Uitø Hjem Fakultetet Student Forskning Uitø/Tromsø Linker     Forskning


UNIVERSITETET I TROMSØ

JURIDISK EMBETSEKSAMEN
2. AVDELING
VÅR 1999

Praktisk oppgave, tirsdag 18. mai kl 0900-1700

Da gårdbruker Peder Ås døde, overtok hustruen Marte Ås felleseiet uskiftet. De hadde ingen barn sammen, men Peder hadde en 19 år gammel sønn fra et tidligere ekteskap. Sønnen, Lars Holm, bodde på naboeiendommen sammen med sin mor Kari Holm og hennes nye samboer Hans Tastad. Lars samtykket i at Marte Ås kunne sitte i uskife.

Kari Holm drev pensjonatet "Solgløtt". Hans Tastad og Lars Holm var de eneste ansatte. Tastad var utdannet kokk og hadde ansvaret for all matlagingen. Den siste tiden hadde han imidlertid utviklet allergi mot mel, og dette gjorde en del matlaging vanskelig. Blant annet kunne han ikke bake. Disse arbeidsoppgavene utgjorde imidlertid bare en tredjedel av Tastads arbeid, og Lars bisto ham på dette feltet. Lars gjorde ellers forefallende arbeid på pensjonatet.

Knapt et år etter at Peder Ås døde, omkom Lars i en bilulykke.

Hans Tastad hadde i lengre tid vært utilfreds med å jobbe for sin samboer Kari Holm, og etterhvert som tiden gikk, ble han stadig mer ivrig etter å overta Marte Ås' gårdsbruk. Kari Holm støttet ham i at det kunne være en god ide å overta gårdsbruket allerede nå - ikke vente til Marte skulle dø. Gården som Marte og Peder hadde kjøpt sammen for 15 år siden, hadde tidligere vært veldrevet, men etter at Peder døde, hadde mye forfalt. Hans Tastad bestemte seg for å forsøke å overtale Marte Ås til å selge eiendommen, og i den hensikt var han ofte på besøk hos henne. Han hadde gjeme med seg blomster til Marte Ås, og en gang i mellom gav han henne andre små presanger. Under hvert besøk passet han på å få frem at han var den rette til å overta gården.

Marte Ås var smigret over oppvartningen fra Hans Tastad. Dessuten syntes hun det var hyggelig å få besøk. Det hadde vært en vanskelig tid etter at Peder døde, og nå hadde hun selv også fått beskjed om at hun led av en uhelbredelig sykdom. Legene mente at hun neppe hadde mer enn 3-4 år igjen å leve. Etter at Marte Ås ble syk, var Hans Tastad stadig oftere på besøk hos henne, og han stilte gjeme opp dersom hun hadde bruk for en hjelpende hånd på gården. Samtidig som Marte Ås satte pris på Hans Tastads besøk og støtte, syntes hun det plagsomt med det stadige maset om å få overta eiendommen.

Tastad ble etter hvert frustrert over at Marte Ås ikke lot seg overtale, og en dag mistet han besinnelsen. Han grep tak i skuldrene hennes, ristet henne kraftig og skrek: " Hvis du vet ditt eget beste, overlater du gården til meg!". Han forlot Marte Ås i raseri.

Dagen etter angret Tastad svært. Sammen med Kari Holm gikk han til Marte Ås for å be om tilgivelse. Marte Ås inviterte dem inn i stuen, men hun virket fortsatt rystet over episoden. Likevel serverte hun kaffe og portvin som hun pleide. Da Hans Tastad og Kari Holm skulle gå, hentet Marte Ås frem et testamente som hun hadde skrevet samme dag. I testamentet stod det at Tastad skulle arve eiendommen, og at Røde Kors skulle få alt hun ellers etterlot seg, herunder et betydelig bankinnskudd. Marte Ås hadde allerede skrevet under testamentet, og hun bad Hans Tastad og Kari Holm signere som vitner. De protesterte først, men etter innstendige oppfordringer fra Marte Ås, skrev de begge under.

