![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() |
UNIVERSITETET I TROMSØ DET JURIDISKE FAKULTET Cand.jur.-eksamen 3. avdeling, høsten 2001
Praktisk
oppgave, onsdag 21. november 2001 kl 09.00-18.00 I Peder Ås drev
virksomhet med opptak, redigering, produksjon og salg av kassetter og
CD-plater med sang og musikk fra barnehager og skoler. Virksomheten ble
drevet fra Peders kontor i Ålesund og strakte seg over hele landet. Peder inngikk
februar 1999 avtale med Lars Holm om at Lars våren 1999 skulle forestå
opptak og redigering av sang og musikk ved en rekke, nærmere angitte
skoler og barnehager i Nord-Norge. Meningen var at Lars skulle levere
redigerte opptak til Peder, som selv skulle foreta produksjon og salg av
kassetter og CD-plater til barna og deres familier. Kort tid etter at
avtalen om opptak og redigering var inngått, og før Peder hadde mottatt
redigerte opptak, kom Peder til at det kunne være ønskelig å sette ut
arbeidet med produksjon og utsendelse av kassetter og CD-plater. Peder
kunne da konsentrere seg om markedsføring og salg av kassetter og
CD-plater. Det var dette Peder var særlig flink til, og som han likte å
arbeide med. Peder kontaktet Lars Holm, som var villig til å påta seg
arbeidet med kopiering og utsendelse av kassetter og CD-plater. Ettersom
Peder hadde erfaring med slik virksomhet fra før, noe Lars ikke hadde, ba
Lars om råd og veiledning fra Peders side mht. hvordan arbeidet burde
legges opp. Peder opplyste at han hadde pleid å kjøpe uinnspilte
kassetter og CD-plater fra selskapet Unidigital, og at han hadde gode
erfaringer med dette selskapet. Peder gav også Lars navn på noen
virksomheter, herunder Nordland Visjon, som Peder visste drev med
kopiering av musikkopptak på kassett og CD-plater. Lars kontaktet
Unidigital og bestilte et antall uinnspilte kassetter og CD-plater. Videre
inngikk Lars avtale med Nordland Visjon om at Nordland Visjon skulle utføre
kopieringsarbeidet. Musikkopptakene og
redigeringen gikk problemfritt. Derimot oppstod problemer med
produksjonen. Leveringen av uinnspilte CD-plater fra Unidigital ble
forsinket. I forsinkelsestiden lovet Unidigital fortløpende at levering
skulle skje ”om få dager”. Etter et par ukers forsinkelse kontaktet
Lars andre leverandører, som først kunne tilby levering 2-3 uker etter
bestilling. Lars valgte derfor å unnlate å heve avtalen med Unidigital.
Leveringen av uinnspilte CD-plater ble totalt forsinket med 4 uker.
Kopieringen ble tilsvarende forsinket. Videre ble noen av opptakene
forvekslet under kopieringen, slik at det ble kopiert og sendt ut en del
produkter med feil innhold. Forsinkelsene og
feilutsendelsene førte til en rekke henvendelser til Peder fra sinte lærere
og foreldre. Mottakere av produkter med feil innhold krevde omlevering,
jfr. kjl. § 34 (2). Peder reklamerte straks overfor Lars, som på sin
side kontaktet Nordland Visjon. Nordland Visjon produserte da nye
kassetter og CD-plater med riktig innhold. Etter en tid hadde samtlige kjøpere
fått produktene de hadde bestilt, om enn mer eller mindre forsinket. Til
tross for misnøyen med forsinkelser og feil krevde ingen av kjøperne
hevning. Peder mente å ha
lidt økonomisk tap som følge av ekstraarbeid samt tapt goodwill overfor
skoler/barnehager, og fremsatte krav om erstatning både mot Lars og
Nordland Visjon. Erstatningskravet
mot Lars ble prinsipalt grunnet på kjøpslovens regler om
erstatningsansvar ved forsinkelse og mangler. Etter Peders oppfatning var
Lars ansvarlig etter reglene om kontrollansvar for Peders direkte tap som
var følge av forsinket levering av uinnspilte CD-plater fra Unidigital.
