Våren 1991 ble A/S Vertshuset i Lillevik tatt under konkursbehandling. Rådmannen i kommunen foreslo da at selskapets kommunale bevilling til salg av øl og skjenking av alkoholholdig drikk skulle tildeles et annet skjenkested. Fra før hadde bare bygdas hotell kommunal bevilling.

I forbindelse med etableringen av et alpinsenter i bygda ble det på vårparten samme år ferdig ytterligere et hotell og to motell, Lillevik Nye Hotell A/S, A/S Krodrift og A/S Alpinmotell. Disse var interessert i skjenkebevilling. Studentsamskipnaden ved stedets distriktshøgskole så nå også en mulighet til å utvide sitt "tilbud" til studentene, og den søkte om skjenkebevilling i kro og kantine ved Grivi studentheim.

Under kommunestyrets behandling i august 1991 av søknadene fra de 4 interessentene, fremmet en representant fra Kr.F. forslag om at Lillevik maksimalt skulle ha 2 skjenkebevillinger - og han foreslo at bygdas nye hotell -Lillevik Nye Hotell A/S - fikk den ledige bevilling. Han uttalte at kommunen tidligere hadde gitt positive signaler overfor hotellets eier. Dette måtte tillegges vekt. Representanten uttalte videre "at bygdas ungdom bør skjermes mot drikk og svir, og ved at hotellet tildeles bevilling vil det stort sett bli "champagne- og kaviareliten" fra hovedstaden som blir skjenket." Representanten mente at de sistnevnte var upåvirkelig i retning av "fråhald".

Et knapt flertall i kommunestyret var enig i begrensningen på 2 bevillinger. Videre besluttet et knapt flertall at studentsamskipnaden ved Grivi studentheim burde få bevillingen. Samtidig vedtok det samme flertall som hadde stemt for begrensning av antall bevillinger at søknaden fra de øvrige søkere skulle avslåes.

Representanten Ola Utigarden oppsummerte flertallets standpunkt til fordel for Studentsamskipnaden på følgende måte:

"Kommunen bør behandle studentene bra. Studentene og distrikthøgskolen er et vekstpotensiale og en økonomisk bærebjelke for kommunen og bygda - samtidig som skolen tilfører bygda atskillig kulturelle impulser. Skolen kan bli en vekstnæring i Lillevik."

Lillevik Nye Hotell A/S, A/S Krodrift og A/S Alpinmotell reiste i oktober 1991 søksmål ved herredsretten. Saken kom opp til hovedforhandling i september 1992. Under saken fremholdt saksøkerne at kommunen ikke hadde noe å utsette på de som sto ansvarlige for driften av de nevnte foretak. Saksøkerne mente derfor at de hadde krav på bevilling. De gjorde videre gjeldende at herredsretten hadde kompetanse til å gi dom for dette. Subsidiært gjorde saksøkerne gjeldende at vedtaket om å gi Studentsamskipnaden bevilling var ugyldig, idet begrunnelsen fra flertallet var uholdbar.

Lillevik Nye Hotell A/S gjorde for sin del også gjeldende at kommunen tidligere hadde forpliktet seg til å gi bevilling. Hotellet anførte i den forbindelse drøftelser med kommunen som i tid lå før hotellets eiere innsendte søknad om reguleringsendring og byggetillatelse. Ved flere skriftlige henvendelser til kommunen hadde hotellets eiere uttrykkelig uttalt at "en forutsetning for å igangsette prosjektet er at hotellet blir gitt skjenkebevilling". Rådmannen i kommunen hadde den gang i et brev svart at "dette kunne man regne med ville gå i orden. Spørsmålet var ventilert i formannskapet og drøftelsen der viste at man hadde stor forståelse for kravet". Lillevik Nye Hotell A/S viste videre til at prosjektet innebar en totalinvestering på over 70 millioner kroner. Det var uforståelig og urimelig at bevilling ikke ble gitt dem.

Saksøkernes prosessfullmektig gjorde videre gjeldende at et ugyldig vedtak automatisk utløser erstatningsansvar for det økonomiske tap som saksøkerne hadde lidt ved ikke å få bevilling.

