Peder Ås eide og drev to urmakerbutikker i Lillevik. Selv betjente han den ene, som lå i hovedgaten i Lillevik. Den andre butikken lå i et nytt kjøpesenter i utkanten av Lillevik. Denne butikken var betjent av Ole Tastad, som Peder hadde ansatt. Ole var medlem av skolestyret i Lillevik. Den 23. april 1995 fikk kommunen besøk fra departementet. Det var vanskelig for Ole å få fri i arbeidstiden, idet Peder ikke hadde andre ansatte som kunne passe butikken. Peder likte ikke at butikken holdt lukket i vanlig åpningstid, ettersom dette etter hans oppfatning var dårlig reklame for butikken. Ole bad derfor om å slippe å være til stede i kommunehuset under besøket fra departementet. Dette ble godtatt. Om morgenen 23. april ringte skolestyrets leder til Ole og fortalte at han var blitt syk, og ikke kunne møte utsendingene fra departementet. Ole måtte møte i hans sted. Ole kviet seg for å fortelle dette til Peder. Plutselig kom han på en utvei. Oles svoger, Ivar Rud, var på besøk hos Ole en ukes tid. Ole foreslo for Ivar at Ivar kunne passe butikken de to timene møtet med departementsutsendingene varte. Selv om Ivar var ukjent i urmakerfaget, kunne han klare å utføre enkelt ekspedisjonsarbeid. Kunder som stilte spørsmål Ivar ikke kunne besvare, skulle bes om å komme tilbake senere. På denne måten mente Ole at butikken kunne holdes åpen, og Peder trengte ikke å få vite at Ivar hadde passet butikken et par timer. Ivar gikk med på dette.

Mens Ivar passet butikken oppdaget Jan Lund, som var i ferd med å passere butikken, at det var utstilt en Schwartz-klokke i vinduet til meget lav pris. Jan, som var på gjennomreise, var kjent med at vanlig utsalgspris for Schwartzklokker var kr. 5.000.-. Denne klokken var priset til kr. 2.200.-. Jan hadde mistanke om at klokken kunne være feilpriset. Han gikk inn i butikken og spurte Ivar om å få kjøpe klokken, idet han unnlot å si noe om mistanken om feilprising. Ivar fant frem klokken og solgte den til Jan for kr. 2.200.-, som prislappen foran klokken viste. Jan betalte med VISA-kort.

Da Ole kom tilbake fra møtet, fortalte Ivar ham om hvordan det hadde gått i butikken. Han nevnte særskilt at han hadde solgt en Schwartz-klokke for kr. 2.200.-. Det gikk kaldt nedover ryggen på Ole da han hørte dette. Her måtte det ha skjedd en feil. Da han sjekket nærmere, viste det seg at to prislapper var forvekslet i utstillingsvinduet. Den riktige prislappen, som var plassert ved siden av en annen klokke, viste kr. 4.900.-. Gjennom opplysningene på VISAbetalingen fikk Ole rede på hvem som hadde kjøpt klokken. Omlag 1 1/2 time etter kjøpet ringte Ole til Jan, som nå var på vei hjem til Oslo, og underrettet ham om feilen. Jan uttalte at feilprisingen fikk være butikkens risiko, men tilføyde at han nok hadde hatt mistanke om feilprising.

Ole fant å måtte underrette Peder om det som hadde hendt. Peder tok umiddelbart kontakt med sin advokat, som tilskrev Jan og gjorde gjeldende at kjøpsavtalen var ugyldig, og at Jan pliktet å levere klokken tilbake til butikken. Dette grunnet han dels på avtalerettslige fullmaktsregler og dels på avtl. § 36. Peder var ubundet av de avtaler Ivar hadde inngått på hans vegne. Uansett skulle Jan ha opplyst Ivar om mistanken om at varen var feilpriset. Jan bestred kravet. Peder var bundet av salget. Ivar måtte anses å ha en fullmakt som omfattet den aktuelle transaksjon. Peder måtte også ha risikoen for at varer var feilpriset. En kunde har ikke plikt til å opplyse om mistanker i så måte. Iallfall mente Jan å kunne påberope seg rettsvinning etter lov om godtroerverv av løsøre. Men Peder innvendte at ettersom Ivar hadde opptrådt som fullmektig kunne det heller ikke være rom for slik rettsvinning. Jan hevdet at dersom avtalen var ugyldig på grunnlag av avtalerettslige fullmaktsregler, og han pliktet å levere klokken tilbake, måtte han i alle fall ha krav på erstatning for det tap han hadde lidt ved å innrette seg på at avtalen var gyldig, jfr. skadeerstatningsloven § 2-1. Peder As bestred at slikt erstatningsansvar kunne bli aktuelt.

