UNIVERSITETET I TROMSØ

DET JURIDISKE FAKULTET

Cand.jur.-eksamen

4. avdeling høsten 2001

                                        I

Høsten 2000 oppholdt Peder Ås og Lars Holm seg på førstnevntes hytte i Lyngen i Troms. En kveld fikk de besøk av en hyttenabo, Hans Tastad. Tastad var mørk i huden, og halvt italiener.

De ble sittende å drikke kaffe og konjakk, og diskutere politikk. Etter hvert ble de ganske beruset alle tre, og diskusjonen ble svært høyrøstet. Tastad følte seg litt ”rar”, og glemte helt at han gikk på betennelseshemmende tabletter som etter legens foreskrivelse ikke kunne inntas sammen med alkohol. 

Under en heftig diskusjon misforsto Tastad noe Holm sa, idet han oppfattet det slik at Holm kalte ham "en fordømt degos", hvoretter Tastad umiddelbart reagerte med å gi Holm 3-4 kraftige slag mot ansiktet i rask rekkefølge. Holm fikk to markante og meget smertefulle "blåveiser" som forsvant i løpet av et par dager, og en opphovnet leppe. Dessuten fikk han en lettere hjernerystelse som gjorde at han måtte holde seg litt i ro et par dager.

Politiet ble tilkalt, og Tastad ble transportert til nærmeste lensmannskontor. Han satte seg til motverge under transporten, og opptrådte truende overfor tjenestemennene som innbrakte ham.

Holm anmeldte straks Tastad for legemsbeskadigelse, og begjærte forholdet påtalt.

Tastad ble av Politimesteren i Troms satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 229, straffeloven § 128, straffeloven § 127 og løsgjengerloven § 17.

I tiltalens post II vedrørende straffeloven § 128 første ledd var gjerningsbeskrivelsen angitt slik:

  "Natt til søndag 15. oktober 2000 ca. kl 00.30 i Lyngen under transport i politiets bil til lensmannskontoret, overfor de uniformerte lensmannsbetjentene Olsen og Hovden, fremsatte han trusler om å komme tilbake etter løslatelsen og skyte lensmannsbetjentene og Lars Holm med skytevåpen som han hadde hjemme."

I tiltalens post III vedrørende straffeloven § 127 var gjerningsbeskrivelsen angitt slik:

”Til tid og på sted som angitt i post II i forbindelse med påstigning i tjenestebilen slo han uniformsluen av lensmannsbetjent Hovden, og veivet etter lensmannsbetjent Olsen.”

Lensmannsbetjentene Hovden og Olsen, som var oppført som vitner i påtalemyndighetens bevisoppgave, var begge på utrykningskurs i Finnmark da hovedforhandlingen ble holdt. Aktor ønsket derfor i stedet for vitneforklaringene å dokumentere en egenrapport fra dem begge hvor de beskrev hendelsene som lå til grunn for tiltalepost II og III. Tastad v/sin forsvarer motsatte seg dette, og krevet saken utsatt til tjenestemennene kunne møte og forklare seg. Retten nektet å utsette saken, og godtok at egenrapporten ble lest opp.

Da retten under hovedforhandlingen i mars 2001 ikke fant det klart bevist at tiltalte fremsatte trusselen som et forsøk på å få lensmannsbetjentene til å løslate ham, og at forholdet derfor ikke gikk inn under straffeloven § 128, ble spørsmålet om å henføre forholdet under straffeloven § 227 første straffalternativ forelagt for aktor og forsvarer. Da det ikke forelå påtalebegjæring fra lensmannsbetjentene samt Peder Ås, ble påtalespørsmålet rett etter hovedforhandlingens avslutning forelagt for statsadvokaten i Troms pr. telefon. Han uttalte at allmenne hensyn forelå.

I hovedforhandlingen krevde Tastad saken avvist, subsidiært påsto han seg frifunnet på alle poster. Han gjorde også gjeldende at det forelå prosessuelle feil ved gjennomføringen av hovedforhandlingen.

                                    II

Peder Ås ervervet høsten 1991 eiendommen "Ås" gnr. 27 bnr. 4 i Balsfjord, og søkte den 23. september samme år om konsesjon.