Peder mente videre at Lars var ansvarlig etter kjl. § 40 (3)(a) for både
direkte og indirekte tap som følge av Nordland Visjons forveksling av
musikkopptak under kopieringen. Subsidiært, for det
tilfelle at kjøpsloven ikke kom direkte til anvendelse i det foreliggende
tilfellet, mente Peder at kjøpslovens regler om erstatningsansvar måtte
anvendes analogisk. Erstatningskravet
mot Nordland Visjon gjaldt kun tap som følge av forvekslingen av
musikkopptak, og ble grunnet på kjl. § 84 (1), direkte eller pr.
analogi. Lars bestred ansvar.
Kjøpsloven kom etter hans syn ikke til anvendelse, verken direkte eller
pr. analogi. Etter rettsforholdet mellom Peder og Lars ble Peder eier av
redigerte musikkopptak i og med at Lars oppfylte avtalen om opptak og
redigering. Kjøpsrettslig ansvar for produksjon av kassetter og CD-plater
var da utelukket, jfr. kjl. § 2 (1), 1. pkt. Uansett måtte tilfellet være
omfattet av unntaket i kjl. § 2 (2). Reglene om kontrollansvar var
positivrettslige og kunne ikke anvendes analogisk på kontrakter som ikke
var omfattet av kjøpsloven. Dersom reglene om kontrollansvar kunne
anvendes direkte eller pr. analogi, bestred Lars at vilkårene for
kontrollansvar var oppfylt. Lars kunne ikke være ansvarlig for Unidigital,
idet Lars hadde bestilt CD-plater fra Unidigital etter råd fra Peder.
Dessuten var ikke Unidigital ansatt hos Lars, slik at vilkårene for
arbeidsgiveransvar i skl. § 2-1 ikke var oppfylt. Lars var heller ikke
ansvarlig for Nordland Visjons forveksling av musikkopptak. Heller ikke i
forhold til Nordland Visjon var vilkårene for arbeidsgiveransvar oppfylt,
og annet ansvarsgrunnlag var uaktuelt. Også Nordland
Visjon bestred ansvar, idet vilkårene i kjl. § 84 (1) ikke var oppfylt.
Det var heller ikke grunnlag for analogisk anvendelse av bestemmelsen. Peder opprettholdt
sine krav og anførsler. Rettsforholdet mellom Peder og Lars måtte sees
som et tilvirkningskjøp. Det var uten betydning at henholdsvis opptak og
redigering av musikk, og produksjon og utsendelse av kassetter og
CD-plater, var regulert i to kontrakter. Kjl. § 2 (2) var uansett uten
betydning i saken. Peder var enig i at Lars ikke var ansvarlig for
Unidigital og Nordland Visjon etter reglene om arbeidsgiveransvar, men
hevdet at dette var uten betydning. Peder, Lars og
Nordland Visjon var enige om tapet, herunder sondringen mellom direkte og
indirekte tap, i den grad ansvarsgrunnlag ble ansett å foreligge. Peder
og Lars var videre enige om at Unidigitals forsinkelse med leveringen av
CD-plater ikke skyldtes forhold utenfor Unidigitals kontroll, men at det
ikke var grunnlag for å betrakte Unidigitals forsinkelse som uaktsom.
Videre godtok Lars og Nordland Visjon at Nordland Visjons forveksling av
musikkopptak ved kopieringen var uaktsom. II Peder Ås kom etter
hvert i økonomiske problemer, og det ble åpnet konkurs i hans bo 4.
april 2001. Under bobehandlingen kom det frem at Peder ved avtale datert
1. juni 2000 hadde gitt Sparebanken pant i enkle pengekrav på vederlag
for varer og tjenester som han har eller får mot skyldnere i Nord-Norge.
