UNIVERSITETET I TROMSØ

Praktisk oppgave fredag 20. november 1998 kl 09.00-18.00

Peder Ås stiftet i januar 1997 enkeltmannsforetaket Lillevik Autoimport. Formålet med virksomheten var import av nyere bruktbiler fra Tyskland. Peder Ås dro til Tyskland og hentet bilene. For å unndra toll og avgifter fikk han selgeren i Tyskland til å skrive lavere kjøpesum enn det han faktisk betalte. På denne måten ble avgiftsgrunnlaget lavere, og medførte at Lillevik Autoimport betalte lavere avgifter enn det skulle. Peder Ås fikk dermed en ekstra fortjeneste ved salg av bilene i Norge.

Sommeren 1997 kom Peder Ås til landet med fire nye BMW og Audi. Peder Ås opplyste å ha betalt kr. 800.000,- for bilene i Tyskland. Dette vakte mistanke hos norske skatte - og avgiftsmyndigheter, som besluttet å gjennomføre bokettersyn hos Lillevik Autoimport. Det ble da avdekket at foretaket hadde betalt for lite toll og avgift helt siden oppstarten av virksomheten. Toll- og avgiftsmyndighetene valgte å politianmelde Peder Ås. I politiavhør bestemte han seg for å legge alle kortene på bordet og avga en uforbeholden tilståelse til påtalemyndigheten. Peder As fikk en bot på kr. 100.000; for unndragelse av avgift. Han ble videre krevd for tilleggsavgifter med kr. 1.000.000; av toll- og avgiftsmyndighetene.

Dette medførte at Lillevik Autoimport utpå høstparten fikk likviditetsproblemer. Skillingsbanken hadde sikret sitt etableringslån til Lillevik Autoimport ved kausjonsansvar hos skipsreder Lars Holm, som var svigerfaren til Peder Ås. Lars Holm hadde avgitt et kausjonsløfte for "enhver forpliktelse Peder Ås måtte ha overfor Skillingsbanken ". Skipsreder Lars Holm var meget velstående, og syntes det var positivt å hjelpe sin svigersønn med kausjon. Det kom som et sjokk på Lars Holm da han den 1. januar 1998 fikk krav om umiddelbar innfrielse av hele etableringslånet på kr. 900.000,-. Banken viste til at det forelå ekstraordinært forfall som følge av flere misligholdte terminer.

Lars Holm var av "den gamle skole", og syntes svært dårlig om at Peder Ås hadde drevet ulovlig virksomhet, men han innså likevel at han var forpliktet. Lars Holm hevdet imidlertid at det kun var tale om en simpel kausjon, og at banken først måtte forsøke enkeltforfølgning mot Peder Ås. Dette bestred banken, og mente at det i mangel av andre holdepunkter var tale om en selvskyldnerkausjon.

Skillingsbanken var også Lars Holms bankforbindelse. Bankens maritime avdeling hadde nettopp formidlet et salg av hans private seilbåt for kr. 950.000,-. Banken hadde rettmessig mottatt kjøpesummen, men den var ikke overført til Lars Holms private bankkonto. Skillingsbanken mente at den hadde rett til å motregne i deler av kjøpesummen på kr. 950.000,- for de forpliktelser Lars Holm hadde overfor banken som kausjonist. Dette bestred Lars Holm på det sterkeste, og anførte at vilkårene for motregning ikke kunne være oppfylt. Banken viste til at dens jurister mente at vilkårene var til stede, og fastholdt sitt krav.

Lillevik Autoimport fikk etter hvert ytterligere likviditetsproblemer. Den 20. februar 1998 innkom derfor konkursbegjæring fra skattefogden i Lillevik for manglende innbetalt merverdiavgift med i alt kr. 150.000,-. Grunnlaget for konkursbegjæringen var konkursvarsel etter kkl. § 63. Rettsmøte ble berammet til 28. februar 1998.1 rettsmøtet kom det frem at alle formelle krav etter kkl. § 63, herunder frister og forkynnelser, var oppfylt.