I søknaden var arealet oppgitt til 1350 daa med tillegg av andel i et sameie på fjellet. Dyrket mark var oppgitt til ca. 25 daa, produktivt skogareal ca. 550 daa, og annet areal ca. 775 daa.

Eiendommen er bebygd med et fredet bolighus, sommerstue, driftsbygning, eldhus og stabbur. Kjøpesummen var kr 372.000,-.

I konsesjonssøknadens pkt. 18 krysset søkeren av i "ja-rubrikken" for at han forpliktet seg til å bosette seg på eiendommen innen ett år, og selv bebo og drive eiendommen på forsvarlig måte i minst 5 år sammenhengende. I søknaden ga han følgende tilleggsopplysninger:

"Jeg kommer til å bosette meg på gården når det gamle huset er restaurert. Blir omkostningene for store med å restaurere så må jeg bygge nytt. Det kommer til å ta meremer enn ett år før beboelig hus er klart."

Ved Troms fylkeslandbruksstyres vedtak av 17. desember 1991 fikk han konsesjon for erverv av eiendommen på vilkår av at han skulle bosette seg på eiendommen innen 1 år, og deretter bebo og drive eiendommen på en landbruksmessig forsvarlig måte i minst 5 år i sammenheng.

Ås søkte den 19. november 1992 om utsettelse med fristen for tilflytting for 3 år for å restaurere våningshuset på eiendommen.  Fylkeslandbruksstyret vedtok den 26. april 1993 å gi Ås utsettelse med fristen for tilflytting frem til 1. juni 1995.  Det ble satt som vilkår at søkeren innen fristens utløp skulle bosette seg på eiendommen, og deretter bebo og drive den på en landbruksmessig forsvarlig måte i minst 5 år i sammenheng. Vedtaket ble ikke påklaget.

Ås søkte den 22. desember 1994 om fritak fra vilkåret om å bosette seg på eiendommen. Dette ble begrunnet med at han ikke kom til enighet med Riksantikvaren når det gjaldt restaurering av hovedbygningen. Dette ble ytterligere forklart i brev fra Ås hvor det fremgår at han fikk avslag på søknad til Riksantikvaren om tilbygg til våningshuset.

Fylkeslandbruksstyret vedtok den 27. mars 1995 å gi Ås utsettelse med fristen med tilflytting frem til 1. januar 1997. Det ble satt som vilkår at søkeren innen fristen skulle tilflytte eiendommen og drive den. I vedtaket fremgikk det at landbruksnemnda i Balsfjord på tross av uenigheten med Riksantikvaren har vurdert det slik at eiendommen bør bebos, selv om det betyr at det må bygges ny bolig på eiendommen. I landbruksavdelingens utredning til ovennevnte vedtak het det videre:

"Utsettelse ble gitt for tilflytting, slik at søkeren fikk mulighet til å avgjøre om han selv vil tilflytte eiendommen eller eventuelt overdra eiendommen til andre som kan oppfylle vilkår om fast bosetting."

Vedtaket av 27. mars 1995 ble ikke påklaget.

I brev av 27. januar 1999 fra fylkesmannens landbruksavdeling ble Ås anmodet om å gi kommentarer til melding fra kommunen om mulig brudd på boplikten. I brev av 10. februar s.å. fra Ås het det at årsaken til at han ikke hadde tilflyttet eiendommen, var at han fikk avslag fra Riksantikvaren på søknad om tilbygg til våningshuset og at han derfor hadde prioritert å restaurere de gamle bygningene på gården. Det ble derfor søkt om varig fritak fra vilkåret om tilflytting.

Fylkesmannen v/landbruksavdelingen vedtok den 16. april 1999 - i medhold av konsesjonsloven § 23 andre og tredje ledd - å trekke konsesjonen tilbake. I vedtaket fra fylkesmannen ble det presisert at Ås hele tiden har oppfylt driveplikten.

