Per og Kari traff hverandre i 1990 da Per gikk på fjerde avdeling, og Kari gikk på første avdeling. Etter å ha vært kjærester et halvt års tid, flyttet de sammen. Grunnet Pers ansiennitet fikk de en liten leilighet på Prestvannet studenthjem. 1 1991 tok Per avsluttende eksamen med glitrende karakterer. Han fikk seg derfor raskt jobb i byen, som advokatfullmektig i et advokatfirma.

Fordi Kari var student, fikk de beholde leiligheten på Prestvannet. Per syntes likestilling var viktig, og derfor delte de likt på husleie og andre felles utgifter. Han hadde gode inntekter, og kunne sette av et fast sparebeløp hver måned. 1 1993 fikk Per egen advokatbevilling. Han var flink og godt likt på jobb, og fikk derfor tilbud om å bli partner i advokatfirmaet. Hans innskudd i firmaet og lokalene som partnerne eide, skulle utgjøre kr 500.000. Per hadde levd sparsommelig og han hadde allerede spart opp kr 200.000. Resten lånte han.

1 1994 ble Kari gravid. På grunn av den nye familie- og jobbsituasjonen mente Per at de burde bo mer standsmessig. De begynte derfor å følge med på eiendomsmarkedet, og var på flere visninger før de fant huset de ville ha. Kari var meget begeistret for huset, men var bekymret for hvordan de skulle få råd til det. Begge hadde studiegjeld, og Per hadde gjeld knyttet til sin andel i firmaet. Per trøstet henne med at hans inntekter bare ville stige i tiden fremover, og selv om de måtte låne hele kjøpesummen på 1,5 millioner, var ikke det noe problem med hans inntekter. Kari trodde på det Per sa, men påpekte at den nye livssituasjonen deres nødvendigvis også ville få konsekvenser for Pers arbeid - og dermed hans inntekter. Han hadde hittil jobbet minst 80 timer i uka.

Dette diskuterte de mye. De var enige om at barnet ikke skulle i barnehage før det var tre år gammelt, men de var litt uenige om hvordan de skulle få det til. Kari hevdet at Per var nødt til å jobbe mindre i fremtiden, fordi han matte bruke tid sammen med barnet. Kari, som nettopp hadde begynt på fjerde avdeling, mente også at hun matte få tid sine studier.

Per ble litt irritert og spume om Kari mente han skulle bruke av sin "tusenkronertimentid" til å sitte barnevakt for at hun skulle studere? Kari svarte ja, og mente at Per som far måtte vurdere sin bruk av tid i annet enn penger. Dessuten var det også i et rent økonomisk perspektiv en god investering å gjøre seg ferdig med studiene. Per var enig i at det var viktig for Kari personlig. "Men hva med oss?" - spurte han - "Hva er lønnsomt for oss?"

Etter mange og lange diskusjoner ble Per og Kari enige om å kjøpe huset de hadde sett på. Videre ble de enige om at Kari skulle legge studiene på hylla for en tid, og i stedet være hjemme med barnet. Hun var dermed innforstått med at Per måtte jobbe det meste av tiden for at de skulle kunne finansiere huskjøpet, slik at hun måtte ta det alt vesentlige av arbeidet med barnet og hjemmet.

Huset ble kjøpt i september 1994, og Per ordnet alt det formelle med huskjøpet. Han alene undertegnet kjøpekontrakten, og han ble oppført som eier i grunnbokregisteret. Lånet ble også tatt opp i Pers navn.

Da barnet ble født i januar 1995 var de to allerede godt etablert i sitt nye hjem. Kari var meget tilfreds med sin nye tilværelse, men hun syntes Per var litt mer borte enn de hadde blitt enige om.

Per og Karis lille sønn, Petter, var en livlig krabat, men var en del plaget med sykdom - noe som gjorde at han matte ha konstant tilsyn. Selv etter at Petter var blitt to år, syntes Per og Kari at de ikke ville la han være uten tilsyn av en av dem - dvs Kari. Det ble derfor ikke så mye studier på Kari. Kari selv følte det naturlig å prioritere sin sønn. Samtidig syntes hun det var urimelig at hun skulle ofre sin utdanning, mens Per stadig ble mer vellykket i sin jobb. Hun nevnte dette for Per av og til, men Per svarte at det egentlig ikke fantes noe alternativ. Skulle han være hjemme med barnet, slik at hun fikk studere, måtte de selge huset og finne noe billigere. Per sa derfor at selv om det kunne føles urettferdig, var den arbeidsdelingen de nå hadde, den beste for familien ut fra en helhetsbetraktning.

Per og Kari giftet seg i 1996. I forbindelse med ekteskapsinngåelsen spurte Kari Per om de skulle inngå ektepakt, eller om det var andre økonomiske forhold de skulle regulere. Per svarte at det ikke var nødvendig. Kari ville imidlertid ha klarhet i forholdene, særlig om eierforholdene til boligen. Per syntes Kari var litt masete, og sa at hun ikke hadde noe å bekymre seg for så lenge de hadde felleseie. Kari insisterte likevel på at eierforholdene til boligen måtte klargjøres.

