Uitø Hjem Fakultetet Student Forskning Uitø/Tromsø Linker   Forskning

UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR.-EKSAMEN

TREDJE AVDELING, VÅREN 1997

Praktisk oppgave, onsdag 7. mai k109.00 - 15.00

1

Peder Ås, som var en 80 år gammel minstepensjonist. oppbevarte sparepengene sine i en madrass. Nevøen Lars Holm var ansatt i et transportfirma. Lars lånte kr. 100.000.- av Peder. Lars hadde uriktig opplyst til Peder at han hadde fått tilbud om å bli medeier i transportfirmaet, og at han ønsket å akseptere tilbudet dersom han fikk låne investeringskapitalen av Peder. Sannheten var at Lars trengte pengene til å delfinansiere et bilkjøp, idet banken kun var villig til å låne ham kr. 100.000,- av kjøpesummen for bilen, kr. 200.000,-.

Peder og Lars var enige om at eventuell avkastning og verdiøkning på Lars andel i transportfirmaet skulle deles med halvparten hver på Peder og Lars. Peder syntes dette var atskillig mer spennende enn å spille Lotto, hvor han aldri vant noe.

Etter en tid ble Peder kjent med at Lars slett ikke hadde investert lånebeløpet i samsvar med avtalen med Peder. Da ble Peder sint og krevde lånebeløpet tilbakebetalt omgående. Videre krevde Peder rente etter forsinkelsesrenteloven fra den dag Lars fikk utbetalt lånet. Peder påberopte seg analogisk anvendelse av kjl. § 65 (2), idet låneavtalen var ugyldig. Subsidiært krevde han renter tilsvarende alminnelig utlånsrente i bank for billån fra den dag Lars fikk utbetalt lånet. Som grunnlag for det subsidiære rentekravet påberopte han seg henholdsvis avtalen, avtl. § 36, samt ulovfestede regler.

Lars erkjente at låneavtalen var ugyldig, men avviste renteplikt. Analogi fra lovbestemmelse om renteplikt er ikke tilstrekkelig grunnlag for renteplikt. Selv om det forutsettes at renteplikt kan statueres på grunnlag av slik analogi, er det ikke grunnlag for analogisk anvendelse av kjl. 65 (2). Denne bestemmelsen gjelder restitusjon hvor partene har utvekslet ytelser. Verken avtalen, avtl. § 36 eller ulovfestede regler kan gi grunnlag for renteplikt. Lars viste ellers til at den næringsvirksomheten han var ansatt i, hadde blitt avviklet etter konkurslovens regler et halvt år etter at låneavtalen mellom Peder og Lars var inngått. Peder ville således ikke fått avkastning dersom pengene var blitt benyttet til det avtalte formål. I og med at Peder oppbevarte sparepengene i en madrass, hadde han heller ikke lidt noe tap ved at Lars disponerte midlene på en rettsstridig måte. Tvert i mot, Peder kunne være glad for at Lars ikke hadde disponert lånebeløpet som avtalt, idet han da ikke ville fått tilbakebetalt noe som helst på grunn av konkursen.

 

II

Ole Tastad eide og drev en dataforretning. Han var kommet i økonomiske problemer. noe som bl.a. førte til at han var i mislighold med betaling av leverandørgjeld En av maskinleverandørene Satung, betinget seg i forbindelse med at det ble inngått avtale om avdragsvis betaling av leverandørgjelden, at varer for fremtiden skulle leveres i kommisjon. Ole godtok dette.

Ole hadde pantsatt den faste eiendom som forretningen ble drevet på , samt driftstilbehør og varelager til Handelsbanken. Handelsbanken var ukjent med kommisjonsavtalen mellom Ole og Satung. Med tiden økte de økonomiske problemene for Ole. Han søkte Handelsbanken om tilleggskreditt. Søknaden ble avslått. Ole henvendte seg da til Jan Rud, som var villig til å låne Ole kr. 200.000,- mot håndpant i et parti datamaskiner. Jan var kjent med Handelsbankens varelagerpant, og at Handelsbanken i pantobligasjonen hadde betinget seg at pantsettelse på senere prioritet ikke kunne skje uten bankens samtykke. Jan regnet imidlertid med at Handelsbanken ikke ville ha noe imot pantsettelsen, da Handelsbanken etter Jans oppfatning hadde god sikkerhet for sitt krav mot Ole. Ole valgte å håndpantsette et parti datamaskiner mottatt i kommisjon fra Satung, uten å opplyse om at han hadde varene i kommisjon.

En tid senere ble Oles bo tatt under konkursbehandling. Satung gjorde separatistrett gjeldende i kommisjonsgodset, jfr. Kommissjonsl § 53, 1. ledd. Da Satung ble kjent med håndpantsettelsen, henvendte Satung seg til Jan med krav om tilbakeføring av de håndpantsatte varene. Jan viste til at han hadde overført varene til Kirkerud Finans, som etter ønske fra Ole betalte Jans fordring i et forgjeves forsøk på å redde Oles virksomhet. Satung henvendte seg deretter til Kirkerud Finans, og fremsatte krav om tilbakeføring av datamaskinene. Satung påberopte seg at Ole ikke hadde rett til å håndpantsette kommisjonsgodset. Satung erkjente at eiendomsretten var gått tapt dersom Jan var i god tro ved håndpansettelsen jfr. kommisjonsl. § 5-I, 2. ledd. Satung bestred at Jan hadde vært i god tro. Jan hadde inngått avtalen om håndpant i strid med forbudet mot pantsettelse på etterfølgende prioritet i avtalen mellom Ole og Handelsbanken. Det var på det rene at Handelsbanken aldri samtykket i slik pantsettelse Når Jan opptrådte p å denne måte, kunne han ikke påberope seg godtroerverv, selv om Handelsbankens panterctt ikke omfattet gods som Ole hadde som kommisjonær. Jan forutsatte jo at de håndpantsettelse varene var omfattet av Handelsbankens panterett. Satung erkjente at Kirkerud Finans var i god tro, men hevdet at Kirkerud Finans ikke fikk bedre rett enn Jan.

