Uitø Hjem Fakultetet Student Forskning Uitø/Tromsø Linker   Forskning

 

 

 

UNIVERSITETET I TROMSØ

Cand. jur.-eksamen

TREDJE AVDELING, HØSTEN 1993

Praktisk oppgave, fredag 12. november 1993 kl 0900-1800

I

Peder Ås drev et renovasjonsfirma i Lillevik. Virksomheten var i startfasen nokså beskjeden, men i 1990 ervervet han en utmarkseiendom fra Lillevik Renovasjon AS. Lillevik Renovasjon AS hadde nylig fått offentlig tillatelse til etablering av åpen fyllplass for avfall på eiendommen. Ervervet samt tilretteleggelsen av eiendommen ble finansiert ved lån fra Lillevik Sparebank. Til sikkerhet for lånet betinget banken seg 1. prioritets pant i den ervervede eiendom samt selvskyldnerkausjon. Slik kausjon ble stilt av Garantiforum AS.

Grensende opp mot eiendommen lå en boligeiendom tilhørende Lars Holm. Adkomstvegen til Holms boligeiendom gikk over Ås' eiendom. Om det skulle anlegges fyllplass på Ås’ eiendom, måtte adkomstvegen til Holms eiendom flyttes over til en naboeiendom, som tilhørte Marte Kirkerud.

Lars Holm hadde bodd på eiendommen sin sammen med foreldrene fra 1915 til 1935 og siden fra 1955, da han kjøpte den fra sin mor Josefine Holm for et mindre beløp i forbindelse med at hun måtte flytte på sykehjem. I perioden fra 1935 til 1955 hadde han bodd i en leilighet i Lillevik sentrum.

Adkomstvegen til Holms eiendom var blitt anlagt uten at det var inngått noen avtale om det med eieren av Ås' eiendom. Da Holm overtok eiendommen fra sin mor, hadde hun sagt at de hadde rett til å anlegge adkomstveg over den eiendom hvor fyllplassen nå skulle anlegges. Holm undersøkte ikke saken noe nærmere, og i tillit til morens opplysninger anla han da han flyttet tilbake til Lillevik i 1955, adkomstvegen der den nå lå. Den daværende eier av eiendommen var kjent med at adkomstvegen ble anlagt, men gjorde ingen innsigelser mot dette.

 

 

Etter at Peder Ås hadde igangsatt arbeidene med etablering av fyllplassen, fremsatte Lars Holm krav om at arbeidene skulle stanses.

 

 

Prinsipalt gjorde Holm gjeldende at anlegg av fyllplassen ville komme i strid med hans vegrett. Han innrømte at han ikke hadde noen avtalemessig hjemmel for vegrett, men påberopte hevd. Det var her tale om en opparbeidet bilveg som førte frem til hans bolighus. Begge deler var synbare, og vilkårene for hevd var da til stede. Den eksisterende vegtrase var også den eneste mulighet for adkomst han hadde over Ås' eiendom.

Subsidiært gjorde Holm gjeldende at anlegget av fyllplassen var i strid med naboloven og måtte stanses av den grunn. I alle fall måtte han ha krav på erstatning for den skade og ulempe som fyllplassen ville påføre boligeiendommer.

Peder Ås bestred at vilkårene for hevd av vegrett var til stede. En hevdet vegrett kunne uansett ikke gjøres gjeldende mot ham som nettopp hadde kjøpt eiendommen, og som i god tro hadde fått tinglyst skjøte på eiendommen.

Anlegget av fyllplassen kunne etter Ås' oppfatning heller ikke være i strid med naboloven. Ås gjorde i denne forbindelse gjeldende at det hadde versert offentlige, alminnelig kjente planer om å opprette fyllplass på den aktuelle eiendom allerede siden siste verdenskrig, opprinnelig med henblikk på industriavfall fra den nå nedlagte virksomheten Lillevik Jern. Det var således ventelig at arealet ville kunne bli benyttet til fyllplass. Egentlig burde Lars Holm være tilfreds med at det gikk så lang tid som det gjorde før fyllplassen ble etablert. Men også uavhengig av dette kunne verken stansings- eller erstatningskravet føre frem. Peder Ås's planer og den offentlige tillatelsen gikk ut på å benytte fyllplassen til deponering av husholdningsavfall fra beboerne i Lillevik kommune. Lillevik var en landkommune med ca 2000 innbyggere. Fyllplassens kapasitet ville være uttømt etter ca 10 år, og deretter ville plassen bli tildekket med jord. En slik i tid og omfang begrenset virksomhet kunne ikke være i strid med naboloven. I alle fall kunne det ikke føre til at arbeidene måtte stanses, men bare lede til erstatningskrav.

