UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND.JUR.-EKSAMEN

VÅREN 1993

Praktisk oppgave, fredag 70 mai 1993 kl. 09.00-18.00

I

Peder Ås hadde plassert det vesentligste av sin formue på konto i bank. Hans økonomistuderende nevø Ole hadde imidlertid lykkes med å overbevise Peder om at han heller burde plassere sine midler i pengemarkedet, idet avkastningen var høyere her enn i bank. Peder Ås kontaktet derfor kapitalmeglerfirmaet Smekk & Co og gav dette i oppdrag å låne ut NOK 1 million i markedet på så gunstige betingelser som mulig. Smekk & Co tok på seg oppdraget og lånte beløpet i sin helhet til Marte Kirkerud. Kirkerud utstedte gjeldsbrev for lånebeløpet til Smekk & Co eller ordre, og i dette vedtok Kirkerud at gjelden skulle kunne inndrives uten søksmål. For det beløp Kirkerud lånte hos Smekk & Co, ble det avgitt selvskyldnerkausjon fra Kredittgaranti AS. Gjeldsbrevet ble utstedt og lånebeløpet utbetalt 1. desember 1992. Kausjonserklæringen ble undertegnet samme dag som gjeldsbrevet. I kausjonserklæringen var det henvist til gjeldsbrevet, og kausjonen var angitt til å gjelde det til enhver tid utestående beløp i henhold til gjeldsbrevet. Av gjeldsbrevet fremgikk at rente skulle betales månedlig og etterskuddsvis hver den 30., første gang 30. desember 1992. Med hensyn til tilbakebetaling av lånet inneholdt gjeldsbrevet følgende bestemmelse: "Gjelden skal innbetales i sin helhet etter påkrav." Smekk & Co heftet kausjonserklæringen til gjeldsbrevet og oversendte dokumentene til Peder Ås 15. januar 1993 med transportpåtegning på gjeldsbrevet. Verken Kirkeruds underskrift på gjeldsbrevet eller Kredittgaranti AS' underskrift på kausjonserklæringen var bekreftet av vitner.

Kirkerud betalte avtalte renter til Smekk & Co 30. desember 1992 og 30. januar 1993. Smekk & Co viderebetalte rentene til Peder Ås umiddelbart etter at disse var innbetalt fra Marte Kirkerud, men med fradrag for provisjon som var avtalt mellom Peder Ås og Smekk & Co.

-

For å redusere sine renteutgifter var Marte i stadig kontakt med forskjellige

finansieringsinstitusjoner. 16. februar 1993 fikk hun innvilget et gunstig lån i Lillevik

Sparebanken til innfrielse av pengemarkedslånet hun hadde opptatt hos Smell & Co. Hun bad banken ta seg av alt det praktiske i forbindelse med refinansieringen. Banken varslet således Smekk & Co 20. februar 1993 om at Marte Kirkerud ønsket å innfri lånet. Samme dag overførte banken NOK 1 million samt påløpne renter fra 30. janaur 1993 til Smekk & Co. Smekk & Co hadde som følge av uordentlig regnskapsførsel og tap på en del spekulative investeringer for egen regning kommet i økonomiske vansker. Da Smekk & Co mottok innbetalingen fra Lillevik Sparebank, valgte man å benytte beløpet til å innfri misligholdt gjeld til et par kreditorer som etter hvert var blitt meget aggressive og hadde truet ledelsen i Smekk & Co med "alvorlige konsekvenser" dersom utestående krav ikke snart ble innfridd. I begynnelsen av mars 1993 kontaktet Peder Ås Smekk & Co med spørsmål om hvordan det forholdt seg med rentene for februar. Smekk & Co opplyste at man ennå ikke hadde mottatt innbetaling av renter fra debitor og at man skulle sende purring. Det samme gjentok seg i april. Peder Ås forholdt seg imidlertid rolig ettersom han ved mottak av gjeldsbrevet med vedheftet kausjonserklæring jo var blitt kjent med at Kredittgaranti AS hadde stilt kausjon for lånet.

2. mai 1993 ble Smekk & Cos bo tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Da Peder Ås ble kjent med dette, fant han ut at han fikk ta kontakt med Marte Kirkerud og Kredittgaranti AS direkte i anledning linet. Peders overraskelse var stor da han ble gjort kjent med at Lillevik Sparebank hadde tilbakebetalt lånebeløpet til Smekk & Co i februar. Peder kontaktet bobestyreren i Smekk & Cos konkursbo og ble der orienterer om hva innbetalingen fra banken var brukt til og at dividenden i boet sannsynligvis ville bli meget lav.

