I

Marinebåt AS drev virksomhet med bygging av hurtiggående passasjerbåter. Som følge av store tap på et par kontrakter ble det åpnet konkurs i selskapet i februar 1989. I april solgte bostyret selskapets faste eiendom og driftstilbehør til Peder Ås for 12 millioner kr. Sparebanken fikk som panthaver størstedelen av denne summen til innfrielse av pantekravet. Banken stilte selvskyldnergaranti overfor Peder for eventuelt ansvar konkursboet måtte komme i som følge av salget.

Etter noen måneder henvendte Ingeniørkunst AS seg til Peder Ås og gjorde gjeldende at den know how som Marinebåt AS sin virksomhet var basert på, for en vesentlig del var utviklet av og tilhørte Ingeniørkunst AS. Selskapet krevet at han opphørte med sin virksomhet, da denne bygget på produksjonsopplegget til Marinebåt AS. Peder henvendte seg straks til konkursboet og ba om ytterligere opplysninger om den virksomhet Marinebåt AS hadde drevet. Samtidig ga han uttrykk for at han "forutsatte at boet yter eventuell nødvendig bistand for å løse tvisten med Ingeniørkunst AS", samt at "vi får komme tilbake til forholdet oss i mellom etter at tvisten blir løst". Boet kommenterte ikke dette, men bisto med fremskaffelse av opplysninger slik Peder ba om.

Tvisten ble først løst ved dom sommeren 1993. Peder Ås ble her dømt til å betale en erstatning på 2 millioner kr. til Ingeniørkunst AS. Dessuten ble han pålagt å avholde seg fra å utnytte den aktuelle know how i fremtiden. Deretter inngikk partene ut på høsten avtale om at Peder Ås skulle få rett til å utnytte den aktuelle know how i fremtiden mot et engangsvederlag på 5 millioner kr. Umiddelbart etter avtaleinngåelsen tok Peder kontakt med Sparebanken - boet var nå sluttet - og fremsatte krav om 7 millioner kr. - prinsipalt som prisavslag eller erstatning på grunn av mangler ved kjøpsgjenstanden, subsidiært i medhold av Avtl. § 36. Banken bestred kravet og gjorde gjeldende at Peder ikke på noe tidspunkt hadde reklamert overfor banken. Til dette svarte Peder at det måtte være tilstrekkelig å reklamere overfor boet. Dersom dette skulle være riktig, gjorde banken gjeldende at Peder heller ikke hadde reklamert overfor boet. Uansett, mente banken, var kravet foreldet etter Foreldelseslovens regler.

Når det så gjaldt mangelsspørsmålet, gjorde Sparebanken gjeldende at driftstilbehør ikke omfatter know how, og at det derfor ikke kunne bli spørsmål om mangelsansvar. Av samme grunn kunne det heller ikke bli spørsmål om prisrevisjon etter Avtl. § 36. Peder Ås innvendte at det var en forutsetning for kjøpet at selgerens virksomhet skulle drives videre. Til dette bemerket banken at salgsavtalen gjaldt selskapets faste eiendom og driftstilbehør. Forsåvidt gjaldt eventuelt erstatningsansvar eller avtalerevisjon anførte banken også at det måtte sees hen til at Peder hadde fått ettergitt 3 millioner kr. i gjeld til Kjøpmannsbanken som følge av de problemer han hadde kommet opp i, og at dette beløpet måtte komme til fradrag i erstatningskravet eller eventuell prisreduksjon etter Avtl. § 36. Peder bestred dette.

II

Under konkursbehandlingen i Marinebåt AS viste det seg at selskapets daglige leder, Lars Holm, hadde underslått diverse verdipapirer som tilhørte selskapet. Verdipapirene befant seg i en bankboks. Da forholdet ble oppdaget, ble det også kjent at Holm etter konkursåpningen hadde mottatt betaling av et avdrag på en pantobligasjon. Denne befant seg i bankboksen på betalingstidspunktet. Betalingen var blitt foretatt ved forfall. Overfor skyldneren, Marte Kirkerud, gjorde boet gjeldende at betalingen ikke var befriende, og at hun måtte betale på ny til boet. Marte avviste dette og viste til Konkurslovens § 100, 2. ledd. Boet godtok på sin side at Marte hverken kjente eller burde ha kjent til konkursåpningen, men anførte at vilkårene i Gjeldsbrevlovens § 19 ikke var oppfylt. Da Marte hadde betalt uten å se pantobligasjonen, hadde hun ikke oppfylt kravet om at den gode tro må være basert på en undersøkelse av legitimasjonen. Lars Holm hadde nøklene til bankboksen. Når så var tilfelle, var heller ikke vilkårene i Konkurslovens § 100, 2. ledd oppfylt. Marte innvendte at den manglende undersøkelsen ikke kunne tillegges vekt i relasjon til Gjeldsbrevloven, når en slik undersøkelse uansett ikke ville ha hatt fin betydning. Hun ville ha fått se obligasjonen, om hun hadde ønsket det. Uansett måtte det legges til grunn at Konkurslovens vilkår var oppfylt. Boet bestred ikke at Marte sannsynligvis ville ha fått se obligasjonen om hun hadde bedt om det, men hevdet at det i relasjon til begge de aktuelle lovene måtte legges avgjørende vekt på at hun faktisk ikke hadde sett den.

