Marte Kirkerud og Peder Ås ble samboere våren 1983. Begge var da selvstendig næringsdrivende. De fikk et barn sammen høsten 1983, - en gutt de kalte Ole. Fra et tidligere ekteskap har Peder fire barn som han har betalt bidrag for i alle de årene han har bodd i lag med Marte.

11984 skaffet Marte og Peder seg ny bolig, - et hus med tomt som kostet kr 1.130.000. Kjøpet ble dels finansiert ved et lån på kr 700.000 som de i fellesskap tok opp i Samvirkebanken, dels ved egenkapital : kr 130.000 fra Marte og kr 100.000 fra Peder. Dessuten tok Marte opp ytterligere et lån i Lillevik Sparebank på kr 300.000 til restfinansiering, gebyrer i forbindelse med overdragelsen og kjøp av møblement. Blant annet på grunn av den store risikoen i Peder sin virksomhet ble bare Marte sitt navn satt på skjøtet, og hun fikk dermed grunnbokhjemmelen til eiendommen da skjøtet ble tingslyst. Hun førte opp eiendommen som sitt eneeie i selvangivelsen. 11985 ble lånet i Samvirkebanken innløst av to lån som bare Marte sto ansvarlig for.

I mai 1986 inngikk de slik samboeravtale:

"Marte Kirkerud er eneeier av vårt felles bolighus. Peder Ås har betalt en del i egenkapital for dette, og han betaler også en andel av de løpende utgifter. Men huset er likevel helt og fullt hennes. For øvrig beholder vi hver for oss eiendomsretten til de ting som vi hver for oss anskaffer under samlivet. Disse bestemmelsene skal gjelde både dersom vi skulle skille lag og overfor våre kreditorer."

Det gikk stadig dårligere med Peders forretningsvirksomhet. Det endte med at han ble slått personlig konkurs i august 1988 etter begjæring fra Lillevik Sparebank som han skyldte over 5 millioner kroner. Gjelden skrev seg hovedsakelig fra låneopptak i 1981 i forbindelse med etablering av virksomheten. Etter at konkursbehandlingen var avsluttet, var Peder fortsatt personlig ansvarlig for omlag 3,5 millioner kroner av dette lånet. Det midlertidige bidraget til underhold som Peder fikk fra konkursboet, var for lavt til å dekke hans faste utgifter, herunder barnebidragene. Det var på det rene at han ikke kunne få noe høyere beløp fra boet. Han søkte derfor Lillevik kommune om økonomisk stønad med kr 1.500 i måneden til delvis dekking av sin bidragsplikt for barna fra tidligere ekteskap. Søknaden var begrenset til en overgangsperiode på inntil et halvt år. Etter det regnet han med å være i arbeid igjen.

I tillegg søkte han om å få dekket utgifter i forbindelse med et forhåndsavtalt samvær med tre av disse barna. Sosialkontoret avslo begge punkt i søknaden og ga slik begrunnelse:

Peder påklaget vedtaket til fylkesmannen. Han fremholdt at han ikke ønsket å kreve fastsatt et lavere underholdsbidrag fordi han om kort tid ville kunne ha god nok inntekt til å betale det samme bidraget igjen. Han mente forsørgelse av barn måtte regnes som utgift til livsoppphold for forsørgeren enten en bodde sammen med dem eller ikke. Han hevdet dessuten at det ville være urimelig om konkursen skulle gå ut over barna både i form av redusert bidrag og mindre samvær.

Tre måneder etter konkursen ble Peder tilsatt som daglig leder i utstyrsfirmaet "Utstyr AS".

Året etter fikk familien realisert en drøm de hadde hatt noen år - en fritidseiendom som lå bare en times kjøring unna. Kjøpesummen på kr 275.000 ble finansiert ved lån som Marte tok opp i Lillevik sparebank. Marte ble registrert som eier.

