UNIVERSITETET I TROMSØ

DET JURIDISKE FAKULTET

CAND.JUR.-EKSAMEN

3. AVDELING VÅREN 2001

Praktisk oppgave, fredag 4. mai 2001 kl 09.00 – 18.00

Data AS var et veletablert firma i Lillevik. Ettersom selskapet hadde hatt noen gode år med oppsving i bransjen, ønsket selskapet å flytte inn i nye og bedre lokaler. I den anledning fikk daglig leder Peder Ås i oppgave å innhente tilbud på kontorutstyr og finansieringsforslag til dette. Ås tok kontakt med Kontor AS, som den 20. mars 2000 sendte over katalog med tilbud og priser.

Etter å ha sett gjennom katalogen fra Kontor AS, laget Ås et forslag til bestilling, og han fikk et pristilbud på disse varene på kr 500 000. Styret i Data AS ga sin tilslutning, og bestillingen ble sendt den 5. april 2000. Partene ble enig om at leveringen skulle finne sted senest 2. mai 2000. Data AS skulle fra og med dette tidspunkt flytte inn i de nye lokalene, og det var derfor meget viktig at varene kom frem i tide.

Finansieringen av kontorutstyret fikk Ås ordnet gjennom selskapet Cash Finans. Den 6. april 2000 fikk Ås innvilget et innkjøpslån til Data AS. Lånet skulle i sin helhet gå til å dekke kjøpesummen på kr 500 000. Som sikkerhet for dette innkjøpslånet ble det avtalt at Cash Finans skulle få salgspant i varene.

Peder Ås tok kontakt med Kontor AS og meddelte at kjøpesummen ville bli utbetalt fra Cash Finans. Ås ble videre enig med Cash Finans om at de skulle utbetale hele beløpet så snart Kontor AS la frem dokumentasjon som viste at møblene var sendt til Data AS. Denne ordningen ble også akseptert av Kontor AS.

Kontor AS fikk sine varer produsert i England. Den 10. april 2000 ble varene pakket og sendt fra England til Norge, via Danmark. Kontor AS kontaktet den 11. april 2000 Cash Finans, og la frem transportdokument som viste at kontormøblene var sendt fra England. Kontor AS ba om at beløpet på kr 500 000 ble overført til Vold Eiendom, som de nettopp hadde gjennomført en eiendomshandel med. Cash Finans så ingen problemer med dette, og overførte derfor pengene samme dag i samsvar med instruksene som ble gitt.

På grunn av utbrudd av kugalskap i EU-landene besluttet norske myndigheter et midlertidig og absolutt importforbud av alle typer varer fra EU-land. Møblene som var underveis fra England til Norge, ble av denne grunn stående i Danmark. Importforbudet ble opphevet igjen den 10. mai 2000.

Data AS etterlyste varene først den 15. mai 2000. Årsaken til dette var at selskapet selv var blitt forsinket med klargjøring av de nye lokalene, og at det derfor ikke hadde hatt behov for de nye møblene tidligere. Kontor AS opplyste da at varene var underveis. Varene kom først frem til Kontor AS den 21. mai 2000. Ved levering av varene oppdaget Data AS til sin store forskrekkelse at de hadde fått trehvite kontormøbler i stedet for kirsebærfarget som det hadde bestilt.

Peder Ås ringte straks til Kontor AS og gav beskjed om at de nektet å ta imot varene. Sjåføren fra Lillevik Transport meddelte at dette ikke var hans problem, og kontormøblene ble satt på trappa. Peder Ås så da ingen annen utvei enn å lagre disse i lokalene til Data AS inntil tvisten ble løst.

Peder Ås tok kontakt med Cash Finans og ba om at det under ingen omstendighet måtte utbetales noen penger til Kontor AS. Cash Finans forstod ikke hva Peder ÅS mente og viste til at de allerede hadde utbetalt kjøpesummen i henhold til avtalen. Kontor AS hadde lagt frem dokumentasjon på at varene var sendt.