 

For det tilfelle at Peder Ås var pliktig til å betale erstatning til Lars Holm, krevde Ås dette tapet dekket av Lillevik Renovasjon AS. Subsidiært krevde han prisavslag. Lillevik Renovasjon AS bestred både erstatnings- og prisavslagskravet. Naborettslige krav som ikke var gjort gjeldende før eiendommen ble solgt til Peder Ås, måtte være selger uvedkommende.

Midt i fasen med etablering av fyllplassen ble Peder Ås alvorlig syk. Han fant det etterhvert umulig å drive virksomheten på forsvarlig måte og inngikk i 1992 avtale med Ole Tastad om at denne skulle overta virksomheten. Denne skulle også overta ansvaret for virksomhetens forpliktelser, bortsett fra det eventuelle erstatningsansvaret overfor Lars Holm. For sitt engasjement gav Lillevik Sparebank skriftlig samtykke til gjeldsovertagelsen.

Det viste seg snart at Ole Tastad ikke hadde forretningstalent, og tidlig i 1993 erklærte banken engasjementet for misligholdt grunnet vesentlig overtrekk av kassekreditten.

Da banken fremsatte krav mot selvskyldnerkausjonisten Garantiforum AS, nektet imidlertid selskapet å betale. For det første gjorde selskapet gjeldende at kausjonsforpliktelsen var betinget av at Peder Ås var debitor. For det annet måtte kausjonsforpliktelsen uansett være betinget av at selskapet kunne gjøre et regresskrav gjeldende mot Peder Ås. Bankens samtykke til gjeldsovertagelsen måtte anses å innebære frafallelse av kravet mot Garantiforum AS, da opprettholdelsen av kausjonskravet ikke ville medføre en effektiv gjeldsovertagelse i forhold til Peder Ås.

Banken bestred Garantiforum AS' innsigelser og gjorde gjeldende at Garantiforum AS før gjeldsovertakelsen hadde funnet sted, var blitt underrettet om gjeldsovertagelsen uten å foreta seg noe. Garantiforum AS innvendte at slik passivitet ikke kunne tillegges selvstendig betydning.

 

II

Nilsen Shipping AS drev rederivirksomhet med ett eiende skip ved navn M/S "Nilshav". Som følge av svake konjunkturer ble selskapets økonomi vanskelig, og det fikk etterhvert problemer med å oppfylle sine økonomiske forpliktelser. Sommeren 1993 ble det tatt arrest i skipet mens det befant seg ved kai i Brasil. Arresten ble tatt etter begjæring av mannskapet, som hadde tilsammen NOK 1 million utestående i forfalt hyre. Selskapets bankforbindelse, Skipsbanken, som også tidligere hadde vært engstelig for sitt engasjement, ble enda mer bekymret da den fikk kjennskap til arresten. Skipsbanken hadde et utestående krav mot Nilsen Shipping AS på NOK 25 millioner, sikret ved pant i M/S "Nilshav". Skipets markedsverdi var anslått til NOK 15 millioner, men banken fryktet for at eventuell tvangsrealisasjon i Brasil ville utbringe et atskillig lavere beløp. Skipsbanken avtalte derfor med mannskapet at banken skulle dekke det utestående kravet på hyre mot å få transport på hyrekravet. Samtidig sa banken opp låneavtalen med Nilsen Shipping AS og begjærte selskapet konkurs. Konkursbegjæringen innkom til skifteretten 1. juli 1993. Konkurs ble åpnet 5. juli 1993.

Det ble under bobehandlingen klart at boet ville gi dekning for massekrav og fortrinnsberettigede fordringer. Øvrige fordringer ville bli udekket. Det transporterte hyrekravet var i sin helhet fortrinnsberettiget. Banken anmeldte i boet en fordring stor NOK 26 millioner, hvorav NOK 25 millioner sikret med pant i skipet. Boet gjorde imidlertid gjeldende at avtalen mellom mannskapet og banken om transport på hyrekravet måtte forstås slik at sjøpanteretten for hyrekravet, jfr sjøl § 244 nr 1 og § 245, 1. ledd, ble overført til banken. Det var klart at realisasjon av skipet ville utbringe mer enn NOK 1 million. Banken var dermed henvist til å få dekket hyrekravet ved å benytte sjøpanteretten i skipet, og kunne ikke kreve dekning i boet, jfr deknl § 8-14, 1. ledd. Banken bestred boets innsigelser. Den gjorde gjeldende at avtalen mellom mannskapet og banken kun gjaldt transport av hyrekravet, mens sjøpanteretten ikke var overført. Verken i avtaledokumentet eller under forhandlingene mellom mannskapet og banken var det nevnt noe om panterett. Hyrekravet måtte derfor kunne kreves dekket i boet. Subsidiært gjorde banken gjeldende at deknl § 8-14,1. ledd måtte tolkes innskrenkende for et tilfelle som dette. Det var ingen grunn til at sjøpantesikringen av kravet skulle medføre at banken kom dårligere ut enn om hyrekravet hadde vært usikret.

-ooo-

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiere, drøftes og avgjøres.


Til toppen av siden

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no