Kirkerud Finans bestred Satungs utleveringskrav og påberopte seg håndpant i varene. Kirkerud Finans erkjente at Ole ikke hadde hatt rett til å pantsette kommisjonsgodset, men gjorde gjeldende at Jan hadde vært i god tro ved pantsettelsen. Kirkerud Finans erkjente at Handelsbanken ikke ville ha samtykket i håndpantsettelsen dersom den var blitt spurt. Dette kunne imidlertid ikke tillegges vekt siden Handelsbankens panterett ikke omfattet varer Ole hadde som kommisjonær. Håndpantsettelsen var dermed intet rettsbrudd overfor Handelsbanken. Dessuten fikk Handelsbanken full dekning for sitt krav gjennom pantet i øvrige formuesgoder. Men selv om Jan ikke var i god tro ved håndpantsettelsen, måtte Kirkerud Finans kunne påberope seg godtroerverv.

III

Under behandlingen av Oles konkursbo oppstod konflikt mellom boet og firmaet Programleverandøren. To måneder før konkursen hadde Ole i strid med deknl. § 5-5, innfridd gjeld til Programleverandøren med kr. 150.000,-. Kort tid etter hadde Ole fremmet krav mot Programleverandøren om erstatning med kr. 50.000,- på grunn av nylig oppdagede mangler ved en eldre dataleveranse. Denne vareleveransen var for lengst betalt. Boet krevde omstøtelse av gjeldsinnfrielsen og betaling av erstatningsbeløpet. Programleverandøren erkjente både omstøtelses- og erstatningskravet, men krevde å få motregne med annen ubetalt leverandørgjeld som oversteg kr. 200.000,-. Boet anførte prinsipalt at motregning var forhindret på grunn av deknl. § 8-2, 1. ledd, 1. pkt., ettersom programleverandøren hadde ervervet motkravet fra Factoring AS 14 dager før konkursåpningen. Subsidiært anførte boet at motregning overfor omstøtelseskravet under enhver omstendighet ikke kunne føre frem.

Programleverandøren avviste påstandene fra boet. I forhold til boets prinsipale anførsel innvendte Programleverandøren at motkravet hadde vært sikringscedert til Factoring AS, jfr. pantel. § 4-9. Factoring AS hadde erklært seg ubundet av avtalen om sikringscesjon fordi Programleverandøren ved avtaleinngåelsen hadde fortiet Oles sviktende betalingsevne. Dermed overtok Programleverandøren kravet mot Ole på ny. Motregningsbegrensningen i deknl. § 8-2, 1. ledd, 1. pkt. kunne ikke omfatte et slikt tilfelle. Boet var enig i at Factoring AS kunne erklære seg ubundet av avtalen om sikringscesjon, men opprettholdt sine påstander.

IV

Gårdbruker Ås eide en betydelig landbrukseiendom. I tillegg hadde han en tilstøtende eiendom hvor han hadde latt bygge en flott hytte. Hytten lå ca. 100 meter fra grensen til landbrukseiendommen. Hytteeiendommen leide Ås ut til sin gode venn Wiggo Walle. Leiekontrakten var blitt inngått i 1980 og hadde 20 års varighet. Etter kontrakten hadde Walle eksklusiv rådighet over hytteeiendommen. Avtalen var ikke tinglyst.

Walle brukte bare hytten om sommeren, og resten av året bodde han på en annen kant av landet. Våren 1996 Fikk Ås den ideen at han skulle bygge et utendørs svømmebasseng utenfor hytten. Han tenkte dette ville øke eiendommens verdi på sikt, og dessuten ville det sikkert glede hans gode venn Walle. Ås søkte om byggetillatelse for bassenget. og i søknaden la han ved utskrift fra grunnboken som viste at han var rettmessig eier. Han opplyste samtidig om at Walle disponerte eiendommen frem til år 2000. Kort tid etter fikk Ås innvilget søknaden.

Ås tenkte bassenget ville være en hyggelig overraskelse forWalle, og han unnlot derfor å fortelle ham om sine planer. Kort tid før Walle ankom den sommeren var bassenget ferdig bygget. Det var 8 meter langt og 4 meter bredt og det var plassert vegg i vegg med hytten.

Da Walle kom til hytten ble han rasende. Han mislikte svømmebassenget sterkt, og han forlangte at Ås fjernet det. Walle begrunnet sitt krav med å vise til naboloven § 11.

 

 

Ås nektet å etterkomme Walles krav. Han hevdet at han som eier måtte kunne foreta de utbedringer på eiendommen som han ønsket Ås gjorde gjeldende at naboloven ikke kunne anvendes på dette forholdet, og under enhver omstendighet kunne ikke § 11 anvendes. Han la dessuten stor vekt på at han hadde fått byggetillatelse. Han fremholdt også at det ville være "hodeløst" å fjerne et svømmebasseng til kr. 90.000.-. tatt i betraktning av at Walles leiekontrakt utgikk om kort tid.

Om dette skal det skrives en betenkning, hvor samtlige anførsler. både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.

Tromsø, 7. mai 1997

Til toppen av siden

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no