kommunalt ansatt, og fikk derfor et gunstig lån gjennom den kommunale pensjonskasse. Fordi den seksjonen Marte og Lars skulle bo i ble finansiert ved at Marte tok opp et lån i sitt navn, ble Marte også oppført som eneste hjemmelshaver. Lånet ble senere konvertert i et husbanklån, men sto fortsatt bare i Martes navn. Kari og Ole ble hjemmelshavere til den andre leiligheten. Per ble boende hjemme hos Marte og Lars i noen år.

Marte og Lars levde stort sett lykkelig sammen, helt til Marte etter en tids sykeleie døde i februar 1992. De hadde under hele samlivet hatt sammenblandet økonomi, uten noen klare avtaler om hvem som skulle betale hva. Hvem som betalte avdragene på lånet varierte noe, alt ettersom hvem som hadde best råd. Verken Marte eller Lars hadde samlet på kvitteringer. Derfor var det også vanskelig å dokumentere hvem som hadde betalt hva.

Lars ble fortsatt boende i leiligheten etter at Marte døde. Han var ikke spesielt interessert i formaliteter, men visste at en del måtte ordnes etter et dødsfall. Ved en henvendelse til skifteretten i juni 1992 fikk han vite at Martes barn hadde ordnet alle formaliteter. Lars gjorde oppmerksom på at han var tilgodesett i Martes testament. I skifteretten kunne de opplyse at testamentet var vedlagt dødsfallsmeldingen, samt at Per og Kari hadde opplyst at moren hadde bodd sammen med Lars de siste tyve år. Lars slo seg til ro med dette.

Da Marte døde, gjensto det kr 50.000 på husbanklånet. Lars fortsatte imidlertid som før å betale avdragene i Martes navn. Fordi avdrag fortsatt ble betalt som før, var det ingen i Husbanken som hadde oppdaget at deres låntager var død. Etter at de ved årsskiftet 92/93 ble klar over dette, fikk Lars en forespørsel om han ville søke å få lånet overført i sitt navn. En betingelse for dette var bl a at seksjonen var tinglyst i Lars' navn.

Lars henvendte seg til sorenskriverkontoret, og fikk der vite at Per og Kari allerede i 1992 hadde fått hjemmelen til seksjonen overført til seg, på bakgrunn av en skifteattest hvor Per og Kari var oppført som eneste arvinger. Da Lars fikk vite om dette ble han både sint og såret, men gjorde ikke noe mer med det.

På bakgrunn av de opplysninger Husbanken fikk, overførte de etter avtale med Per og Kari lånet i deres navn. Avdragsslippene lød nå på Per og Kari og de ble sendt til Kari, som igjen la dem i Lars' postkasse. Det oppsto en slags enighet mellom Lars og Martes barn om at Lars skulle fortsette å betale som før. Noen nærmere avtale kom det derimot ikke i stand.

Tiden gikk og - bortsett fra enkelte trefninger - fortsatte livet i Brattlia 12 omtrent som før.

l mars 1995 ble Lars kontaktet av Ole Hansen, som på vegne av Kari og Per, lurte på om Lars hadde tenkt å flytte ut snart. Kari og Ole hadde nemlig behov for større plass fordi de ventet et barn til. De hadde derfor tenkt å gjøre huset om til enmannsbolig. Lars ble overrasket over dette, og viste for det første til at han eide halvparten av seksjonen og at Marte gjennom sitt testament hadde gitt ham bruksrett til hennes del. Som samboer hadde han også rettigheter i felles bolig. Ole svarte at Lars verken hadde eller hadde hatt noen som helst rett, men at de av godhet hadde latt ham bo der så lenge. Nå var det imidlertid på tide at Lars skaffet seg sin egen bolig. Etter en del videre argumentasjon, ble det klart at de verken var særlig enige eller på talefot.

Lars ble etter dette ganske fortvilet, og henvendte seg på til skifteretten. Der viste han til testamentet, som han fremla i original og som skifteretten også hadde kopi av. Testamentet lød slik:

"Undertegnede testator, Marte Kirkerud, født 16.4.1919, bestemmer herved som sin siste vilje:
Når jeg dør skal min samboer ha full bruksrett til min andel i Brattlia 12, leiligheta nede, og ha full borett så lenge han lever. Dette skal fortsatt være hans hjem. Boretten er vederlagsfri, mot at han bærer alle utgifter.
Ønsker Lars å selge leiligheta må han utbetale barna det som tilkommer dem."