Skattefogden mente at de misligholdte terminer i seg selv var et tilstrekkelig grunnlag for at konkurs kunne åpnes. Peder Ås erkjente at han for tiden hadde dårlig tilgang på likvide midler, men han hevdet at virksomheten ville komme på fote straks tvisten om kausjonsansvaret var avklart. Peder As hadde dessuten fått et 1ån på kr. 200.000; fra en gammel bekjent, Benny Ohlsen, til 20 % rente pro anno. Dette lånet ville bli utbetalt om to uker, og Peder Ås mente at betalingsproblemet i forhold til skattefogden derfor var forbigående. Skattefogden mente at tilgangen på ny kreditt fra Ohlsen ikke endret det forhold at Peder Ås var insolvent. Dessuten kunne det ikke ha noen betydning om Lars Holm dekket bankens krav, all den tid han hadde et regresskrav mot Peder Ås. Til dette svarte Peder Ås at han kunne legge frem et brev fra sin svigermor, Dorthe Holm, hvor det fremgikk at hun lovet ham økonomisk støtte dersom det kom et regresskrav fra Lars Holm. Hun var forarget over at Lars Holm ville rette et regresskrav mot svigersønnen. Det var enighet om at Dorthe Holm var velstående nok til å kunne dekke regresskravet. Skattefogden betvilte ikke innholdet i brevet, men mente at dette ikke kunne ha noen rettsvirkninger overfor andre enn Peder Ås. Dette var Peder Ås uenig i og mente at løftet måtte ha innvirkning på insolvensvurderingen, og at han dermed ikke var insolvent. Det var ellers enighet mellom partene om at verdien på varelageret hans var akkurat nok til å dekke tilleggsavgiften på kr. 1.000.000,- og boten på kr. 100.000,-.

Skillingsbanken var også representert i rettsmøtet og meddelte at den hadde "kvittet" seg med Peder Ås som kunde. Banken hadde overdratt den misligholdte fordringen på Peder Ås - som var nedfelt i et enkelt gjeldsbrev - til Storevik Inkasso. Det var enighet om at Peder Ås måtte regne med at fordringen kunne settes i omsetning. Fordringen ble overdratt for kr. 750.000, Storevik Inkasso regnet med å få inn hele summen på kr. 900.000,- ettersom det var en velholden kausjonist. Lars Holm mente at Storevik Inkasso ikke kunne kreve ham som kausjonist, ettersom hans kausjonserklæring kun var avgitt til Skillingsbanken. Dette bestred Storevik Inkasso, som viste til sin avtale med Skillingsbanken, hvor det fremgikk at alle kravsegenskaper, såsom kausjonssikkerheten, fulgte med ved overdragelsen.

Under forutsetning av at kausjonsretten ikke fulgte med, gjorde Storevik Inkasso krav gjeldende mot Skillingsbanken. Storevik Inkasso mente at overdragelsen var omfattet av kjøpslovens regler, og at det derfor forelå en kjøpsrettslig mangel. Storevik Inkasso krevde å heve kjøpet dersom kausjonsansvaret bortfalt ved overdragelsen. Skillingsbanken bestred at kjøpslovens regler kom til anvendelse. Uansett var lovens vilkår for heving ikke oppfylt. For det tilfelle at kjøpsloven ikke kom til anvendelse, hevdet Storevik Inkasso at det likevel var adgang til heving. Dette bestred Skillingsbanken.

                                         II

Ole Vold eide og drev reklamefirmaet Ole Vold AS, som hadde spesialisert seg på å utvikle reklamekonsepter for Internett. Fra starten i 1997 hadde firmaet hele tiden slitt økonomisk. For bedre å kunne møte kundenes behov, ønsket Ole Vold at selskapet skulle skaffe seg en bærbar datamaskin. Ved hjelp av den kunne han besøke kundene og direkte demonstrere reklamekonseptet.