Den 10. juni 2000 ble pantsettelsen tinglyst på Peders blad i Løsøreregisteret,
jfr. pl. § 4-10 (2), 1. pkt. Det
var avtalt at Peder inntil videre skulle beholde retten til å inndrive de
pantsatte kravene. Sparebanken foretok seg ikke noe før boåpningen vedrørende
de pantsatte kravene. Det var heller ikke sendt melding til skyldnerne
iht. de pantsatte kravene om Sparebankens panterett. Boet mente at
pantsettelsen ikke kunne gjøres gjeldende overfor boet pga. at pantet var
begrenset på en måte som måtte anses å være i strid med pl. § 4-10
(1). Sparebanken bestred dette. III Sparebanken tiltrådte
pantet etter boåpningen og fremsatte 10. april 2001 påkrav til
skyldnerne iht. de pantsatte kravene. En av skyldnerne, Marte Kirkerud,
erklærte motregning overfor Sparebanken med et regresskrav mot Peder Ås
i anledning en kausjon Marte hadde stilt for Peders gjeld til Ole Tastad.
Kausjonen ble stilt 1. september 2000, og kausjonsansvaret ble innfridd
15. april 2001, altså etter boåpningen og etter at Marte hadde mottatt
Sparebankens påkrav. Marte grunnet motregningen med pantel. § 4-6 (3),
jfr. gbl. § 26. Sparebanken bestred Martes motregningsrett. Motkrav kunne
ikke anses å være oppstått før 15. april 2001. På den tid var
hovedkravet forfalt til betaling, samtidig som Marte var kjent med at
Sparebanken hadde overtatt kreditorbeføyelsene. Uansett var motregning
avskåret pga. at Marte var blitt kjent med Sparebankens panterett da hun
kontaktet Løsøreregistret for å få opplysninger om Peders økonomiske
forhold før hun stilte kausjonen. Marte erkjente at
hun hadde kunnskap om pantsettelsen da hun stilte kausjon. Dette kunne
imidlertid ikke ha betydning for hennes motregningsrett, idet kausjonen
ble stilt før Sparebanken hadde overtatt kreditorbeføyelsene over de
pantsatte kravene. Tidspunktet for innfrielsen av kausjonsansvaret hadde
ifølge Marte ingen betydning for Martes motregningsrett. IV Under behandlingen
av Peders konkursbo kom det videre frem at Peder fire måneder før
fristdagen hadde solgt en datamaskin til Bilhuset, som hadde forfalte,
ubetalte krav mot Peder i forbindelse med at Peder hadde leaset en
motorvogn. Bilhuset solgte datamaskinen videre til Jan Vik kort tid etter
å ha mottatt den. To måneder før fristdagen erklærte Bilhuset
motregning med nevnte utestående krav mot Peder i Peders krav på
vederlag for salget av datamaskinen. Boet krevde salget
av datamaskinen omstøtt etter deknl. § 5-5, 1. ledd. Etter boets mening
var det foretatt betaling med et ekstraordinært betalingsmiddel.
Betalingen kunne først anses å være foretatt da motregningen fant sted,
altså to måneder før fristdagen. Bilhuset bestred
omstøtelsen. Bilhuset godtok at omstøtelse etter deknl. § 5-5, 1. ledd
kunne vært krevd dersom Peder hadde betalt med datamaskinen innenfor
fristen i § 5-5, 1. ledd. Men dette var ikke situasjonen her. Det forelå
ingen ”betaling”, men et salg av en datamaskin. At Bilhuset senere
erklærte motregning i Peders krav på vederlag for datamaskinen, var uten
betydning. Dersom det var tale om ”betaling”, måtte denne anses å ha
funnet sted utenfor fristen i deknl. § 5-5, 1. ledd. Boet opprettholdt
krav og anførsler. Til Bilhusets innsigelser bemerket boet at en ikke
kunne tale om betaling i relasjon til deknl. § 5-5 før motregning hadde
funnet sted, og at dette også måtte være avgjørende ved vurderingen av
når den omstøtelige disposisjon hadde funnet sted. Om dette skal det
skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og
subsidiære, drøftes og avgjøres. Tromsø, 21.
november 2001
|
|