I

Lillevik Kraft AS kjøpte og solgte elektrisk kraft, deriblant til Kirkerud AS. I den langsiktige kraftleveringskontrakten mellom selskapene var det inntatt bestemmelser om maksimalpris. Strømprisen steg fra november 1999 til april 2000 med mer enn 100 %. Lillevik Kraft AS hadde ikke på sin side inngått avtale om kjøp til tilsvarende maksimalpriser, og måtte etter hvert kjøpe dyrt og selge billig. Dette fikk store økonomiske konsekvenser, og Lillevik Kraft AS innga oppbud til skifteretten den 3 mai 2000. Konkurs ble åpnet med grunnlag i oppbudsbegjæringen den 7 mai 2000.

Kirkerud AS kjente til Lillevik Kraft AS' situasjon, og ble utover våren 2000 oppmerksom på at selskapet antakelig ikke ville klare å oppfylle sin kontrakt. For å sikre seg mot tap som følge av dette, unnlot Kirkerud AS å betale en faktura for kraft som allerede var levert. Fakturaen lød på til sammen 375 000 kroner og forfalt til betaling 1 mai 2000.

Kirkerud AS krevde i brev til bostyrer av 10 mai 2000 at boet straks trådte inn i kraftkontrakten. Med den høye prisen for kjøp av kraft, ville imidlertid ikke Lillevik Kraft AS' konkursbo tre inn i avtalen. Dette ble meddelt Kirkerud AS i eget brev den 12 juni 2000. I samme brev ble kraftkontrakten med Kirkerud AS dessuten hevet.

Kirkerud AS måtte i perioden etter boåpning kjøpe kraft fra et annet selskap, og til en langt høyere pris. Differansen på kraftprisen i perioden var totalt 500 000 kroner. Kirkerud AS meldte erstatningskrav tilsvarende dette i boet den 30 juni 2000, og erklærte samtidig motregning mot boets krav på betaling for levert kraft.

Konkursboet avviste motregning, og tok ut stevning mot Kirkerud AS den 8 august 2000 med krav om betaling av fakturabeløpet. Kirkerud AS bestred boets krav.

Kirkerud AS anførte prinsipalt at boet hadde plikt til å tre inn i leveransekontrakten fordi denne var av stor betydning for selskapet. Uansett hadde boet ventet for lenge med å meddele at man ikke trådte inn, slik at erstatningskravet selskapet hadde som følge av Lillevik Kraft AS' mislighold av leveringskontrakten, var gått over til å bli en massefordring.

Kirkerud AS anførte videre at selskapet uansett kunne motregne med 375 000 kroner, fordi selskapet rettmessig hadde holdt tilbake dette beløpet da det ble klart at Lillevik Kraft AS hadde store økonomiske problemer. Det var åpenbart at kraftleveransen ville bli misligholdt. Uansett hadde Kirkerud AS motregningsrett fordi hovedkrav og motkrav var konnekse.

Boet bestred at kravet var noen massefordring, og viste til at det ikke forelå plikt til inntreden i kontrakten, at boet ikke hadde midler til å oppfylle og at fristen for å meddele at boet ikke ville tre inn var overholdt.

Boet anførte videre at Lillevik Kraft AS hadde levert sin ytelse til Kirkerud AS, og at den hadde vært feilfri. Det forelå med andre ord intet erstatningskrav som kunne motregnes. Under enhver omstendighet var det ikke grunnlag for motregning fordi leveransen allerede var skjedd.

Dersom motregningskravet ikke ble akseptert, krevde Kirkerud AS forsinkelsesrente for sitt erstatningskrav fra den 30 juli 2000, en måned etter det ble meldt i boet. Rentekravet måtte i alle tilfelle motregnes i boets krav.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

II

Lars Holm hadde satt båten sin inn for reparasjon hos Båt & Motor AS. Da reparasjonen var ferdig, varslet Båt & Motor AS ved innehaver Peder Ås, Holm om at han kunne hente båten, mot å betale reparasjonsregningen pålydende 11 000 kroner. Holm hadde ikke så mye disponibelt mot slutten av måneden, og ba om at båten ble utlevert mot å få tilsendt regning. Peder Ås avslo imidlertid dette idet han høflig gjorde oppmerksom på at båten ikke ble utlevert før det ble betalt kontant.

Holm slo seg foreløpig til ro med dette, men tok påny kontakt med Ås personlig da han fikk akutt behov for å bruke båten. Holm hadde glemt helt av at han hadde lovet å hente barnebarnet sitt på leirskole etter endt opphold.

Ås gikk etter noe nøling med på å la Holm bruke båten de timene det tok å gjøre ærendet. Avtalen var at Holm skulle returnere med båten til verkstedet samme kveld, senest kl 2100. Holm var sliten og trøtt da han hadde hentet barnebarnet, og ventet til neste dag kl 0800 før han leverte båten.

Senere samme dag ble det avholdt utleggsforretning hos Holm for et gammelt krav på 10 000 kroner. Holm hadde ikke noe som kunne tjene som dekningsobjekt foruten båten. Holm følte situasjonen med utleggsforretningen som veldig ubehagelig, og ringte verkstedet. Han fremholdt at Båt & Motor AS ikke lenger hadde gyldig tilbakeholdsrett fordi Holm hadde disponert båten etter at den var ferdig reparert. Båt & Motor AS bestred dette, og hevdet sin avtalte rett til å holde tilbake båten overfor Holm. Holm mente at avtalen uansett var brutt fordi han ikke hadde levert båten tilbake innen den avtalte tidsfristen.

