I.

I årene etter siste verdenskrig skilte Peder Ås ut tre parseller fra gårdsbruket sitt som hyttetomter. Peders eiendom lå på en øy. Adkomsten til byen var med båt, og det var ingen bilvei på øyen. Over Peders eiendom gikk en gammel kjerrevei som førte frem til en sti de siste 200 meterne ned til hyttetomtene og sjøen, hvor Peder hadde naust. Tomtene var tilsagt "rett til å benytte hovedbrukets veier".

Med tiden ble det bygget bro fra fastlandet til øyen. Kommunen anla bilvei over Peders eiendom, og denne ble åpnet for allmenn ferdsel. I 1990 bygget Peder selv en 3 m bred asfaltert vei der stien hadde gitt, d v s fra den kommunale veien og ned til hyttetomtene og sjøen. Samtidig satte han opp et skilt med "Nedkjøring forbudt". Det var mulig for hytteeierne å kjøre med bil frem til hyttene, noe de begynte å gjøre med det samme veien ble anlagt uten at Peder foretok seg noe. Etter et års tid ble Peder lei dette og viste til skiltet og ba samtlige hytteeierne om å holde opp med å kjøre ettersom det var "hans vei". Dette ble stort sett respektert. I 1994 gjorde imidlertid en av hytteeierne, Ole Tastad, gjeldende at han hadde rett til å benytte Peders vei som bilvei. Sønnen, Tommy Tastad, som studerte jus, hadde undersøkt dokumentene som ble utstedt i forbindelse med utskillelsen av parsellene, og funnet frem til klausulen om rett til å benytte hovedbruken veier. Retten måtte anses å omfatte de transportmidler det var mulig å benytte på hovedbrukets veier slik disse var til enhver tid. Peder hevdet på sin side at det da avtalen ble inngått, kun var mulig å gå til fots over stien, og at den nye veien ikke kunne innebære noen utvidelse av rettigheten. Peders oppfatning måtte under enhver omstendighet legges til grunn når det var gått 3 år fra veien ble anlagt til Ole Tastad gjorde sin rettsoppfatning gjeldende.

Peder hevdet subsidiært at Tastad og de andre hytteeierne måtte ha plikt etter sameielovens prinsipper til å refundere ham endel av utgiftene han hadde hatt til bygging av veien, inntil så mye som svarte til den nytte hytteeierne ville ha av veien hans. Han mente også at de måtte bidra med vedlikeholdsutgifter etter vegloven av 21.6.1963 nr. 23 § 54 første ledd. Tastad mente at han hadde rett til fri bruk av veien uten å måtte betale noe for dette.

II.

Konflikten med Peder As ble en bing for Ole Tastad og reduserte gleden av å benytte hytteeiendommen. Ettersom Ole også var blitt ved dårlig helse, vurderte han å selge eiendommen. For å spare utgifter Ål eiendomsmegler valgte han å forestå salget selv. Han averterte eiendommen til salgs i pressen og ble kontaktet av Lars Holm. Etter besiktigelse bød Lars Holm kr. 350.000. Budet ble akseptert. Det ble avtalt at Lars Holm skulle motta skjøtet og overta bruken den 1. mars 1995 mot betaling av kjøpesummen. Til avtalt tid møtte Lars Holm opp på Ole Tastads bopel med en sjekk pålydende kjøpesummen. Ole Tastad overleverte da skjøtet og nøkler. Da Ole Tastad dagen etter skulle heve sjekken i banken, viste det seg imidlertid at det ikke var dekning for beløpet. Tastad kontaktet Lars Holm omgående og bad ham enten betale kontant med det samme eller å dokumentere at betaling ville kunne skje dagen etter. I motsatt fall anså Tastad seg ubundet av kjøpet. Lars Holm forklarte at da avtalen ble inngått, hadde han fått et bud på en eiendom han selv var i ferd med å selge, og at det var pengene ved dette kjøpet han regnet med å betale til Ole Tastad. Etter at avtalen med Ole var inngått, var hans eget salg gått i vasken. Han uttalte at han derfor visste at det ikke var dekning for sjekken da han utstedte den, men antok at det ville komme inn penger på sjekkontoen i løpet av 2 uker, siden han nå forhandlet med en ny kjøper og antok at dette vil resultere i at hans eiendom ble solgt. Uansett hevdet Lars Holm at Tastad ikke kunne fri seg fra beløpet etter å ha gitt fra seg skjøtet og besittelse. Tastad bestred dette og uttalte at han var ubundet av kjøpet. Hadde han visst at sjekken var dekningsløs, ville han ikke ha gitt ha seg skjøtet og nøkler.

