Peder Ås var 64 år gammel da hans kone Martha døde i 1982. Peder overtok boet uskiftet med de tre barna Per, Pål og Ester. Det vesentligste aktivum i boet var et gårdsbruk som Peder hadde arvet etter sine foreldre.

Tradisjonen tro var det eldste sønn Per som skulle overta odelsgården. Per hadde imidlertid vært alkoholisert de siste årene, og verre ble det etter morens død. Etter Peders mening var ikke Per skikket til å forestå gårdsdriften eller til å ivareta garden.

Per hadde mange ganger startet opp med forskjellige prosjekter, som alltid endte med knall og fall. Han hadde lånt penger og kjøpt hus, og Peder hadde flere ganger måtte redde ham fra tvangssalg. Etter Marthas død hadde Peder betalt ut til sammen kr 300.000 for å "redde" Per ut av ulike kniper. Begge hadde betegnet betalingene fra Peder som lån, men Peder hadde ikke regnet med å få pengene tilbake.

Det var lite kontakt mellom Per og Peder, og de ordene som ble utvekslet var ikke av det kjærlige slaget. Derimot var forholdet godt mellom Peder og de to andre barna. Pål hjalp mye til med gårdsdriften, selv om han bodde noen mil unna. De siste årene Peder levde, sto Pål omtrent alene for den faktiske gårdsdriften, selv om garden fortsatt ble drevet i Peders navn. Gårdsdriften gav intet overskudd.

Ester var også mye på besøk hos faren, selv om hun bodde enda lenger unna. Ester var en del plaget med helsa, og kunne derfor ikke to noe særlig del i gårdsdriften. Hun var imidlertid ofte på besøk, og hjalp da til med husarbeidet. Hennes funksjon var dessuten å være den faren snakket med. Gikk han og grublet på noe, ringte han straks til Ester om det så var midt på natten.

Etter hvert som Pers drikking ble verre og verre, bestemte Peder seg for at Per ikke kunne få overta odelsgården. For det første var ikke Per skikket, og for det andre fortjente han ikke eiendommen. Peder ville heller at På1 og Ester skulle overta gården sammen. De hadde gjennom all sin innsats for ham gjort seg fortjent til det. Pål hadde også vist seg som en dugelig gårdbruker. Peders egen helse begynte dessuten så smått og svikte, og han visste at han ikke ville leve evig.

Peder tok spørsmålet om hva som skulle skje med eiendommen opp med Per, men Per ble sint og holdt fast ved sin odelsrett. Eiendommen skulle bli hans, på den ene eller andre måten.

Peder skjønte at hvis Per fikk kjennskap til at eiendommen ble solgt til Pål og Ester, ville han løse garden på odel. Derved ville heller ikke Peder selv kunne ha glede av eiendommen de siste årene han levde. I samråd med Pål og Ester og sin advokat, fikk derfor Peder opprettet et dokument som ble kalt "Arvepakt". I dokumentet sto det følgende:

ARVEPAKT

Jeg, Peder Ås, som sitter i uskifte etter min kone Martha, gir herved mine barn Pål og Ester rett til etter min død å overta min eiendom ,Skrukkelia" gnr 67 bnr 1 i Trangvik, for kr 150.000.

Resten av kjøpesummen anses betalt gjennom den arbeidsinnsats de to har gjort for meg, bade ved gårdsdriften og hjemme.

Dokumentet ble opprettet i 1987, og var undertegnet av Peder og av På1 og Ester. Dessuten hadde advokaten og en nabo gitt det en påskrift om at Peder, Pål og Ester av egen fri vilje hadde skrevet under dokumentet i deres nærvær.

Samtidig fylte de ut et standard skjøte hvor eiendommen ble overdratt fra Peder til Pål og Ester. Skjøtet ble tinglyst. I skjøtet sto det ingen ting om kjøpesum, annet enn at den var oppgjort etter enighet mellom partene.

Både "arvepakten" og tinglysingen ble først kjent for Per etter farens død i 1996. Det oppsto tvist mellom Per på den ene side og På1 og Ester på den andre. Per hevdet at han som best odelsberettiget arving hadde rett til å overta eiendommen på skiftet til åsetestakst iht sl.§ 62.

Pål og Ester hevdet at eiendommen allerede ble overdratt til dem ved tinglysingen i 1987, og derfor ikke lenger tilhørte dødsboet etter Peder. Partene var enige om at dersom eiendommen tilhørte Peder ved hans død, ville Per ha rett til å overta den som åsetesarving. De var videre enige om at dersom eiendommen var gyldig overført i 1987, hadde ikke Per lenger noen rettigheter som odels- eller åsetesarving.

Pål og Ester hevdet videre at de, hver på sin måte, hadde betalt for eiendommen gjennom sitt arbeid for faren. Advokaten som hadde satt opp "arvepakten" kunne bevitne at det var han som hadde tatt inn bestemmelsen om betaling av kr 150.000. Peder hadde ment at Pål og Ester gjennom sitt arbeid hadde betalt mer enn nok. Advokaten mente imidlertid at det ville være lettere å få avtalen godkjent, dersom de også betalte et kontantbeløp. Peder hadde da gått med på dette.