Per lovte at han skulle ordne opp slik at Kari ble sameier i boligen. Av ulike grunner ble dette ikke gjort før like etter at de hadde giftet seg. Per tok et skjøte med seg hjem, hvor både Per og Kari underskrev i nærvær av to naboer som var tilkalt for å bevitne underskriftene slik formkravene for skjøter krever. I skjøtet sto det at Per overdro en ideell halvpart av eiendommen til Kari. I rubrikken for kjøpesum sto det "gave". Begge vitnene leste skjøtet, og var kjent med innholdet. Skjøtet ble tinglyst, og i grunnboken ble det anmerket at Per og Kari eide huset med en ideell halvpart hver. Det ble ikke foretatt noen andre formaliteter i forbindelse med overdragelsen.

Høsten 1997 fikk Petter en lillesøster - Karin. Familien fungerte ved at Kari var hjemmeværende og tok seg av begge barna, mens Per fortsatte sin karriere som advokat. Per og Kari gled imidlertid mer og mer fra hverandre. Eksplosjonen kom først våren 1998 da Kari fikk vite at Per gjennom de siste fire årene hadde hatt et forhold til en annen advokat i det samme firmaet.

Etter gjennomført mekling, ble separasjonsbevilling gitt. Under meklingen var de enige om at barna skulle bo fast hos Kari. Per flyttet ut av huset, og inn på en liten hybel han hadde leid.

På skifteoppgjøret hevdet Per at boligen hele tiden hadde vært hans eneeie og at han derfor bade var berettiget til å beholde boligen og til å kreve hele verdien av den skjevdelt. Per viste til at boligen ble kjøpt i hans navn og at den fullt ut ble finansiert av ham gjennom det lånet han hadde tatt opp. Det var også han som hadde stått for betalingen på lånet. Overføringen i 1996 mente han var ugyldig fordi den ikke var foretatt i ektepakts form.

Kari bestred alle Pers krav, idet hun viste til at boligen var i sameie mellom dem. Prinsipalt hevdet Kari at Per like før bryllupet hadde gitt henne halve eiendommen som gave. Etter Karis mening var det ikke krav om ektepakts former for denne disposisjonen, og Per ville uansett være bundet av sitt gaveløfte overfor henne. Dessuten mente Kari at skjøtet måtte likestilles med en ektepakt.

Subsidiært hevdet Kari at hun var sameier fordi boligen var ervervet i fellesskap, og at de hadde bidratt på hver sin måte. Hun viste til ekteskapsloven § 31 annet og tredje ledd, samt til reglene om ektefellers underholdsplikt. Kari mente derfor at overføringen i 1996 egentlig ikke innebar noen gave, men bare var en stadfestelse av en tidligere felles forståelse. Deres felles mening var å bringe formalitetene i samsvar med realitetene.

Når det gjaldt Pers skjevdelingskrav, hevdet Kari prinsipalt at Per ikke kunne kreve noe skjevdelt i det hele tatt, fordi alt av verdier var blitt til under samlivet. Uansett måtte et skjevdelingskrav begrenses til nettoverdiene ved ekteskapets inngåelse.

Per fastholdt at han kunne kreve skjevdeling for hele husets bruttoverdi på skiftetidspunktet. For det tilfelle at Kari fikk medhold i at det måtte gjøres fradrag for boliggjelden, hevdet han subsidiært at det da måtte være gjelden på skiftetidspunktet som skulle trekkes fra.

Boligen hadde på skiftetidspunktet en salgsverdi på to millioner kroner, og restlånet utgjorde kr 1.200.000. Ved overføringen av den ideelle halvpart i forbindelse med at de giftet seg, sto boliglånet til rest med kr 1.400.000, mens boligen den gang hadde en salgsverdi på kr 1.800.000.

Endelig anførte Per at dersom Kari ble ansett som sameier i boligen, måtte hun også være medansvarlig for lånet. Han viste bl.a til sameieloven § 9. Kari benektet dette, idet hun viste til at Per hadde gitt henne halve eiendommen som gave, uten å ha tatt noen forbehold med hensyn til gjeldsansvaret.

For det tilfelle at hennes sameierett bygget på felles innsats, fastholdt Kari at gjeldsansvaret påhvilte Per alene -også i det interne forholdet mellom dem. De hadde bidratt på hver sin måte. Han ved å tjene penger til å nedbetale 1ån, og hun ved å to seg av barn og hjem.

Kari motsatte seg videre at Per hadde rett til å beholde boligen. Hun viste til at den var i sameie mellom dem - med like eierparter, slik at ingen av dem i utgangspunktet hadde noen fortrinnsrett til den. Per hevdet at det uansett ikke var eierforholdene på skiftetidspunktet som var avgjørende, men hvem av dem som opprinnelig hadde brakt eiendommen inn i ekteskapet.

Kari på sin side fremsatte krav om å få bruksrett til boligen, fordi både hun og barna trengte boligen. Per med sine inntekter og kontakter ville ikke ha særlige problemer med å skaffe seg annen bolig. Hun viste til at Per allerede hadde skaffet seg annen bolig, og at så mye som han jobbet, hadde han egentlig ikke behov for noe annet enn en hybel. Kari mente det uansett måtte være avgjørende at barna etter samlivsbruddet kunne få beholde det faste holdepunktet boligen hadde vært.

Per motsatte seg bruksrettskravet, og hevdet at Kari ikke kunne tvinge ham til å bli sittende med en eiendom han ikke kunne bo i. Per fastholdt imidlertid sitt primære krav om at han ville overta boligen og uten at Kari fikk bruksrett. Dersom han ikke fikk overta boligen alene, krevde han at enten måtte Kari kjøpte ham ut eller så ville han gjøre gjeldende sin rett til å kreve boligen solgt.

Tromsø 15. mai 1998

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no