Data AS kontaktet selger og meddelte at varene måtte hentes. Det var over hodet ikke aktuelt for Data AS å benytte de mottatte møblene, da disse ikke passet inn i de nye lokalene. Data AS krevde videre erstatning for omsetningssvikt fra 2. mai 2000 og frem til kontraktsmessig vare ble levert. Omsetningssvikten skyldtes at selskapet ikke hadde hatt mulighet til å holde bedriften åpen på grunn av manglende inventar og utstyr. Frem til den

21. mai 2000 hadde de ikke mottatt møblene, og etter dette tidspunkt nektet de å ta i bruk de mottatte møblene av estetiske grunner.

Kontor AS erkjente at møblene ikke var i samsvar med avtalen. Selskapet meddelte dessuten at de kirsebærfargete møblene dessverre ikke lot seg skaffe. Selskapet hevdet imidlertid at siden de mottatte trehvite kontormøblene var av bedre kvalitet og dessuten 25 % dyrere, så hadde ikke Data AS noe å klage over. Kontor AS anførte videre at selskapet ikke kunne bli erstatningsansvarlig for en forsinkelse som hadde sitt utspring i et importforbud iverksatt av norske myndigheter. Data AS avviste dette og viste til at varen uavhengig av importforbudet var mangelfull.

Videre hevdet Kontor AS at Data AS selv måtte bære et eventuelt tap i tidsrommet 2. – 15. mai 2000, idet lokalene ikke var ferdigstilt. Kontor AS kunne ikke holdes ansvarlig for tapte inntekter all den tid tapet skyldtes at Data AS selv drev med oppussing. Videre hevdet Kontor AS at Data AS heller ikke kunne kreve erstatning etter leveringstidspunktet den 21. mai 2000, fordi Data AS da hadde plikt til å begrense et eventuelt tap ved å ta i bruk møblene.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Kontor AS og Data AS ble ikke enige. Data AS fant derfor frem sine gamle møbler slik at virksomheten igjen kom i drift. Kontormøblene som var levert av Kontor AS, ble stående på lageret til Data AS.

Kontor AS gikk ikke så veldig bra, og selskapet hadde likviditetsproblemer. Creditbanken hadde pant i varelageret og i deres utestående fordringer til sikkerhet for kassekreditt og etableringslån. Alle panteavtaler var gyldig inngått og hadde fått rettsvern i løpet av 1999. På grunnlag av mange misligholdte avdrag og overtrekk på konto, sa banken den 25. mai 2000 opp alle lån og kreditter. Banken meddelte Kontor AS at panterettene ble tiltrådt i henhold til reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Banken mente selskapet ikke hadde livets rett og ville beskytte seg mot ytterligere tap.

Creditbanken ble kjent med tvisten mellom Kontor AS og Data AS, og med møblene som sto lagret hos Data AS. Banken tok derfor kontakt med Data AS og krevde at møblene ble levert tilbake i kraft av varelagerpantet. Banken anførte at så lenge Data AS avviste møblene, måtte dette bety at varelagerpantet fortsatt stod seg. Også Cash Finans gjorde krav på møblene og viste til at de hadde sikret seg salgspant i møblene i anledning etableringen av innkjøpslånet. Data AS nektet å utlevere møblene til både Creditbanken og Cash Finans. Data AS mente at det hadde rett til å beholde møblene inntil kjøpesummen ble betalt tilbake.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

III

Vold Eiendom var et gammelt og veletablert firma i Lillevik, som ikke ønsket å bli deltaker i en tvist, særlig ettersom Vold Eiendom hadde et nært og godt kundeforhold med Data AS.

Vold Eiendom sendte derfor beløpet på kr 500 000, som de hadde mottatt fra Cash Finans, tilbake til Data AS. Pengene ble overført den 3. juni 2000. Vold Eiendom henvendte seg til Creditbanken og krevde at banken oppfylte bankgarantien som var avgitt for riktig oppfyllelse av kjøpesummen på kr 1 500 000. Kjøpesummen var forfalt den 3. mai 2000. Ved forfall hadde Vold Eiendom kun mottatt de kr 500 000 som kom fra Cash Finans.