På bakgrunn av testamentet begjærte Lars offentlig skifte i april 1995.

Kari og Per ble varslet om begjæringen, og motsatte seg offentlig skifte. For det første hevdet de at testamentet var bortfalt i sin helhet fordi det krenket deres pliktdelsrett. I alle fall var Lars' mulige rett etter testamentet foreldet. Når det gjaldt spørsmålet om offentlig skifte, hevdet Per og Kari at testamentet etter sitt innhold uansett ikke ga Lars rett til å kreve offentlig skifte, og i alle fall var også denne adgang foreldet. Per og Kari hevdet videre at når skiftet var foretatt og adgangen til å kreve offentlig skifte var foreldet, kunne ikke Lars under noen omstendighet kreve dem for noe. Et mulig krav måtte i tilfelle rettes mot skifteretten. Per og Kari var ikke ansvarlige for å oppfylle noe testament. De hadde riktignok avgitt en erklæring om overtakelse av arv og gjeld, men et testament kunne ikke regnes som gjeld.

Skifteretten innkalte til forberedende skiftesamling for å drøfte spørsmålet om offentlig skifte, og for å forsøke å få partene til å komme til enighet.

På skiftesamlingen hevdet Lars at han som tilgodesett i Martes testament, kunne kreve offentlig skifte. Om han skulle ha oversett eventuelle tidsfrister, mente han at dette ikke kunne bety så mye. Alle gode grunner talte for at hans krav ble tatt til følge. Han viste til at det ikke var mulig å komme til enighet med Per og Kari, og at han ikke hadde råd til å engasjere advokat. Han håpet også at en rettssak kunne unngås.

Lars hevdet at testamentet fortsatt var gyldig, og at det var bindende for Martes livsarvinger. Marte kunne fritt disponere over bruksretten til sin andel av leiligheten, så lenge barna arvet selve leiligheten etter hans død. I alle fall mente Lars det var for sent å protestere nå. Dessuten hadde alle parter innrettet seg på at Lars hadde bruksrett. Marte etterlot seg ingen andre verdier enn sine eierrettigheter i seksjonen. Det var enighet om at verdien av bo- og bruksretten ikke oversteg en tredjedel av det Marte etterlot seg. Dersom Lars ikke hadde krav på boretten, mente han at han i alle fall hadde krav på verdien av den frie tredjedel. Lars viste videre til at når Per og Kari hadde overtatt ansvaret for Martes gjeld, måtte de samtidig være ansvarlig for å oppfylle hennes testament.

Per og Kari avviste kravet, og krevde på den annen side at Lars flyttet ut av det de hevdet var deres leilighet. De viste til at Marte hele tiden hadde vært hjemmelshaver, og at de var hennes eneste arvinger. Videre viste de til at både skifterett og tinglysingdommer hadde godtatt dem som nye eiere. De mente derfor at Marte også hadde vært reell eier. Det Lars eventuelt hadde betalt i renter og avdrag, var ikke mer enn hva som var rimelig husleie fordi han bodde i Martes leilighet. Det var enighet om at renter og avdrag i beløp utgjorde omtrent halvparten av hva rimelig husleie for leiligheten ville vært.

Når det gjaldt kravet om at han skulle flytte ut, avfeide Lars dette med at han var sameier til en halvpart av seksjonen, og som nevnt hadde bruksrett til den andre halvdelen. Lars viste til at han og Marte seg i mellom hadde hatt en klar forståelse av at leiligheten var i sameie. Dette mente han også klart fremgikk av testamentets ordlyd. Dersom han ikke var sameier, ga i alle fall testamentet han en vederlagsfri borett til hele leiligheten.

Endelig hevdet Lars at han enten han var sameier eller ikke, som samboer hadde rett til å overta leiligheten til skiftetakst. Kari og Per mente Lars hadde misforstått, og at en slik rett til å overta felles bolig bare gjaldt for de som var formelt gift.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no