Kommunens prosessfullmektig bestred saksøkernes anførsler.

II

Sommeren 1991 åpnet Lillevik Nye Hotell A/S. Hans Tastad og Peder Ås var en lørdagskveld innom kafeteriaen, hvor Hans bestilte sitronbrus. Det samme gjorde også Peder - i mangel av at hotellet ikke hadde skjenkebevilling. Sistnevnte hadde imidlertid medbrakt "hjemmebrent" på en lerke på "innerlomma". Mens Tastad var opptatt i samtale ved et nabobord, benyttet Ås anledningen til å slå litt hjemmebrent i sitronbrusen til Tastad for å spille ham et puss. Det var en kjent sak i bygda at Hans Tastad hadde vært avholdsmann i hele sitt liv.

Tastad bemerket at sitronbrusen fra den lokale mineralvannprodusenten var noe besk, men han tømte i seg innholdet uten å være klar over tilsetningen.

Litt senere på kvelden bestilte Tastad nok en sitronbrus og i et ubevoktet øyeblikk gjentok Ås historien. Dette resulterte i at Tastad ble "noe brisen", idet han tålte lite som følge av sin manglende erfaring med alkohol. Tastad følte seg litt uvel og fant å ville forlate kafeteriaen.

I garderoben ved utgangsdøren møtte han Lars Holm - en kjent slåsskjempe bygda. Holm bar ved anledningen en sammenslått paraply i hånden.

Tastad og Holm hadde ca. 1/2 år i forveien vært i forliksrådet i anledning en nabotvist og det var et spent forhold mellom dem.

På grunn av sin alkoholpåvirkning misforsto Tastad situasjonen og han trodde at Holm hadde en jernstang og at han hadde til hensikt å slå med denne. Tastad var da føre var og slo til Holm med knytteneven ved nesepartiet, og deretter tok han et kraftig tak i jakken til Holm og løftet ham opp og dunket hodet inn i murveggen ved utgangspartiet.

En uke etter tildragelsen mottok Lillevik lensmannskontor brev fra Lars Holms far med en detaljert redegjørelse for hendelsesforløpet. Brevet sluttet slik: " Jeg tillater meg å anmelde forholdet".

I brevet fulgte også en redegjørelse fra distriktslege Bang:

"Lørdag kveld 8. august hadde jeg kveldsvakt ved Lillevik sjukestugu.

Kl. 23.20 ble Lars Holm brakt inn etter at han hadde vært involvert i slagsmål. Ved undersøkelse ble det påvist merker etter et slag under nesen samt en hevelse i bakhodet. Lensmannsbetjent Vik opplyste at garderobevakten - som hadde sett tildragelsen - hadde forklart at Holm var besvimt i ca. 5-6 sekunder. Ved vanlig undersøkelse ble det påvist en sannsynlig lett hjernerystelse. Det ble også påvist bløtdelshevelse rundt nesepartiet, noe som skyldes blødning i vevene. Jeg fant det nødvendig med innleggelse på Lillevik sjukestugu til observasjon. Neste formiddag virket han bedre, og jeg fant det forsvarlig med utskriving. Det ble imidlertid bestemt at han skulle viere delvis sykmeldt i 3 dager og at han skulle ta det med ro en ukes tid."

Hordaland statsadvokatembeter utferdiget i november 1991 tiltale ved Lillevik herredsrett overfor Hans Tastad for overtredelse av straffelovens § 228 første og annet ledd samt ved samme anledning å ha overtrådt løsgjengerlovens § 17. I tiltalebeslutningens post III var medtatt følgende:

Grunnlag:

a) Onsdag 26. juni 1991 kjøpte han i Lillevik en Clarion kassettspiller for kr. 800,- av

Peder As, til tross for at han var kjent med at kassettspilleren var stjålet fra en bil

parkert ved bussterminalen i Lillevik.

b) Tirsdag 2. juli 1991 på torget i Lillevik videresolgte han en Clarion kassettspiller som nevnt i post a) til en ukjent person, til tross for at han var kjent med at kassettspilleren var stjålet slik som nevnt i post a).