Selv om Peder tjente brukbart som daglig leder i "Utstyr AS", ble det mot slutten av 1990årene stadig vanskeligere for han å klare å dekke avdragene på sin gamle gjeld, blant annet på grunn av barnebidragene. Selv om han nå bare betalte bidrag for to av de fire barna fra tidligere, var Ole blitt ungdom og hadde fått seg dyre fritidsvaner. Foreldrene, særlig Peder, var bekymret for Ole som i det siste var blitt mer og mer innesluttet selv om han var mye ute blant jevnaldrende. Angsten for Ole gjorde at Peder økte sitt alkoholforbruk vesentlig.

Etter at Peder hadde misligholdt sine forpliktelser overfor Lillevik Sparebank, begjærte banken den 1. februar 2000 utlegg (tvangspant) i deres felles bolig og i fritidseiendommen, jfr. lov om tvangsfullbyrdelse av 26. juni 1992 nr. 86 kap. 7. Marte protesterte mot at utlegg ble tatt fordi det var hennes eiendommer og fordi hun ikke var ansvarlig for Peder sin gjeld. Namsmannen nølte litt, men siden Marte og Peder hadde vært samboere så lenge, bestemte han seg for å ta begjæringen til følge under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd. Utlegg ble tatt i en ideell halvpart av begge eiendommene. Marte sendte dagen etter en klage til namsretten med krav om at utleggene ble opphevet. Hun fremholdt der de samme argumenter som for namsmannen dagen i forvegen.

Banken på sin side hevdet for namsretten at Peder måtte anses som medeier i eiendommene, i hvert fall i boligeiendommen. En måtte legge til grunn de økonomiske realitetene fremholdt banken. Det kunne ikke være avgjørende at Marte sto som hjemmelshaver. Samboeravtalen ble avfeid som et ulovlig forsøk på å holde verdier unna Peders kreditorer. Uansett måtte avtalen kunne omstøtes som en ulovlig gavedisposisjon.

Marte hevdet derimot at avtalen var bindende for kreditorene. Den inneholdt etter hennes mening ingen gave. Hun hadde i alle år hatt bedre økonomi enn Peder og tjente tilstrekkelig til å betjene lånene. Men selv om en kom til at avtalen inneholdt et gavemoment, måtte den være bindende for kreditorene. Dersom kreditorene ville angripe denne virkningen av avtalen, måtte dette ha vært gjort under konkursen, sa hun.

Det kunne dokumenteres at Peder i løpet av de 16 årene som var gått siden boligen ble anskaffet, hadde bidratt med i alt ca. kr 865.000 til deres fellesutgifter, herunder renter og avdrag på lån. Marte hadde bidratt med ca. 1 million kroner til samme formål i den samme perioden. I årene etter konkursen hadde Peder gjort mer husarbeid og hatt mer tid i lag med Ole enn Marte fikk tid til. Dette hadde blant annet sammenheng med at Marte brukte stadig mer tid hos sin gamle mor.

De siste årene var Martes gamle mor, Helga, blitt gradvis mer hjelpetrengende. Marte syntes det var en selvfølge at hun som det eneste barnet hennes stilte opp og hjalp til så godt hun kunne med hårvask, bading, innkjøp og innimellom noe matlaging.

Etter en hjerneblødning rett førjul i 1999 kom Helga på sykehus. Hun var klar for utskriving fra sykehuset i midten av januar 2000, men ble liggende en måned lenger mens det forgjeves ble forsøkt å skaffe plass på aldershjem i kommunen. Alle var enige om at hun ikke kunne bo hjemme hos seg selv, i hvert fall ikke på en god stund. Etter å ha diskutert saken med Peder, foreslo Marte at moren midlertidig flyttet hjem til dem. Det aksepterte Helga, selv om hun var "redd for å bli en for stor byrde for dem", som hun sa.

