UNIVERSITETET I TROMSØ

Peder og Kari ble lovformelig separert 29 mai 1993 og skilt 25 juli 1994. De hadde felleseie som formuesordning, og inngikk avtale om deling av felleseieboet den 17 juli 1994. Med hensyn til den felles bolig, bestemte avtalen to alternative løsninger som Peder kunne velge mellom. Alternativ 1 innebar at Peder ble sittende med boligen som sin, mot at han skulle betale Kari tilsammen 150 000 kroner i tre like store avdrag å 50 000 kroner første gang 30 juli 1994 neste gang 30 september 1994 og siste gang 30 oktober 1994. Alternativ 2 innebar salg av boligen for partenes felles regning, slik at de - etter salgsomkostninger my var fratrukket - betalte felles gjeld, og delte resterende overskudd/underskudd likt mellom seg.

Peder valgte alternativ 1, og innbetalte første avdrag med 50 000 kroner den 30 juli 1994. Han fikk imidlertid etter hvert likviditetsproblemer, og fant ut at det hadde vært dumt av ham å velge dette alternativet. Boligmarkedet ble vanskelig, og salgsverdien av boligen sank for hver dag'som gikk. Peder misligholdt annet avdrag, og Kari purret. Peder forklarte at han ikke hadde penger, samtidig som han sa at han heller ville forsøke å selge boligen slik at de kunne dele over- eller underskuddet. Kari ville ikke høre på dette, og krevde straks betaling. Peder skrapte sammen 30 000 kroner som han betalte den 2 november 1994. Etter dette betalte ikke Peder flere avdrag. Kari forstod etter hvert at Peder ikke maktet å betale før etter at huset var solgt, og gikk den 28 oktober 1995 derfor med på å gi henstand med betaling av resterende 70 000 kroner til boligen var solgt, forutsatt at dette skjedde senest 1 februar 1996. Peder solgte likevel ikke boligen innen fristen, og Kari fortsatte å purre. Peder sendte henne et brev den 23 februar 1996 hvor han etter en nærmere gjennomgang av hans sviktende økonomi, skrev:

"Ja, slik er dessverre ståa. Som du sikkert forstår, er det svært usikkert når du kan få resten av pengene som mangler i følge avtalen vår fra 1994. Det er jo slettes ikke sikkert at du noen gang får dem heller. Det er i så fall avhengig av prisen som oppnås ved salg av boligen vår. Du har ikke gjort annet enn å mase og mase på mer penger, selv om du visste at jeg var blakk. Du har vitterlig fått 80 000 kroner, og resten avhenger av salget, som jeg sa. "

Kari tok ut forliksklage den 20 oktober 1998. Konfrontert med forliksklagen erkjente Peder at han var skyldig pengene, men at han hadde misligholdt betalingen på grunn av pengemangel. Han beklaget misligholdet, men fastholdt samtidig at han forholdt seg til avtalens alternativ 2 som gav ham rett til å gjøre opp først etter at huset ble solgt. Peder solgte huset i desember 1998, og kjøpesummen innbrakte 150 000 kroner mer enn påheftet pantegjeld, etter fratrekk av salgsomkostninger. Peder tilskrev Kari med kopi av salgsoppgaven, og sa at skiftet for hans del derved var oppgjort. Han viste til avtalens alternativ 2, hvoretter Kari bare skulle ha utbetalt 75 000 kroner, som var halvparten av netto salgssum. Siden hun allerede hadde fått 80 000 kroner, mente Peder at hun ikke hadde krav på noe mer. Peder frafalt tilbakebetaling av de overskytende 5 000 kroner hun etter hans mening hadde fått for mye.

Kari anførte at Peder med bindende virkning hadde valgt skifteavtalens alternativ 1 mht boligen, og at han skyldte henne restbeløpet på 70 000 kroner, med tillegg av 12 forsinkelsesrenter for henholdsvis 20 000 kroner fra andre forfall den 30 september 1994, og for 50 000 kroner fra 30 oktober 1994.

Peder bestred Karis krav, og påstod seg frifunnet. Han mente Kari hadde fått det hun skulle og mer til, fordi han hadde valgt å forholde leg til avtalens alternativ 2. Uansett mente Peder at Karis krav:var foreldet allerede den 17 juli 1997, tre år etter inngåelse av avtalen. I alle fall var Karis krav foreldet senest tre år etter siste terminforfall den 30 oktober 1997. Forliksklagen var tatt ut først den 20 oktober 1998.