Banken nektet å innfri mer enn kr 1 000 000 idet den mente at Vold Eiendom ikke hadde rett til å avvise deloppgjøret på kr 500 000. Dette bestred Vold Eiendom som hevdet at de ikke hadde noen plikt til å motta delvis oppgjør av kjøpesummen, og i alle fall ikke fra andre enn Kontor AS som kjøper av eiendommen.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Kontor AS hadde to uker før Creditbanken tiltrådte sitt pant, solgt møbler til Lillevik Auto for kr 50 000. Møblene ble levert samme dag, og kjøpesummen forfalt til betaling 30 dager etter overlevering. Kontor AS hadde behov for likviditet, og selskapet overdro dagen etter overlevering kravet på kjøpesummen til Hans Tastad som eide 3 % av aksjene i Kontor AS. På forfallsdag henvendte Creditbanken seg til Tastad og fremmet krav på kjøpesummen i kraft av sitt pant i utestående fordringer.

Banken bestred ikke at fordringen var overdratt fra Kontor AS til Hans Tastad, men mente at

bankens panterett fortsatt heftet på fordringen selv om den var overdratt. Det ble vist til panteavtalen hvor det fremgikk at Kontor AS ikke hadde anledning til å overdra de pantsatte fordringer. Hans Tastad hevdet derimot at panteretten var falt bort som følge av overdragelsen. I alle tilfelle måtte panteretten være bortfalt etter reglene om godtroerverv. Tastad viste til at han var en mindre aksjonær og kun hadde kjennskap til at Creditbanken var bankforbindelse, men ikke til at banken hadde noen form for pant i selskapets fordringer. Banken bestred dette.

For det tilfelle at banken vant frem, gjorde Hans Tastad mangelsansvar gjeldende mot Kontor AS. Han mente at det var forbundet med erstatningsansvar å selge en fordring som var påheftet en panterett. Kontor AS bestred ansvar.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Peder Ås ønsket å hjelpe sin datter med å anskaffe leilighet i Lillevik Terrasse. Han tok derfor kontakt med Shillingsbanken som rådet han til å låne opp en eksisterende pantobligasjon i sin boligeiendom med kr 500 000 innenfor dens pålydende på kr 1 000 000. Denne pantobli-gasjonen hadde førsteprioritet. Dette ville gi bedre rentebetingelser enn å bruke leiligheten som sikkerhet. Den opprinnelige obligasjonen var nedbetalt til kr 300 000, slik at den reelle gjelden etter opplåningen ble kr 800 000. Overfor banken skulle Peder Ås være låntaker, men det var datteren, Marte Ås, som skulle betjene avdragene. Leiligheten kostet kr 500 000, og skjøte ble utstedt til Marte Ås.

På 2. prioritet hadde Nordbanken en pantobligasjon på kr 850 000. Denne sikret et lån som Peder hadde tatt opp for å skaffe aksjekapital i et selskap han nylig hadde kjøpt seg inn i. Eiendommen til Peder Ås hadde en antatt salgsverdi på kr 1 800 000.

Marte Ås ble alvorlig syk og fikk problemer med å betjene lånet som var sikret med

1. prioritet i farens eiendom. Peder ÅS overtok derfor alle avdrag på lånet. Han overtok også alle offentlige avgifter, forsikringer samt øvrige utgifter knyttet til leiligheten. Han deltok videre på sameiemøtene til Lillevik Terrasse. Marte Ås var for syk til å bo i leiligheten, og de bestemte seg derfor å leie den ut. I leieavtalen var Peder Ås oppført som utleier og eier.

Ett år etter at lånet til leiligheten ble tatt opp, fikk Peder Ås problemer med å betjene alle sine forpliktelser. Nordbanken skaffet seg tvangsgrunnlag for de ubetalte terminer og sendte utleggsbegjæring til namsmannen. Banken krevde at det ble stiftet utleggspant i den heftefrie leiligheten. Peder Ås bestred at det var adgang til å stifte utlegg ettersom han ikke var eier av leiligheten. I alle fall kunne ikke Nordbanken kreve utleggspant for et krav som allerede var sikret med pant i hans eiendom. Banken fremholdt sitt krav på utleggspant og viste til at Peder Ås var den reelle eier av leiligheten.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Tromsø, 4. mai 2001

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/Tromsø Linker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no