Kreditor for namskravet var ikke fornøyd med situasjonen, og krevde at namsmannen uansett skulle ta utlegg i båten for kravet.

a) Drøft og avgjør om tilbakeholdsretten var i behold overfor henholdsvis Holm selv og/eller den konkurrerende kreditor.

Holm prioriterte ikke å hente båten. Den var, fant han ut, ikke verdt stort mer enn ca 10 000 kroner. Holm var likeglad med situasjonen, og foretok seg ingenting. Namskreditor på sin side mistet også interessen, og fant det like godt å avskrive kravet i sitt regnskap.

Tilbake sto Båt & Motor AS som fortsatt utøvde tilbakeholdsrett. Verkstedets gjentatte forsøk på å få Holm til å hente båten mot betaling var nytteløse. Ås innlemmet båten i sin bruktbåtpark, og solgte den for 14 000 kroner, 4 måneder etter den første gang kunne hentes av Holm etter reparasjonen.

Da Holm hørte dette ble han rasende, og hevdet at Ås ikke under noen omstendighet hadde rett til å selge båten hans. Uansett hadde han i alle fall krav på det overskytende når verkstedet hadde fått sitt tilgodehavende dekket.

Båt & Motor AS mente imidlertid selskapet hadde lovlig salgsrett i kraft av sin tilbakeholdsrett og sitt uomstridte fakturakrav. Holm hadde - mente de - tapt enhver interesse i båten til fordel for verkstedet ved å forholde seg passiv til selskapets krav om avhenting.

b) Drøft og avgjør de problemstillinger som her reises mellom Holm og Båt & Motor AS.

III

Marthe og Ola Kirkerud døde, og etterlot seg et lite småbruk. Gårdsdriften var for lengst nedlagt, og eiendommen tjente kun som bolig. Ekteparet Kirkerud hadde fire barn. Tre av søsknene bodde sør i landet, mens den fjerde - Petter Kirkerud - leide et hus i nærheten av foreldrenes gård. De fire barna skiftet boet etter sine foreldre privat. Den 4 januar 1997 ble det utferdiget et dokument, underskrevet av alle arvingene, hvor det fremgikk at de to barna til Petter Kirkerud, Arne og Silje, skulle få kjøpe gården for en salgssum tilsvarende taksten på 200 000 kroner. Kjøpesummen skulle gjøres opp ved at hver av arvingene mottok 50 000 kroner. Det var ikke avtalt noe forfallstidspunkt for kjøpesummen. Gården kunne overtas straks.

Arne og Silje, som ennå ikke var flyttet hjemmefra, ønsket å etablere seg på gården. Gården ble overtatt og de flyttet inn den 10 februar 1997. De startet planlegging av utbygging og utvidelse av bolighuset til en vertikaldelt tomannsbolig.

Arne og Silje hadde ikke så mye kontanter, og ville vente med å oppta lån til planene for utvidelse av huset var ferdige. Den del av kjøpesummen som skulle tilfalle deres far, Petter, behøvde de ikke å utbetale. En av arvingene, tante Johanne ba om å få utbetalt sin del, og de betalte 50 000 kroner til henne den 20 februar 1997. De to øvrige arvingene hadde solid økonomi, og verken trengte eller krevde betaling fra de unge gårdseierne.

I mai 2000 hadde Arne og Silje utbyggingsplanene klare. De søkte om byggelån, og oppdaget da at de ikke hadde fått utstedt skjøte på gården. Deres far og tante Johanne skrev under skjøtet, og sendte det over til de to siste arvingene for underskrift. De to arvingene nektet imidlertid å skrive under. De hadde ikke mottatt kjøpesummen og mente seg derfor uforpliktet til å utstede skjøte. Arne og Silje var oppmerksom på at kjøpesummen ikke var utbetalt til de to arvingene, men hadde hastverk med å få tinglyst eiendomsrett slik at de kunne få utløst byggelån. De tok derfor ut stevning for herredsretten med påstand om at de var eiere av eiendommen.

De to arvingene tok til motmæle og anførte at eiendomsretten ikke var gått over fordi Arne og Silje ikke hadde betalt og ikke fått skjøte. Overdragelsen var ikke tinglyst, og derfor var Arne og Silje ikke eiere.

De to arvingene fremmet subsidiært krav om betaling av 50 000 kroner til hver av dem. Arne og Silje avviste dette og mente spørsmålet om betaling av kjøpesummen ikke hadde noe med eiendomsretten å gjøre. Dessuten var kravet foreldet.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

IV

(Drøftes under den forutsetning at Arne og Silje fikk hjemmel til eiendommen)

Arne, som hadde drevet med kjøp og salg av brukte biler, fikk akutte gjeldsproblemer og kraftig pågang fra sine kreditorer sommeren 2000. Dette førte til at han måtte sikre at hans andel av eiendommen ikke falt i kreditorenes hender, noe som kunne få katastrofale følger også for Silje. Søsknene satte opp et skjøte der det fremgikk at Arne overdro sin halvdel av eiendommen til Silje. De var enige om at skjøtet ikke skulle ha noen virkning mellom dem, og Arne fortsatte derfor å bo på eiendommen som før. Skjøtet ble tinglyst 1 august 2000.

Den 25 august 2000 ble det tinglyst utleggspant i Arnes ideelle halvdel av eiendommen. Arne protesterte mot utlegget, og hevdet at eiendommen var overdratt til Silje.

Drøft og avgjør såvel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Tromsø, 17. november 2000

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no