Bygningen "Sparekassen" hadde helt fra 1782 huset sparebankens filial i bydelen Briskebyen i Lillevik. Helt frem til slutten av 1950-tallet var bygningen godt vedlikeholdt. Den gamle stilen var bra bevart både innvendig og utvendig. I flere av rommene var det vakre vegg- og takmalerier, samt unike ornamenter helt fra tidlig på 1800-tallet. Fra 1990 hadde bygningen stort sett vært benyttet til utleie som selskaps- og møtelokale.

Sparebanken Lillevik ble høsten 1999 samlokalisert med Gjensidige forsikring. Banken solgte derfor eiendommen med den gamle ærverdige en-etasjes bygningen til Byutviklergruppen ANS, Lillevik.

"Søknaden om riving av bygget "Sparekassen" avslås på grunn av de antikvariske verdier som knytter seg til bygget. Byutviklergruppen ANS har for øvrig så langt ikke hatt noen ønskelig forretningsprofil når det gjelder å bevare trivelige og estetiske bymiljøer i Lillevik. En storkiosk, med omfattende åpningstider, vil dessuten være til stor sjenanse for naboene. Tomten bør benyttes til andre formål til beste for byen, og det bør ikke skje noe vesentlig med dette området før kommunen har bestemt hva som skal igangsettes på sin egen tomt som ligger rett over gaten. Det vises til plan- og bygningsloven § 93, jf. § 91."

Allerede mandag den 13. mars 2000 klaget Byutviklergruppen ANS avslaget inn for fylkesmannen. I klagen anførte den at det ikke var materiell hjemmel i plan- og bygningsloven § 93 for å avslå rivingssøknaden. Å ivareta antikvariske verdier hører dessuten under kulturmyndighetene, og ikke under bygningsmyndighetene. Byutviklergruppen ANS anførte videre at bygningsmyndighetene ved behandlingen av rivingssøknaden ikke hadde adgang til å legge vekt på hva som eventuelt senere skulle oppføres på tomten. Det måtte i tilfelle utstå til en eventuell fremtidig byggesøknad. Åpningstider var uansett irrelevant etter bygningslovgivningen, da det reguleres helt ut av åpningstidslovgivningen. Klart utenforliggende måtte det også være å se hen til hvordan Byutviklergruppen ANS tidligere hadde forholdt seg med andre bygg i byen, og å legge vekt på at kommunen kunne tenke seg å benytte den aktuelle tomten til noe annet i fremtiden. Dersom kommunen ville båndlegge tomten til bestemte formål, måtte den benytte hjemmelen i plan- og bygningsloven § 33. Likeledes var det etter klagerens mening usaklig å ta hensyn til kommunale eierinteresser i omkringliggende arealer. Når kommunen etter klagerens mening manglet avslagshjemmel, måtte utbyggeren ha rettskrav på å få rive.

Videre var det i følge Byutviklergruppen ANS begått saksbehandlingsfeil ved at rivingssøknaden ikke var forelagt de antikvariske myndigheter til uttalelse før vedtak ble truffet, jf. f. eks. plan- og bygningsloven § 95 nr. 2 annet ledd og forvaltningsloven § 17. Det var også en saksbehandlingsfeil at et kommunalt organ traff avgjørelse i en sak hvor den hadde direkte interesse i utfallet ved å være eier av tomten rett over gaten. Byutviklergruppen ANS krevet vedtaket om å nekte riving kjent ugyldig.

Foreningen "Briskebyen vel", som i sine formålsbestemmelser også hadde et punkt 8 om "ivaretakelse av de arkitektoniske verdier i bydelen", reagerte spontant da de fikk høre om rivingsplanene. Foreningens leder, Marte Kirkerud, tok omgående kontakt med fylkeskonservatoren. Martes initiativ ledet til at fylkeskommunen den 27. mars 2000 vedtok midlertidig fredning av eiendommen med påstående bygning så vel innvendig som utvendig, i henhold til delegasjonsvedtak av 30. juni 1989 fra Miljøverndepartementet, jf. kulturminneloven § 22 nr. 4, jf. § 15. Byutviklergruppen ANS fikk oversendt vedtaket på telefaks samme dag, og påklaget det omgående til Miljøverndepartementet.