I vedtaket het det bl.a.:

"Landbruksavdelingen har vurdert de foreliggende opplysninger og dine forklaringer. Det fremgår av disse at du ikke bor på gården, men i egen bolig 2 km fra gården. Det er videreopplyst at en datter bor på gården. Dersom konsesjonen trekkes tilbake kan gården overføres til henne konsesjonsfritt, og hun kan i sin tur søke om konsesjon i påvente av oppføring av egen bolig. Fylkesmannens landbruksavdeling er etter en helhetsvurdering kommet til at du vesentlig overtrer konsesjonsvilkåret om boplikt til eiendommen. Konsesjonen trekkes derfor tilbake."

Vedtaket ble i rett tid påklaget til landbruksdepartementet.

Ved landbruksdepartementets vedtak av 7. juni 2001 ble klagen ikke tatt til følge. Det ble videre bestemt at det skulle settes frist for salg, jf. konsesjonsloven § 23 tredje ledd. Den 12. juni s.å. ble det så truffet vedtak om salgspålegg. Det ble satt frist for Ås til den 15. oktober 2001 med å sørge for at eiendommen blir overført til noen som vil få konsesjon eller ikke trenger konsesjon.

Ås anla deretter søksmål mot staten v/landbruksdepartementet ved Nord Troms herredsrett ved stevning datert 28. august s.å.

I stevningen gjorde Ås prinsipalt gjeldende at departementets vedtak av 7. juni 2001 måtte kjennes ugyldig. Han anførte at han hadde oppfylt boplikten ved at han bor i villa i kommunen ca. l km i luftlinje fra bruket og ca. 2 km kjøreveg fra dette. Det var videre saksøkerens oppfatning at tilbaketrekking av konsesjon i henhold til konsesjonsloven § 23 kan prøves fullt ut av domstolene. Subsidiært ble det gjort gjeldende at en manglende tilflytting ikke er et vesentlig vilkår, idet forholdene på stedet samt driften på bruket tilsier at det ikke er noe man kan gjøre på gårdsbruket som ikke kan gjøres med utgangspunkt i bosted i villaen i Balsfjord.

Vedrørende saksbehandlingen påpekte Ås at avdelingsleder Haugen i fylkesmannens landbruksavdeling, som forfattet fylkesmannens vedtak av 16. april 1999, er en nær venn av Anton Kirkerud. Han bygget dette på at de i mange år hadde vært på samme elgjaktlag. Kirkerud søkte i 1991, i egenskap av å være eier av naboeiendommen, landbruksmyndighetene om å få kjøpe eiendommen ”Ås” etter at staten har benyttet sin forkjøpsrett på hans anmodning. Kirkerud hadde hele tiden søkt å motarbeide at Peder Ås skulle få konsesjon, for selv å kunne slå til seg eiendommen senere.  

Det ble videre anført at departementets vedtak under enhver omstendighet var grovt urimelig. Etter saksøkerens oppfatning står man nærmest overfor maktmisbruk fra departementets side.

Ås gjorde også gjeldende at domstolen måtte kunne lempe på vilkårene.

Staten tok til motmæle, og krevde saken prinsipalt avvist idet staten har Oslo byrett som verneting. Staten gjorde videre gjeldende at saksøker ikke har overholdt vilkåret om boplikt. Staten anførte at overtredelse av dette vilkår er av slik betydning at det gir adgang til å trekke konsesjonen tilbake, jf. konsesjonsloven § 23 annet ledd. Med hensyn til prøvingsretten bestred staten at domstolen har full prøvingsrett, og anførte at retten

Uansett ikke kunne endre eller lempe på vilkårene. Staten bestred ikke det faktiske i anførselen om saksbehandlingen, men gjorde på sin side gjeldende at det ikke kunne lede til ugyldighet. Staten bestred også at skjønnet er ugyldig fordi vedtaket har et innhold som er grovt urimelig. Saksøkerens anførsel om at vedtaket er urimelig hensett til hans innsats på bruket måtte avvises mente staten, som pekte på at saksøkeren hadde vært kjent med forutsetningen for å få konsesjon allerede fra konsesjon ble gitt. Manglende overholdelse av boplikten er således hans egen risiko.

Om dette skrives en betenkning hvor både de prinsipale og de subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.

Tromsø, 9. november 2001

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no