Il

Peder Ås, Lars Holm, Marte Kirkerud og Ole Tastad var naboer. Alle fire hadde kjøpt tomter i utmarken til Alf Lie. I forbindelse med kjøpet fikk de rett til i fellesskap å anlegge vei over Alfs eiendom, frem til tomtene. Veien, en 180 m lang grusvei, ble opparbeidet på dugnad. Utgifter til stein, grus og sand ble fordelt med 1/4 på hver uten at de på forhånd hadde avtalt noe særskilt om dette, og uten at partene reflekterte noe særlig over fordelingsspørsmålet da utgiftsdekningen skulle finne sted. Etter noen år ble Lars, Marte og Ole lei av stadig å måtte reparere veien etter hvert som regn laget hull i den. Ole tok derfor opp med Peder at det burde legges asfalt på veien. Peder var uenig i dette, på grunn av kostnadene. De tre andre mente imidlertid at de, som tre av fire eiere av veien, måtte ha rett til å bestemme at det ble lagt asfalt. De bestemte seg for å gå i gang med dette. Regningen for asfaltarbeidet ble betalt av Lars, som var den som opptrådte utad. Lars krevde så regress fra Marte, Ole og Peder for deres andeler av kostnadene. Etter Lars sin oppfatning måtte kostnadene i utgangspunktet fordeles forholdsmessig etter veilengden frem tilden enkelte tomt. Avstanden fra hovedveien var 90 meter for Lars sin tomt,

120 meter for Martes tomt, 170 meter for Peders tomt og 180 meter for Oles tomt. Det var ikke uenighet om at en slik fordeling ville være i samsvar med §54 i vegloven 21. juni 1963 nr. 23. Da Peder fikk regningen, kontaktet han de andre og opplyste at han ikke var villig til å betale noe som helst. Når de andre gikk i gang med arbeidene uten Peders samtykke, måtte de betale arbeidene selv. Peder hevdet at han i alle fall ikke var forpliktet til å betale mer enn 1/4 av regningen. Lars bestred Peders innsigelser og opprettholdt kravet.

III

Lars Holm eide og drev forretning med salg og reparasjon av radio, TV og dataprodukter. Han var kommet i betydelige økonomiske problemer. Hovedleverandøren hadde sendt begjæring til skifteretten om at Lars sitt bo ble tatt under konkursbehandling, og Lars visste at han ikke kunne avverge konkursåpning. Han hadde for øvrig lenge vært luller over at det kom til a ga slik. Den 14. oktober, dagen før rettsmøtet i skifteretten for behandling av konkursbegjæringen, merket Lars av eget tiltak ett av TV-apparatene i butikken med "Marte Kirkerud" og plasserte apparatet i et eget rom. Marte Kirkerud hadde et par uker i forveien kjøpt nytt TV-apparat av Lars til bruk i familiebarnehagen hun eide og drev. Hun hadde betalt for apparatet, med den bemerkning at hun ellers aldri pleide å betale på forskudd. Lars hadde beroliget henne med at hun kunne være trygg. Marte kunne ikke ta apparatet med seg, fordi barnehagen var midlertidig stengt pga ombyggingsarbeider. Pengene gikk inn på Lars sin ordinære konto. Da Marte ble kjent med at Lars var gått konkurs, tok hun kontakt med bobestyrer for å finne ut hvilken rettslig stilling hun hadde. Bobestyrer fortalte da at ett av apparatene var merket med Martes navn og holdt atskilt fra andre varer. Bobestyrer bestred imidlertid at Marte hadde krav på utlevering av apparatet. Boet anførte prinsipalt at vilkårene for rettsvern ikke var oppfylt, bl.a. fordi hun ikke hadde forlangt apparatet merket. Subsidiært hevdet boet at det måtte foretas omstøtelse på objektivt grunnlag. Marte var uenig i boets standpunkt og fremsatte krav om levering av det aktuelle TV-apparatet. Dersom hun ikke fikk medhold i utlevering av apparatet, krevde hun pengene tilbake. Hun viste til at Lars på betalingstidspunktet var klar over at konkurs ikke var til å unngå, og at han likevel hadde beroliget henne. Boet bestred også kravet om tilbakebetaling av pengene.

***************

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige rettsspørsmål, både prinsipale og subsidiere, skal drøftes og avgjøres.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no