Holm var meget betenkt over all publisiteten saken hadde fått, og fryktet at klagesakene ville trekke i langdrag. Han bestemte seg derfor for å få revet bygningen snarest råd. Han inngikk straks avtale med rivingsentreprenør Peder Ås, og opplyste til ham at rivingstillatelse forelå. De ble enige om å rive bygningen allerede i løpet av natten slik at det ikke skulle bli unødig ståhei og mediadekning rundt rivingen. Kl. 03.00 natt til 28. mars 2000 var rivingsarbeidet kommet godt i gang med en gravemaskin. Det samlet seg en del skuelystne på stedet, og etter hvert ankom også Marte Kirkerud. Hun oppholdt seg bak gravemaskinen en stund, men løp plutselig frem til maskinfører Anette Ås. Hun ropte at hun umiddelbart måtte stanse rivingsarbeidet. Da hun bare fortsatte med rivingen, kastet Marte Kirkerud en stein mot Anette Ås. Steinen gikk gjennom det åpne vinduet på maskinen og traff Anette Ås i ansiktet, slik at hun fikk en brist i en hjørnetann og kløyvd underleppe. Politiet kom til stedet og jaget de fremmøtte bort. Deretter fortsatte rivingsarbeidet, som ble sluttført ved daggry. Marte Kirkerud ble pågrepet av politiet, og transportert til politihuset. I bilen fortalte Marte Kirkerud til en polititjenestemann at hun hadde hatt med seg melis i en pose for å tømme på gravemaskinens dieseltank slik at motoren ble ødelagt. Det var imidlertid så vanskelig å komme til at hun slo det fra seg.

Byutviklergruppen ANS´ klage av 13. mars 2000 ble av fylkesmannen forelagt for "Briskebyen vel". Foreningen anførte i sin uttalelse at klagen måtte avvises nå når bygningen var revet. Til realiteten anførte den at teknisk hovedutvalgs vedtak var gyldig. I kommunens oversendelsesbrev til fylkesmannen ble det opplyst at man ikke var uenig i det faktum som ble anført av Byutviklergruppen ANS, men at man fastholdt vedtaket. Det ble i den forbindelse vist til at ingen av de påståtte feil ved skjønnet eller saksbehandlingen kunne lede til ugyldighet, og at ingen har noe rettskrav på å rive eller bygge uten etter samtykke.

Hendelsene rundt rivingen av "Sparekassen" førte til at det ble fremmet straffesak. Politimesteren i Lillevik tok den 10. mai 2000 ut tiltale mot: a) Lars Holm og b) Peder Ås - begge for overtredelse av kulturminneloven § 27 annet punktum jf. første punktum, jf. § 15, jf. § 22 nr. 4 og plan- og bygningsloven § 110 nr. 2, jf. § 93 første ledd bokstav d.

Det ble også tatt ut tiltale mot c) Marte Kirkerud - for overtredelse av straffeloven § 229 første ledd og straffeloven § 291, jf. § 49.

Under hovedforhandlingen i straffesaken i Lillevik byrett hadde Lars Holm og Peder Ås felles forsvarer. Forsvareren krevet saken prinsipalt avvist, subsidiært frifinnelse. For begges vedkommende anførte forsvareren at rivingsnektelsen var påklaget, og at vedtaket i teknisk hovedutvalg var ugyldig. Fredningsvedtaket var dessuten ikke endelig. For øvrig ble det anført at Peder Ås var i god tro m.h.t. rivingstillatelsen. Forsvareren krevet alle tre frifunnet.

Marte Kirkeruds forsvarer krevet saken prinsipalt avvist. Subsidiært krevet han frifinnelse for forsøk på skadeverk fordi det ikke fantes lovlige bevis for handlingen. Vedkommende tjenestemann som Marte i bilen hadde betrodd seg til om melisen, var på FN-tjeneste i Kosovo da hovedforhandlingen fant sted. Aktor dokumenterte derfor en "egenrapport" fra tjenestemannen, hvor han beskrev det Marte hadde sagt. Forsvareren mente at dette dokumentet måtte ses bort fra som bevis både etter norsk rett og etter folkeretten. Han krevde uansett Marte frifunnet for forholdet fordi handlingen ikke var kommet til forsøksstadiet. Heller ikke når det gjaldt tiltalen etter straffeloven § 229 var vilkårene for straff til stede.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Tromsø, 3. november 2000

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no