Det viste seg at Helga trengte mer hjelp enn Marte hadde regnet med, særlig i forbindelse med stell morgen og kveld. Nærmere bestemt gjaldt dette hjelp med å komme ut av og ned i senga, på- og avkledning, toalettbesøk, vask og stell, samt å lage i stand og sette fram mat. Dette medførte at Marte fikk 1-2 timer kortere arbeidsdag enn normalt og måtte ta igjen en del arbeid på kveld/natt. Hun merket allerede etter 3-4 uker at hun var veldig sliten.

Ved en dødsannonse i avisa ble hun klar over at det måtte ha blitt en ledig plass på kommunens aldershjem. På vegne av Helga søkte Marte derfor ved brev av 15. mars 2000 på nytt om plass på aldershjemmet eller en annen form for omsorgsbolig hvor hun kunne få nødvendig hjelp. I fall dette ikke ble innvilget, søkte hun om at hjemmetjenesten måtte overta det daglige morgenstellet av Helga. På egne vegne søkte Marte om omsorgslønn for det arbeidet hun hadde med moren. Omfanget av arbeidet anslo hun til i alt 3 timer daglig, - 2 timer hvis hjemmetjenesten tok morgenstellet.

Fire uker etter fikk Marte brev fra Pleie- og omsorgskontoret i kommunen med opplysning om at den ledige plassen på aldershjemmet var tildelt en annen. Det var heller ikke noe annet botilbud ledig. Også søknaden om hjelp med morgenstellet ble avslått under henvisning til kapasitetsproblem generelt og spesielt om morgenen. Det ble også vist til klare føringer fra politisk hold i kommunen om at søkere med pårørende som kunne ta seg av dem, skulle komme sist i køen ved prioriteringen av hvem som skulle få hjelp. Det var heller ikke mulig å få innvilget omsorgslønn fordi dette var en av de postene som særlig ble berørt av kommunestyrets pålegg om innsparingstiltak for å dekke inn fjorårets underskudd. Derimot kunne kommunen tilby Helga plass på dagsenter for eldre 2 formiddager i uka fra kl. 09 til kl. 15. Brevet sluttet med informasjon om at vedtaket kunne påklages, med unntak av spørsmålet om hvem som hadde størst behov for den ledige aldershjemsplassen.

Marte ringte og takket ja til dagsenterplassen. Samtidig presiserte hun at den ikke løste noe av det behovet som lå bak søknaden hennes. Hun hadde ventet at de tilpasset tjenestene mer til brukernes behov.

Marte satte seg deretter ned og skrev en klage. Hun hevdet at moren ikke kunne klare seg uten hjelp, og mente at hun i den situasjonen måtte ha noen rettigheter. Hun fant det helt urimelig at innsparinger skulle ramme de svake på denne måten. Det kunne ikke være slik i dette samfunnet at hun måtte slite seg helt ut og risikere å bli tvunget til å gi opp driften av forretningen sin for å ta seg av sin gamle mor. Det ville også bli en belastning på de andre i familien. Hun hadde en sønn som trengte mer av hennes tid enn han fikk.

Klagen ble først forelagt sosialutvalget i kommunen som besluttet å fastholde administrasjonens avgjørelse. I oversendelsesbrevet til fylkesmannen skrev helse- og sosialsjefen at det var lite kommunen kunne gjøre med saken uten tilstrekkelige ressurser.

Ole, som hadde fylt 16 år i september 1999, gikk i 1. klasse på videregående skole. Ut over våren 2000 fikk han store konsentrasjonsproblem på skolen, han gjorde mindre og mindre lekser og han gikk mye for seg selv i friminuttene og etter skoletid. I forbindelse med en samtale med Ole om valg av fag neste skoleår bemerket rådgiveren at han så blek og tynn ut. Han hadde også lagt merke til at Ole skalv på hendene. Ole svarte at det ikke var så greitt hjemme for tida og mumlet noe om mormor i huset og farens drikking. Han gikk med på ta en prat med skolens faste helsesøster. Hun fikk etterhvert Ole til å åpne seg. Det kom fram at han følte seg helt ute av balanse og dypt deprimert og at den viktigste grunnen til dette nok var at han trodde han var homofil. Han hadde angst for at noen skulle få mistanke om dette. Foreldrene måtte heller ikke få. vite noe.

