CAND. JUR. - EKSAMEN

TREDJE AVDELING - VÅREN 1996

Praktisk oppgave mandag 6. mai 1996 kl. 0900 - 1600

I

Ås Mekaniske Verksted AS (ÅMV) var kommet i likviditetsproblemer, og søkte finansieringsselskapet Finanskreditt om å få innvilget et lån på kr. 20 millioner, dels for å innfri deler av gjelden og dels for å få styrket likviditeten ved tilgang på nye midler. AMV ønsket å innfri kr. 14 millioner av et lån på kr. 25 millioner som ÅMV hadde hos sin bankforbindelse Handelsbanken. Dette lånet var sikret med 1. prioritets panterett i ÅMVs faste eiendom med driftstilbehør.

Finanskreditt sa seg villig til å innvilge lånet under forutsetning av 1. prioritets pantesikkerhet i ÅMVs faste eiendom med driftstilbehør, noe som forutsatte at Handelsbanken var villig til å vike prioritet til fordel for Finanskreditt. Finanskreditt betinget seg videre at Handelsbanken stillet selvskyldnerkausjon overfor Finanskreditt for det tap Finanskreditt måtte lide som følge av eventuell omstøtelse av Finanskreditts sikkerhet. Handelsbanken sa seg villig til både å vike prioritet og til å stille den kausjonen Finanskreditt krevde.

Det viste seg at ÅMVs likviditetsproblemer forverret seg, og 1. februar 1995 tok Lillevik Skifterett ÅMV under konkursbehandling etter oppbudsbegjæring innlevert til skifteretten samme dag.

Bobehandlingen varte og rakk, idet forhandlingene med mulige kjøpere av verkstedet trakk ut. Den 10. januar 1996 undertegnet boet avtale med Tastad Maskin som var villig til å betale kr. 35 millioner for den faste eiendom og driftstilbehør, samt ytterligere kr. 5 millioner for varelageret. Vederlaget for den faste eiendom og driftstilbehør var tilstrekkelig til å dekke både Finanskreditts og Handelsbankens pantesikrede krav i boet.

Videre var omstøtelseskravet fremsatt for sent. Finanskreditt erkjente at boet hadde fremsatt kravet innenfor fristen i deknl. § 5-15, men hevdet at denne bestemmelsen måtte kunne suppleres med ulovfestede passivitetsregler og at det i dette tilfellet var alt for sent å vente med å kreve omstøtelse til 26. januar 1996. Når det var gått nesten ett år fra konkursåpningen, måtte Finanskreditt for lengst kunne innrette seg på at omstøtelse var uaktuelt. Det var ingen grunn for boet til å vente til etter salget av eiendommen med å vurdere om pantet kunne omstøtes.

Boet bestred at deknl. § 5-15 kunne suppleres med Lovfestede passivitetsregler. Slike regler kunne uansett ikke føre til at omstøtelse ikke kunne skje i dette tilfellet.

II

Etter at Finanskreditt hadde mottatt omstøtelseskravet fra ÅMVs konkursbo, fremsatte Finanskreditt krav overfor Handelsbanken om betaling under selvskyldnerkausjonen av et beløp tilsvarende det boet måke vinne frem med i omstøtelsessaken. Handelsbanken erkjente ansvar overfor Finanskreditt. Handelsbanken tilskrev boet og meldte at bankens krav i boet måtte økes tilsvarende det beløp Handelsbanken eventuelt måtte betale til Finanskreditt. Handelsbanken gjorde Eldende at også dette beløpet kunne kreves dekket av Handelsbankens pant i ÅMVs faste eiendom og driftstilbehør. Handelsbanken viste til at ÅMV i forbindelse med pantsettelsen til Handelsbanken hadde undertegnet en pantsettelseserklæring som gav Handelsbanken pant til dekning for "enhver forpliktelse ÅMV har eller måtte få til Handelsbanken". Boet var enig i at banken kunne øke sitt krav i boet og at kravet i og for seg var omfattet av pantsettelseserklæringen. Boet mente likevel at dekning under pantsettelseserklæringen måtte nektes, ettersom dekning ville føre til et resultat i strid med formålet bak deknl. § 5-7, 1. ledd b).

III

Marte Kirkerud eide en fabrikk i Strandvik som produserte papirbleier. Konkurransen på markedet for papirbleier var meget hard, særlig var den utenlandske produsenten av papirbleien "Dampers" en aggressiv konkurrent, som etter hvert overtok større og større deler av markedet. Marte kom etter hvert til at hun kunne tenke seg å gå over i en annen bransje hvor konkurransen ikke var så hard. Hun var nylig blitt kontaktet av Ivar Rud, som hadde patent på en ny type barnesikringsutstyr i biler. Ivar ønsket å sette i gang produksjon av slikt utstyr. Marte kunne få bli med i et samarbeidsprosjekt hvis hun skjøt inn kr. 5 millioner i dette. Hun ville da eie 50 % av virksomheten. Marte ble fristet av dette, og averterte fabrikken sin til salgs i pressen.

Annonsen ble lest av bl.a. Lars Holm. Han hadde nettopp vunnet kr. 7,5 millioner i Lotto, og ønsket for første gang i sitt liv å prøve seg som forretningsmann. Han kontaktet Marte og kom snart til enighet om overtagelse av fabrikken for kr. 5 millioner. Marte hadde understreket at hun var avhengig av å få kr. 5 millioner for å kunne bli med i samarbeidsprosjektet med Ivar. Ved eventuelt mislighold av avtalen fra hennes side, kunne det derfor ikke bli spørsmål om prisavslag. Lars godtok dette. Marte oppfordret Lars til å undersøke de forhold som han mente var av betydning for kjøpet. Avtaleinngåelse, betaling av kjøpesum og overtagelse fant sted 1. oktober 1995.

Den 10. oktober l99S mottok Lars Holm brev fra Butikkjeden, som var den største avtageren av fabrikkens produkter, om at kjeden sa opp leveringsavtalen med fabrikken fra og med 1. januar 1996. Butikkjeden hadde inngått leveringsavtale med produsenten av "Dampers". Holm kontaktet Marte og fremsatte krav i medhold av avtl. § 36 om å få redusert vederlaget for fabrikken til kr. 2 millioner. Avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av Dampers var referert i hovedstadsavisene første uken i september l99S. Det måtte legges til grunn at Marte, som den som hadde best kjennskap til markedet, burde vært kjent med avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av "Dampers", og de virkninger dette ville få for Martes fabrikk. Lars ville aldri kjøpt fabrikken for mer enn kr. 2 millioner dersom han hadde vært kjent med avtalen mellom Butikkjeden og produsenten av "Dampers".

Marte bestred kravet. Hun hadde ikke vært kjent med avtalen mellom "Dampers" og Butikkjeden, men medga at hun burde vært kjent med avtalen da hun solgte til Lars. Hun hevdet imidlertid at dette var uten betydning. Uansett var Lars avskåret fra å kreve vederlagsreduksjon i medhold av avtl. §36. Marte erkjente imidlertid at dersom Lars hadde krav på vederlagsreduksjon, skulle vederlaget reduseres til kr. 2 millioner. Lars opprettholdt kravet.

Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiere, drøftes og avgjøres.