Uitø Hjem Fakultetet Student Forskning Uitø/Tromsø Linker   Forskning

 

UNIVERSITETET I TROMSØ

CAND. JUR. - EKSAMEN

TREDJE AVDELING - Vår 1999

Ny modell

Praktisk oppgave onsdag 5. mai 1999

kl.0900 - 1800

I

Peder Ås hadde planer om oppstart av egen båtutleie i Lillevik. Han hadde en del oppsparte midler som han brukte som aksjekapital, og den 2. mai 1998 ble det avholdt konstituerende generalforsamling i Lillevik Båtutleie AS. Peder Ås tegnet seg med en aksjekapital på kr. 100.000,- og var eneaksjonær i selskapet.

Selskapet tok kontakt med Handelsbanken for å søke om finansiering. Lillevik Båtutleie AS fikk tilsagn om kassekreditt den 1. juni 1998 på kr. 500.000,- samt et etableringslån på kr. 1.000.000,-. Lånet fra Handelsbanken ble utbetalt og obligasjonen tinglyst den 5. juni 1998, og kassekreditten åpnet til samme tid.

Som sikkerhet for etableringslånet i Handelsbanken ble det avtalt pant i eiendommen som Peder Ås og kona Marte nylig hadde kjøpt i Parkvegen i Lillevik. De hadde den 15. juni 1998 fatt lånetilsagn i Skillingsbanken på kr. 850.000,- for kjøp av denne. Lånet i Skillingsbanken ble gitt til 8 % flytende rente og løpetiden var på 15 år. Skillingsbanken betinget seg førsteprioritet for lånet, som ble tinglyst den 17. juni. I avtalen mellom Lillevik Båtutleie AS og Handelsbanken stod det at banken skulle ha "den til enhver tid beste sikkerhet etter obligasjonen til Skillingsbanken med kr. 850.000,-". Eiendommen hadde ekteparet fått kjøpe til en gunstig pris av en gammel tante av Marte. Eiendommen hadde en antatt omsetningsverdi på kr. 1.500.000,-.

Driften i Lillevik Båtutleie AS kom for alvor i gang fra juli måned og det var bra etterspørsel etter leieobjekter. I begynnelsen av juli måned vant Marte Ås en lottogevinst på kr. 450.000,som hun brukte til å nedbetale på lånet i Skillingsbanken. Det visste seg dessverre for Peder Ås at sommeren i Lillevik ble dårlig og etterspørselen etter båter sank dramatisk fra midten av juli og resten av sommeren. Ved utløpet av september 1998 hadde selskapet et underskudd på kr. 750.000,-. Båtene var dyre å vedlikeholde samt at liggeprisen ved kai ble etter hvert meget merkbar for selskapet. Peder Ås innså han selskapet trengte mer kapital.

Han tok derfor kontakt med Lyn Finans som sa seg villige til å yte et lån på kr. 450.000,- mot sikkerhet i boligen. Lyn Finans mente det var en god ide og overflytte hele boliglånet til dem slik at de kunne bringe det nye lånet på kr. 450.000,- inn under pantobligasjonen på kr. 850.000,-. Skillingsbanken hadde ingen innvendinger mot dette og transporterte den Loktober 1998 pantobligasjonen til Lyn Finans som samme dag utbetalte lånet. Handelsbanken ble kjent med at ekteparet hadde flyttet boliglånet. Handelsbanken mente det ikke var adgang til å lane opp obligasjonen etter at den ble overdratt til Lyn Finans. Dette bestred Peder Ås og viste til at obligasj onen ikke var mer tyngende enn før.