Kari bestred at den alminnelige foreldelsesfrist var løpt ut. Under enhver omstendighet hadde restbeløpet -som følge av Peders stadige forespørsler om utsettelse - gått over til å bli et regulært 1ån med foreldelsesfrist på 10 år. I alle fall ble det til et 1ån den 28 oktober 1995 da Kari gav siste frist for innbetaling til 1 februar 1996. Atter subsidiært anførte hun at Peder hadde erkjent kravet overfor Kari etter at han mottok forliksklagen, og i hvert fall ved brevet av 23 februar 1996. Peder avviste at han hadde tatt opp noe 1ån, og fastholdt foreldelsesinnsigelsene. Han erkjente at han hadde misligholdt, men mente at hans erkjennelse etter at fordringen var foreldet, uansett ikke fikk virkning.

II

Det var etter hvert klart for alle og enhver at Peders økonomi var skrantende. Foruten boligen eide Peder kun en bil, og denne satte han på verksted den 1 januar 1999. Mens bilen stod på verkstedet, solgte han den til Ole Vold mot kontant betaling. Ole skulle på jordomseiling dagen etter at han kjøpte bilen, og spurte derfor verkstedeieren om han kunne la bilen bli stående der etter at den var ferdig reparert, og frem til 1 november 1999 da han kom tilbake fra jordomseilingen. Verkstedeieren aksepterte dette, forutsatt at han fikk bruke bilen selv til og fra arbeide.

På begjæring fra Lars Holm - som hadde en retts- og tvangskraftig dom mot Peder Ås - tok namsmannen den 1 oktober 1999 utleggspant i bilen. Da Ole kom tilbake fra jordomseiling, og fikk vite at det var tatt utleggspant i bilen, gjorde han gjeldende at utlegget måtte oppheves fordi det var hans bil - og ikke Peders. Lars Holm motsatte seg dette.

III

Hans Kirkerud var eneaksjonær, enestyre og daglig leder i selskapene Yrke AS og Helg AS. De siste årene hadde det vært vanlig at Yrke AS betalte regninger for Helg AS, og at mellomværende ble gjort opp et par ganger i året - alt etter når Helg AS fikk inntekter. Den 5 januar 1999 hadde selskapet opparbeidet en gjeld til Yrke AS på omlag 2 millioner kroner. Dette var som følge av betalinger Yrke AS hadde gjort for Helg AS siste halvår. Etter 5 januar 1999 betalte ikke Yrke AS flere regninger for Helg AS. Gjelden ble heller ikke nedbetalt fra Helg AS' side.

Helg AS hadde et krav mot en norsk reisearrangør pålydende 800 000 kroner, og reisearrangøren hadde fått betalingsutsettelse til høsten 1999. På grunn av betalingsutsettelsen, og den likviditetssvikt dette innebar for Helg AS, hadde selskapet opptatt et gjeldsbrevlån stort 300 000 kroner. Som sikkerhet hadde banken fått transport i kravet Helg AS hadde mot reisearrangøren. Banken hadde notifisert reisearrangøren og meddelt at kravet "nå er overført til oss som sikkerhet for et 1ån stort 300 000 kroner", og at betaling med frigjørende virkning bare kunne skje til banken.

Dagen etter at kravet på reisearrangøren ble transportert til banken, ble det sendt et brev fra Helg AS til Yrke AS om at kravet mot reisearrangøren ble transportert til Yrke AS - med forbehold for bankens rett - som sikkerhet for mellomværende mellom de to selskapene. Kopi av dette brevet ble sendt reisearrangøren. Ingen melding ble sendt til banken, men banksjefen fikk underhånden kunnskap om transporten i en telefonsamtale med reisearrangøren.

Helg AS ble begjært konkurs den 1 mai 1999. Skifteretten åpnet konkurs i boet den 5 mai 1999. Bostyrer mente at Yrke AS ikke hadde noen rett til kravet mot reisearrangøren, og at det som ble igjen etter at banken hadde fått sitt, skulle tilfalle boet. Transporten av kravet fra Helg AS til Yrke AS hadde ikke rettsvern i forhold til boet. Det var banken - som debitor for restoppgjøret etter dekning av bankens krav - som uansett skulle vært adressat for en melding om transport. I alle fall måtte transporten kunne omstøtes. Yrke AS ved Hans Kirkerud, protesterte mot dette, og mente at transporten av restkravet etter at banken hadde fått sitt, hadde rettsvern, og ikke kunne omstøtes.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgavene reiser.

Tromsø 19. november 1999

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no