Det viste seg videre under bobehandlingen at Marinebåt AS hadde foretatt en betaling av gjeld med et beløp som betydelig hadde forringet selskapets betalingsevne 4 måneder før fristdagen. Betalingen var foretatt til Glassfiberplast AS. Ole Tastad, som eide 100 % av aksjene i Marinebåt AS, hadde et betydelig, usikret utestående krav mot Glassfiberplast AS i anledning et baneforhold. Tastad hadde rett til å konvertere dette kravet til aksjer i Glassfiberplast AS, jfr. Akjelovens §§ 5-1 og 5-2. Slik konvertering fant sted 2 måneder før fristdagen. Tastad ble derved eier av 45 % av aksjene i Glassfiberplast AS. De øvrige aksjene var spredt på en rekke innbyrdes uavhengige personer. Forut for konverteringen eide Tastad ingen aksjer i Glassfiberplast AS.

Boet krevde omstøtelse av betalingen på objektivt grunnlag. Glassfiberplast AS bestred ikke at betalingen i og for seg var ekstraordinær, men hevdet at omstøtelse likevel ikke kunne finne sted.

III

Som sikkerhet for Marinebåt AS' driftskreditt i Sparebanken hadde banken factoringpant etter pantelovens § 4-10. Factoringpantet var tinglyst i Løsøreregisteret, og ved tinglysingen var det opplyst at pantet gjaldt alle enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som pantsetteren "har og får" i sin virksomhet. Det var avtalt at Marinebåt AS skulle kunne motta betaling av pantsatte krav inntil banken gav beskjed om noe annet. Banken hadde også varelagerpant etter pantelovens § 3-11, som også var tinglyst i Løsøreregisteret.

Da Marinebåt AS gikk konkurs, hadde selskapet klar for levering en hurtigbåt som var bygget etter oppdrag fra Troms Hurtigbåter AS. Kjøpesummen for båten var kr 20 mill. Av kjøpesummen var kr 15 mill. betalt. De resterende kr 5 mill. skulle etter kontrakten betales ved overleveringen. Båten var registrert i Skipsbyggingsregisteret, jf. sjølovens § 31. Når båten ikke var blitt levert før konkursåpningen, var det fordi den ikke var blitt ferdig før. Dagen før konkursåpningen hadde Troms Hurtigbåter AS vært på prøvetur med båten sammen med representanter fra verkstedet. Alt fungerte som det skulle, og formell overlevering ble avtalt å skulle skje i den påfølgende uke.

Det oppstod tvist mellom Sparebanken og konkursboet om hvorvidt båten og de kr 5 mill. av kjøpesummen som ikke var betalt, var omfattet av bankens panterettigheter.

Konkursboet gjorde gjeldende at verken båten eller verkstedets vederlagskrav var omfattet av bankens panterettigheter. I alle fall måtte boet ha tilbakeholdsrett i båten, og denne måtte gå foran både et eventuelt varelager- og factoringpant. Før konkursåpningen hadde banken dessuten ikke sendt melding til Troms Hurtigbåter AS om at innbetaling skulle skje til banken. Slik melding var heller ikke gitt til Marinebåt AS. Når factoringpantet således ikke var tiltrådt før konkursåpningen, var det etter boets oppfatning for sent å gjøre det etter at konkurs var åpnet.

Sparebanken hevdet at konkursboet ikke hadde rett til å holde båten tilbake, og gjorde prinsipalt gjeldende at båten var omfattet av bankens varelagerpant. Subsidiært hevdet banken at den gjenstående del av kjøpesummen måtte være omfattet av bankens factoringpant. Hvorvidt factoringpantet var tiltrådt før konkursåpningen, kunne etter bankens oppfatning ikke spille noen rolle.

Om dette skal det skrives en betenkning hvor alle rettsspørsmål - både prinsipale og subsidiere - drøftes og avgjøres.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no