De avtalte ny samtale etter en måned. Men etter bare noen dager toppet det seg helt for Ole. Han oppsøkte helsesøsteren og sa at han måtte ha hjelp straks ellers var han redd for at han ville gjøre kort prosess for å slippe å leve videre. Sammen tok de kontakt med det psykiatriske sykehuset i byen hvor de fikk en samtale med overlegen på akuttavdelingen. Overlegen mente sykehuset kunne bidra med adekvat hjelp i forhold til Ole sin depresjon. Han mente imidlertid at akuttavdelingen ikke var et egnet sted for Ole og tilkalte derfor overlegen ved en av de åpne avdelingene. Etter å ha konstatert at Ole ønsket innleggelse og at han forsto hva en slik beslutning innebar, traff denne overlegen vedtak om innleggelse i medhold av § 4 i lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2. Helsesøsteren spurte om det ikke var mulig å bestemme at Ole måtte være på sykehuset en viss periode, - hun fryktet at han ville ombestemme seg og dermed ikke fa den hjelp han trengte. "Nei, la oss heller vente og se", sa overlegen.

Foreldrene ble underrettet om den frivillige innleggelsen. Men etter. sterk henstilling fra Ole ble det ikke gitt noen nærmere begrunnelse overfor dem. Det ble heller ikke sagt noe om hvor lenge han skulle være innlagt.

Marte og Peder ble både overrasket og opprørt over å få høre dette. De klaget til kontrollkommisjonen for psykisk helsevern i fylket og hevdet at overlegen ikke kunne legge Ole inn på psykiatrisk sykehus uten samtykke fra dem. Ole var jo ikke på langt nær myndig ennå og bodde fortsatt hjemme. I hvert fall måtte de ha krav på mer informasjon om Ole sin

helsetilstand og hva som hadde gjort innleggelsen nødvendig. De viste til legelovens § 26 første ledd som de mente ga uttrykk for en klar informasjonsplikt overfor pårørende. Sykehuset hevdet at overlegen hadde utøvd et korrekt skjønn ved å unnlate å gi nærmere underretning til de pårørende. I denne saken var det lagt avgjørende vekt på at Ole selv hadde motsatt seg at foreldrene ble informert om grunnen til innleggelsen. For øvrig anførte sykehuset at verken spørsmålet om innleggelsen eller om grad av informasjonsplikt overfor foreldrene kunne bringes inn for kontrollkommisjonen.

Ole syntes dagene på sykehuset gikk langsomt. Etter 10 dager med samtaleterapi noen timer daglig virket tankene og følelsene noe mindre kaotisk. Han følte at han nå hadde mer kontroll over seg selv enn før han ble innlagt. Han begjærte seg derfor utskrevet fra sykehuset. Overlegen mente han trengte å være der lenger og sa at han fryktet for at selvmordstankene ville komme tilbake kort tid etter utskriving. Ole lot seg overtale til fortsatt opphold og til å skrive under et formular om at han godtok å bli holdt tilbake på sykehuset i inntil 3 uker hvis behandlingen tilsa at det var nødvendig.

Etter ytterligere en uke orket han ikke sykehustilværelsen lenger og forlot sykehuset. Han ble innhentet av to pleiere som tvang han med tilbake. Ole kontaktet da foreldrene sine og fikk hjelp til å klage til kontrollkommisjonen med krav om han måtte bli utskrevet straks. Avdelingsoverlegen viste til at det fortsatt var 2 uker igjen av den tida de hadde anledning til å holde han tilbake mot hans vilje, samt at det ville være uheldig å avbryte behandlingen nå.