I august 1998 kontaktet Ole Vold derfor firmaet Datautstyr AS, som var spesialister på bærbare datamaskiner. Han så på forskjellige maskiner, men måtte fortelle Datautstyr AS at disse stort sett var for dyre for Ole Vold AS. Reklamefirmaet slet jo økonomisk. Datautstyr AS kunne imidlertid tilby en demonstrasjonsutgave av den bærbare datamaskinen han ønsket til en lavere pris. Ole Vold sa at han ville vurdere dette.

Den 1. september fikk Ole Vold låne datamaskinen med seg hjem for å prøve den nærmere. En uke senere ringte han Datautstyr AS, og sa at han ville kjøpe datamaskinen for den tilbudte pris på kr. 10 000,-. Datautstyr AS godtok dette, og selskapet ville sende Ole Vold AS en regning, hvor man ville betinge seg salgspant. Dette aksepterte Ole Vold.

Dagen etter angret Ole Vold kjøpet av den bærbare datamaskinen. Han kontaktet derfor Marte Kirkerud. De var gamle kjente, og Ole Vold visste at hun var på jakt etter en slik bærbar datamaskin som han nå hadde kjøpt. Marte Kirkerud ble interessert, og stakk samme dag innom Ole Vold for en demonstrasjon. Ole Vold opplyste at han dagen før hadde kjøpt datamaskinen av Datautstyr AS, men at den ennå ikke var betalt. Marte merket seg at maskinen var påført en etikett hvor det sto: "Demonstrasjonseksemplar -Tilhører Datautstyr AS". Da hun kommenterte dette overfor Ole Vold, sa han at denne etiketten bare kunne fjernes, nå som han hadde kjøpt maskinen. Marte undersøkte derfor ikke dette nærmere. Hun likte for øvrig maskinen svært godt, og kjøpte den dagen etter av Ole Vold AS kontant for kr. 10 000,-. Hun fikk den samtidig med seg hjem, og hun fjernet selv etiketten.

Noen få dager senere kom regningen fra Datautstyr AS. Her var klausulen om salgspant inntatt. Ole Vold AS kunne imidlertid ikke betale. Pengene fra Marte var brukt til å dekke andre regninger. Datautstyr AS krevde derfor datamaskinen tilbake fra Marte Kirkerud, under henvisning til klausulen om salgspant. Marte Kirkerud motsatte seg dette. For det første hevdet hun at avtalen om salgspant hverken var gyldig inngått eller hadde rettsvern. Selv om salgspant var korrekt etablert, mente hun å ha ervervet maskinen i god tro. Datautstyr AS mente på sin side at avtalen om salgspant var gyldig og hadde rettsvern. Under enhver omstendighet mente selskapet at Marte Kirkerud ikke kunne ha vært i god tro da hun kjøpte datamaskinen.

Før tvisten mellom Marte og Datautstyr AS hadde fått noen endelig avgjørelse, hadde Marte funnet ut at hun egentlig ikke hadde bruk for maskinen. Hun solgte den derfor videre til sin 14 år gamle nevø Tobias for kr. 8 000; . Pengene ble betalt kontant. Etter at avtalen var inngått, dro Tobias umiddelbart på ferie. Marte og Tobias var derfor enige om at Tobias skulle sende sin venn Nils for å hente maskinen noen dager senere. Dette gjorde Nils, og han oppbevarte maskinen på gutterommet sitt. Datautstyr AS kontaktet Tobias på hans feriested, og krevde maskinen tilbake. Tobias nektet og han henviste til at han var blitt eier av maskinen.

For det tilfellet at Datautstyr AS ikke nådde frem mot Tobias, krevde selskapet at Marte utleverte de pengesedlene Tobias hadde betalt til henne. Det var på det rene at pengene - åtte tusenlapper lagt i en konvolutt - ble oppbevart i Martes private pengeskap. Marte protesterte og hevdet at det ikke forelå noe grunnlag for kravet.

Drøft og ta stilling til de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål som oppgaven reiser.

Tromsø, 20. november 1998

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no