Peder valgte derfor å gå direkte på Marte Kirkerud, Kredittgaranti AS og Lillevik Sparebank. Han gjorde gjeldende at den betaling banken hadde foretatt på vegne av Marte Kirkerud, ikke var frigjørende. Marte Kirkerud og Kredittgaranti AS heftet derfor fremdeles i henhold til gjeldsbrevet. Smekk & Co hadde ikke rett til å ta imot innfrielse av gjeldsbrevet på vegne av Peder Ås. Betalingen måtte for å være frigjørende skje til Peder Ås, som etter transporten av 15. januar 1993 var rette kreditor i henhold til gjeldsbrevet. Smekk & Co var heller ikke legitimert som betalingsmottager. Peder Ås holdt Lillevik Sparebank ansvarlig på det grunnlag at den hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å sikre seg at gjeldsbrevet ble levert tilbake i forbindelse med innfrielsen, jf gjeldsbrevl § 21. Hadde banken gjort dette, ville tap være unngått. Lillevik Sparebank var derfor erstatningansvarlig for Peder Ås' tap.

Marte Kirkerud, Kredittgaranti AS og Lillevik Sparebank bestred Peders anførsler. De to førstnevnte gjorde særskilt gjeldende at Smekk & Co måtte anses som rette betalingsmottager. Selv om Smekk & Co ikke var rette betalingsmottager, var betalingen frigjørende i forhold til Peder Ås ettersom gjeldsbrevet ikke hadde vært gjenstand for omsetningserverv. Peder Ås måtte uansett være bundet når han ikke hadde protestert mot at innbetalingen av renter 30. desember 1992 og 30. januar 1993 hadde skjedd til Smekk & Co. Lillevik Sparebank bestred at den hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt overfor Peder Ås ved innbetalingen til Smekk & Co.

Peder Ås var utålmodig, og allerede 15. mai 1993 sendte han til namsmannen begjæring om utlegg overfor Marte Kirkerud og Kredittgaranti AS. Disse bestred at det forelå gyldig tvangsgrunnlag overfor dem og gjorde gjeldende at Peder først måtte få dom for sitt krav.

II

Tastad Motor AS ble tatt under Lillevik Skifteretts behandling som konkursbo ved kjennelse avsagt l.februar 1993 i henhold til konkursbegjæring inngitt av selskapets bankforbindelse, Lillevik Sparebank. Begjæringen kom inn til skifteretten 26. januar 1993. Under bobehandlingen oppstod tvist mellom konkursboet og to av kreditorene, henholdsvis Lillevik Sparebank og Lars Holm Bilimport AS. Lillevik Sparebank hadde et betydelig engasjement i Tastad Motor AS i form av lån og kassekreditt. I forbindelse med etableringen av engasjementet i 1989 ble det avtalt at Lillevik Sparebank skulle ha pantesikkerhet for sitt samlede krav mot selskapet i selskapets faste eiendom, motorvogner og varelager. På grunn av en feil i banken ble pantobligasjonen i motorvognens og varelageret ikke registrert i Løsøreregisteret før i juni 1991. Feilen var da blitt oppdaget i forbindelse med nøyere gjennomgang av saksforholdet etter at engasjementet var blitt misligholdt. Lillevik Sparebank hadde i mars 1991 blitt eier av 45 % av aksjene i Tastad Motor AS i forbindelse med en dekningsaksjon mot Q1e Tastad for personlig gjeld denne hadde til banken. De øvrige aksjene i selskapet var eiet av Berit Tastad, som var enestyre selskapet. Ole Tastad var administrerende direktør.

Under bobehandlingen kom det frem at Tastad Motor AS 10. november 1992 hadde innfridd en gammel gjeld til Lars Holm Bilimport AS med NOK 850.000,-. Innfrielsen skjedde ved trekk på Tastad Motor AS' kassekreditt i Lillevik Sparebank. Videre kom det frem at banken hadde besluttet allerede desember 1992 å begjære konkurs åpnet i Tastad Motor AS. Kassekreditten var på dette tidspunkt sperret. Konkursbegjæringen ble imidlertid lagt på is i påvente av at Tastad Motor AS mottok en større vareleveranse. Leveransen ble mottatt 20. janaur 1993.

Boet fremsatte krav mot Lillevik Sparebank om at panteretten i motorvogner og varelager måtte omstøtes i sin helhet som pant for eldre gjeld på grunn av forholdet mellom banken og Tastad Motor AS. Subsidiært måtte omstøtelse skje for så vidt gjaldt varene som ble mottatt 20. januar 1993. Boet fremsatte videre krav mot Lars Holm Bilimport AS om at innfrielsen av gjeld måtte omstøtes på objektivt grunnlag som ekstraordinær betaling. Både Lillevik Sparebank og Lars Holm Bilimport AS bestred boots krav. Sistnevnte gjorde bl a gjeldende at betalingen ikke reduserte Tastad Motor AS' aktiva ettersom den skjedde ved trekk på kassekreditt.

De samlede krav mot boet utgjorde NOK 8 millioner. Verdien av boets aktiva var anslått til NOK 3 millioner, hvorav varelagerets verdi ble anslått til NOK 2 millioner, motorvognens til NOK 900.000,- og øvrige aktiva, herunder blant annet kundefordringer og kontanter, til NOK 100.000,-. Partene var enige om at verdien av varene som ble mottatt 20. januar 1993, var NOK 1 million. Bankens samlede krav i boet var NOK 3,5 millioner.

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige krav, såvel prinsipale som subsidiere, drøftes og avgjøres.

Tromsø, 7. mai 1993

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no