Et par måneder senere ble helsetilstanden til Marte Ås forverret, og hun ble innlagt på sykehus. Her besøkte sognepresten henne. De snakket lenge sammen, og Marte fortalte om testamentet. Hun sa også at hun mente Lillevik menighet fortjente en del av arven. Både hun og Peder hadde vært aktive kirkegjengere, og de hadde ofte snakket om å gi et bidrag til menighetsarbeidet. Marte Ås hadde på forhånd funnet frem testamentet, og nederst på arket, under Hans Tastad og Kari Holm.s underskrifter, hadde hun tilføyd: "Lillevik menighet skal arve innestående på min og min avdøde ektemann Peder Ås' sparekonto i Lillevik forretningsbank". Denne tilføyelsen ble ikke underskrevet. Sognepresten og en sykepleier skrev under på at Marte var ved sine fulle fem, og at testamentet var uttrykk for hennes siste vilj e.

Også Hans Tastad besøkte Marte Ås på sykehuset. Da han fikk høre om testasjonen til menigheten, hisset han seg kraftig opp. Han sa at Marte Ås i stedet burde gitt ham startkapital når han skulle overta gårdsbruket. Marte Ås mente det fikk være grenser på utakknemlighet, og i nærvær av flere vitner rev hun testamentet i to, mens hun skrek: "Du far ingenting etter meg - ingenting". Deretter kastet hun Tastad på dør.

Helsetilstanden til Marte Ås forverret seg ytterligere. Da sognepresten besøkte henne på nytt vel en måned etter innleggelsen, visste de begge at det gikk raskt mot slutten. Sognepresten hadde med seg sin kone som Marte kjente godt fra menighetsarbeidet. Marte fortalte at hun de siste dagene hadde tenkt mye på -frelse og tilgivelse, og at hun på denne bakgrunn var kommet til at hun hadde vært for streng mot Tastad. Marte mente nå at Hans Tastad skulle få alt hun etterlot seg. Hun bad sognepresten sette opp et nytt testamente for henne med slikt innhold. Presten vegret seg først, men Marte insisterte, og han lovet derfor å ordne det neste dag. Marte syntes det var unødvendig å vente, men hun slo seg til ro med sogneprestens forslag.

Neste dag ringte sognepresten til Marte, og sa han var forhindret fra å komme. De ble enige om at han i stedet skulle komme den påfølgende morgen. Skjebnen ville det imidlertid slik at Marte døde samme kveld.

Det oppstod stor uenighet om arven. Hans Tastad hevdet at han hadde rett til alt. Under enhver omstendighet mente han at han hadde rett til eiendommen. Røde Kors mente på sin side at de hadde krav på alt. Og skulle det være slik at Tastad hadde rett til eiendommen, matte de i hvert fall ha rett til resten. Lillevik menighet hevdet å ha rett til innestående på sparekontoen i Lillevik forretningsbank. Martes eneste søster, Liv Kirkerud, kastet seg også inn i arvediskusjonen. Hun mente; at arven i sin helhet måtte tilfalle henne. Kari Holm bestred alle disse kravene, og hevdet at hun var den rettmessige arvingen etter Peder og Marte Ås.

Hans Tastad hadde de siste 10 årene hatt et høyt alkoholforbruk. I perioder hadde han drukket tett, og i disse periodene unnlot han ofte å møte på jobb. Etter påtrykk fra Kari Holm hadde Tastad en gang tidligere vært innlagt på en klinikk for alkoholikere. Behandlingen hadde i utgangspunktet en varighet på 3 måneder, men Tastad brøt etter 6 uker. Krangelen om arven etter Marte Ås medførte at Hans Tastad drakk stadig mer. Han var borte fra arbeid flere uker i strekk, og han møtte også beruset på jobb. Det gikk også nedover med driften av pensjonatet, og til slutt så ikke Kari Holm annen utvei enn å si opp Tastad.

Arbeidsmarkedet i området var svært vanskelig for kokker generelt, og spesielt for kokker med mel-allergi. Dersom Tastad skulle gjøre seg forhåpning om å få jobb i tråd med sin utdannelse, måtte han - foruten å få bukt med sitt alkoholproblem - flytte til nærmeste by som lå 15 mil unna. Tastad, som nettopp hadde fylt 50 år, mente at han var for gammel til å flytte ut av bygda han var oppvokst i.

Tastad fikk etter dette hjelp til å søke om uførepensjon. Fylkestrygdekontoret avslo søknaden, og hevdet at verken mel-allergieri og alkoholproblemene gav grunnlag for uførepensjon. Fylkestrygdekontoret mente at det dessuten var andre vilkår for å oppnå rett til uførepensjon som Tastad ikke oppfylte.

Drøft og avgjør de rettslige spørsmål oppgaven reiser, såvel de prinsipale som de subsidiære.

Tromsø, 18. mai 1999


Til toppen av siden

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no