Handelsbanken mente videre at Peder Ås hadde opptrådt illojalt mot banken. Banken viste til at selskapet hadde trukket kassekreditten med kr. 50.000,- mer enn avtalt grense. Det hadde videre gått tre uker siden selskapet skulle ha betalt termin på etableringslånet. Dette siste med opplåningen mente banken var "dråpen som fikk begeret til å flyte over". Banken meddelte Lillevik Båtutleie AS den 3. oktober 1998 at etableringslånet og kassekreditten ble sagt opp på grunnlag av vesentlig mislighold av kundeforholdet. Banken visste også til den finansielle situasjon i selskapet.

Peder Ås var ikke enig at banken hadde grunnlag for å si opp kundeforholdet. I alle tilfelle matte han ha krav på varsel om dette. Han erkjente at terminbeløpet skulle vært betalt for 3 uker siden, men visste til at avdraget ville bli betalt og kassekreditten regulert så snart lånet fra Lyn Finans ble åpnet. Hvor ektefellene tok opp 1ån til boligen mente de Handelsbanken ikke hadde noe med. Samme dag som lånet fra Lyn Finans ble åpnet; den Loktober 1998 ble det også tinglyst et utleggspant i eiendommen. Bakgrunnen for kravet på kr. 23.000,- var gammel restskatt Peder Ås ikke hadde betalt. Kemneren i Lillevik mente at utleggspantet skulle ha førsteprioritet innenfor den ledige del av obligasj onen som ble overdratt fra Skillingsbanken. Bade Lyn Finans og Handelsbanken motsatte seg dette. De mente at kemneren måtte akseptere eldre tinglyste heftelser i eiendommen.

Problemene til Lillevik Båtutleie AS fortsatte og den 12. mars 1999 ble det åpnet konkurs i selskapet. Advokat Karoline Vik ble oppnevnt som midlertidig bobestyrer. I kunngjøringen om konkursen ble alle fordringshavere oppfordret til å melde krav innen oppgitt frist.

En av kreditorene i konkursen, Seilmakeren AS, meldte ikke kravet innen fristen i kunngjøringen. Bobestyrer sendte derfor kravet i retur og mente de ikke hadde rett til dividende ettersom kravet kom frem etter fristen i konkurskunngjøringen. Dette mente Seilmakeren AS ikke kunne være riktig og framholdt sitt krav på å bli godtatt som kreditor i konkursen.

Lise Holm, som var en bekjent av Peder Ås, hadde kausjonert for kassakreditten. Hun hadde dessuten en bat i sin besittelse som var verdt kr. 500.000,-. Bobestyrer krevde båten utlevert og anførte at den tilhørte skyldneren. Lise Holm bestred dette, og påstod hun hadde krav på å beholde båten. Holm viste til en skriftlig avtale med Lillevik Båtutleie AS hvor det fremgikk at hun skulle få beholde båten dersom hun matte innfri overfor banken. Avtalen var inngått 4 måneder før konkursen ble åpnet. Den 10. januar 1999 hadde hun innfridd kassekreditten til Handelsbanken. Boet bestred ikke at avtalen var ekte nok, men meddelte at disposisjonen ville bli omstøtt. Holm anførte videre at dersom hun ikke fikk beholde båten på grunnlag av avtalen krevde hun å motregne sitt regresskrav i boets krav på utlevering av båten. Boet bested også dette kravet.

Bobestyrer fant også ut at Lillevik Båtutleie AS hadde dobbeltbetalt en faktura på kr. 8.535,til Storevik Slipp AS som var et stort firma med en omsetning på over 100 millioner. Betalingene hadde funnet sted innen samme uke i starten av august måned. Storevik Slipp AS hevdet de hadde mottatt pengene i god tro, og det var da ikke rettslig adgang til å kreve dem tilbake mange måneder senere. Bobestyrer fastholdt kravet og hevdet videre at det skulle betales forsinkelsesrente fra den dag de mottok pengene. Storevik Slipp AS bestred også dette kravet.

Om dette skal det skrives en betenkning, der alle rettsspørsmål, bade de prinsipale og de subsidiære, blir drøftet og avgjort.

Tromsø, 5. mai 1999


Til toppen av siden

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no