På denne bakgrunn hevdet Pål og Ester at garden ikke tilhørte dødsboet, men at de reelt sett hadde overtatt den allerede i 1987. Gjennom sitt arbeid hadde de allerede betalt for eiendommen, men de sa seg likevel villig til å betale kr 150.000 til dødsboet, slik det var bestemt i arvepakten. Pål og Ester mente at det dokumentet sotn kalte seg arvepakt, i realiteten var en alminnelig kjøpekontrakt, dog med utsatt betalingsplikt for deler av kjøpesummen. Uansett hevdet Pal og Ester at den disposisjonen "arvepakten" gav uttrykk for, i realiteten fullt ut var gjennomført før Peder døde.

Det var enighet om at gården var verdt kr 650.000. Peder etterlot seg også en bankkonto inneholdende kr 200.000, som han hadde arvet etter en tante noen år i forveien. Innboet ble verdsatt til kr 30.000. Dessuten hadde Peder beholdt Marthas smykker som var det eneste hun eide da hun døde. Smykkene ble taksert til kr 20.000.

Per hevdet at det ikke hadde. funnet sted noen reell overføring i 1987, og at "arvepakten" derfor måtte anses som en dødsdisposisjon. Etter Pers mening tilhørte eiendommen fortsatt dødsboet.

Per hevdet videre at " arvepakten" som dødsdisposisjon var ugyldig. Den var for det første ikke opprettet i testaments former. Selv om betegnelsen "arvepakt" var brukt, hadde partene etter sine egne forklaringer ikke ansett det som noe testament, men som en avtale. Vitnene hadde derfor heller ikke visst at det var et testament de bevitnet.

Som testament ville det uansett være i strid med arverettslige regler. Peder hadde i arvepakten disponert over mer enn den frie tredjedel, og dessuten mer enn han etter uskiftereglene kunne.

Per viste også til at overføringen bedømt som livsdisposisjon ville være i strid med uskiftereglene, fordi den innebar en gave. Uansett måtte den tas hensyn til ved skiftet av uskifteboet. Per erkjente at både Pål og Ester hadde gjort mye for sin far, men at dette ikke var mer enn man kunne vente av dem.

På1 og Ester sto på sitt. " Arvepakten" måtte, sitt navn til tross, anses som en vanlig kjøpsavtale. Som livsdisposisjon var den i alle fall fra deres side fullt ut oppfylt før Peders død. De viste til at Peder gjennom avtalen fikk oppfylt sitt ønske om å bo hjemme på gården.

Når det gjaldt påstanden om gavesalg, viste På1 og Ester til advokatens forklaring om at faren mente de allerede hadde ytet tilstrekkelig som betaling for gården. De mente at det heifer ikke var noe grunnlag for å ta hensyn til det på skiftet.

På1 og Ester mente dessuten at "arvepakten" uansett var gyldig som testament. Det hadde overskriften arvepakt, og vitnene var kjent med ordlyden i dokumentet. Som testament var det verken i strid med pliktdelsregler eller uskifteregler.

Peder hadde i arvepakten ikke disponert over mer enn det som måtte regnes som arv etter ham. På1 og Ester viste til at de som arvinger etter Peder hadde samme rett til å kreve skjevdeling som Peder selv ville hatt. Så lenge det vesentligste av midler måtte regnes som arv etter Peder, ville arvepakten bedømt som testament verken være i strid med pliktdelsreglene eller uskiftereglene. De to søsknene viste til al.§ 30.

Per hevdet at boet uansett skjevdelingsmidler måtte likedeles, og fastholdt derfor at testamentet både var i strid med pliktdelsreglene og uskiftereglene. Når det gjaldt al.§ 30 viste han til at denne bare gjaldt utvidelse overfor en bestemt av livsarvingene.

Selv om Peder ikke var berettiget til å disponere over eiendommen, mente Pål og Ester at de uansett kunne kreve den frie tredjedel delt mellom seg. Det var åpenbart at Peder ønsket å tilgodese dem for deres innsats. Per motsatte seg dette og viste til lang og sikker rettspraksis på at hvis testamentet først var i strid med pliktdelsreglene, falt det bort i sin helhet.

Endelig krevde Pål og Ester at Per måtte tilbakebetale kr 300.000 til dødsboet, som var penger Per skyldte faren. Dersom pengene ikke ble ansett som lån, mente Pål og Ester at det i alle fall måtte gjøres avkorting for dem i Pers arv. De hevdet videre at det måtte tas hensyn til dette beløpet ved beregning av hva Peder kunne råde over ved testament.

Per benektet at pengene var lån, og mente det var vanlige forstrekninger fra far til sin vanskeligstilte sønn. De kunne heller ikke regnes som avkortingspliktig gave. Pengene var nødhjelp og forsørgelse. Uansett hadde ikke faren fastsatt noe om avkorting. Per hevdet videre at enten pengene ble ansett som lån eller gave, fikk det ingen betydning for beregningen av hva Peder etterlot seg som arv.

Tromsø, 20. mai 1997

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no