Lillevik herredsrett administrert av dommerfullmektigen dømte Hans Tastad

etter tiltalens post I (legemsfornærmelsen) og post m. Rettens formann stemte videre for fellelse etter post II - overtredelse av 1øsgjengerlovens § 17, men flertallet - meddommerne - frifant på dette punkt, idet de ikke fant godtgjort at Tastad var beruset ved anledningen.

Tastad bestred domfellelsen for post I og III og begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet torsdag 20. februar 1992 å tillate lagmannsrettsbehandling.

Etter dette utferdiget Hordaland statsadvokatembeter 10. mars s.å. tiltalebeslutning ved Gulating lagmannsrett. Tiltalebeslutningen var identisk med den som var utferdiget for Lillevik herredsrett på samtlige punkter - også overtredelsen av løsgjengerlovens § 17.

Saken kom opp til hovedforhandling i lagmannsretten mandag 12. oktober s.å. I bevisoppgaven i tilknytning til lagmannsrettsaken var Lars Holm oppført som vitne. I september tok han imidlertid kontakt med statsadvokatembetet og orienterte om at han nå var ansatt i ny jobb i Kirkenes, slik at han ikke kunne møte i lagmannsretten. Påtalemyndigheten besørget da bevisopptak av Holm ved Tana og Varanger herredsrett. Dette fant sted tirsdag 6. oktober. Under bevisopptaket hadde det ikke vært forsvarer til stede. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten ønsket aktor å lese opp protokollasjonen fra bevisopptaket, men forsvareren protesterte mot dette. Han gjorde blant annet gjeldende at han - dersom bevisopptaket ble tillatt dokumentert og Tastad ble dømt - ville påanke saksbehandlingen i lagmannsrett til Høyesterett. Forsvareren hevdet at manglende forsvarer var en ubetinget opphevelsesgrunn. Videre hevdet han at opplesning ville krenke Europakonvensjonens artikkel 6.

Innledningsvis under lagmannsrettsaken protesterte også forsvareren mot sakens fremme for så vidt angikk post I og II, idet han hadde prosessuelle innsigelser.

Under lagmannsrettsbehandlingen ble også distriktslege Bang ført som vitne. Denne opplyste at den opprinnelige legeerklæringen ikke ga et dekkende bilde, idet Holm hadde vært fraværende fra sitt arbeid i 17 dager, men distriktslegen hadde glemt å ettersende en erklæring om dette til påtalemyndigheten.

Den møtende statsadvokat - som var en annen enn den som hadde utferdiget tiltalebeslutningen - gjorde i sin prosedyre gjeldende at forholdet i tiltalens post I måtte henføres under straffelovens § 229, jfr. § 232.

Tiltaltes forsvarer - advokat Olav Hansen - bestred at det var adgang til å ta i betraktning den nye opplysning fra distriktslege Bang, da denne først fremkom under hovedforhandling i lagmannsrett. Under enhver omstendighet måtte dette tilsi at saken måtte utsettes. Forsvareren mente videre at lovanvendelsen ikke kunne endres til skade for Tastad, da det var denne som hadde begjært fornyet behandling på dette punkt. Dessuten mente forsvareren at verken § 229 eller § 232 kunne anvendes. Under enhver omstendighet mente forsvareren at Tastad måtte frifinnes, idet hendelsen i garderoben oppsto fordi Tastad var "lurt" til å dukke. Atter subsidiært gjorde forsvareren gjeldende at Tastad handlet i nødverge. Forsvareren hadde videre innsigelser mot lovanvendelsen vedrørende tiltalepunktene om heleri.

Statsadvokaten gjorde gjeldende at tiltalen vedrørende legemskrenkelsen og løsgjengerlovens § 17 hadde utspring i samme faktum. Han bestred avvisningspåstanden. Subsidiært mente han at straffelovens § 350 første ledd måtte kunne bringes til anvendelse. Han bestred videre at det var noen feil vedrørende lovanvendelsen i tilknytning til tiltalens post III.

*********

Drøft og ta stilling til de prinsipale og subsidiere spørsmål som er reist i oppgaven.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no