Kjøpesummen ble ikke betalt, og 27. mars 1995 ble Lars Holm tatt under konkursbehandling. Konkursboet la til grunn at hytteeiendommen var omfattet av beslaget og henviste Tastad til å melde sin fordring som dividendekrav. Tastad krevde hytteeiendommen tilbakeført til seg.

III

OK Verft AS var et middels stort skipsverft, som 1.2.1995 var tatt under skifterettens behandling som konkursbo.

Ved konkursåpningen var firmaet engasjert i en rekke, mer eller mindre ferdiggjorte bygge- og reparasjonsoppdrag. Ett av disse gjaldt bygging av en ferje for Lillevik kommunale ferjeselskap AS (LKF). Byggeprisen var kr. 20 millioner, og skulle betales i terminer under byggingen. Ved konkursåpningen var 90% av arbeidene utført. LKF hadde betalt kr. 15 millioner. Etter avtalen (som var registrert i skipsbyggingsregisteret) skulle LKF være eier av nybygget og anskaffede materialer etter at første termin på byggesummen var betalt.

På LKF's forespørsel avslo boet den 15. februar 1995 å tre inn i kontrakten med LKF. Boet fremsatte krav om restoppgjør for utførte arbeider med kr. 3 millioner mot levering av nybygget slik det var. Etter kontrakten forfalt dette kravet til betaling med kr. 1.5 millioner 10. februar 1995 og kr. 1.5 millioner den 10. mars 1995. LKF tok til etterretning at boet ikke ville tre inn i kontrakten, men krevde å få motregne med krav på erstatning for det tap LKF ville lide ved at nybygget måtte ferdiggjøres av et annet verft. Dette tapet var beregnet til kr. 1 million. Boet godtok tapsberegningen og at krav på tapsdekning var berettiget til dekning som dividendefordring etter dekningslovens § 7-8. Boet bestred imidlertid at LKF i tillegg til sin separatistrett til nybygget hadde rett til å dekke seg inn ved motregning i et tilfelle som dette og krevde derfor oppgjør uten fradrag. LKF opprettholdt sin motregningserklæring.

IV.

OK Verft AS hadde en factoringpantavtale med Lillevik Sparebank Denne gikk ut på at banken skulle ha panterett i virksomheten vederlag for varer eller tjenester til enhver tid. OK Verft AS anfalle ifølge avtalen beholde kreditorbeføyelsene inntil banken tiltrådte sitt pant. Etter at boet hadde fremsatt krav om restoppgjør overfor LKF, gjorde Lillevik Sparebank sin panterett gjeldende i boet og krevde å få overta kreditorbeføyelsene etter de pantsatte krav. I forhold til LKF anførte banken at LKFs motregningserklæring under ingen omstendigheter kunne gjøres gjeldende overfor banken. Banken viste til at LKF var blitt kjent med pantsettelsesavtalen i forbindelse med inngåelse av byggekontrakten. LKF opprettholdt motregningserklæringen overfor banken og viste til at banken var kjent med motkravet da banken tiltrådte pantet.

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmå1- både prinsipale og subsidiære drøftes og avhøres.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no