I august 1993 søkte den gambiske statsborgeren Amir Bengala, om oppholdstillatelse fordi han ville inngå samboerskap med Ulla Ås som var bosatt i Norge. Henne hadde han truffet under hennes feriereise i Gambia samme sommer. Bengala fikk ved Utlendingsdirektoratets vedtak av februar 1994 avslag på søknaden. Vedtaket ble påklaget til Justisdepartementet, som 27. april 1994 opprettholdt vedtaket.

Bengala og Ås reiste deretter søksmål ved Oslo byrett mot staten for å få kjent Justisdepartementets vedtak ugyldig. Staten gjorde gjeldende at saken måtte avvises for så vidt angikk Ulla Ås.

Oslo byrett frifant senere i desember s.å. Justisdepartementet, men dommen ble anket.

I vinterferien - februar 1995 - reiste Ulla Ås på ferie til Gambia, hvor hun giftet seg med Bengala i Det norske konsulat. På dette grunnlag ble Bengala gitt oppholdstillatelse i Norge for ett år. Det ble samtidig opplyst at det ville være kurant for ham å få oppholdstillatelsen forlenget og få bosettingstillatelse.

Etter dette påsto staten ankesaken avvist, hvilket Bengala motsatte seg.

II

Lars Holm ble satt under tiltale ved Lillevik herredsrett for bl.a. medvirkning til innførsel av ca. 3 kg hasjisj. Under hovedforhandlingen nektet Holm å forklare seg om dette, da tiltalen ifølge Holm bygde på opplysninger han ga under etterforskningen av en alvorlig voldssak - og da under løfte fra politibetjent Berger om at dette "bare skulle benyttes som bakgrunnsopplysninger i voldssaken". "Voldssaken" ble senere henlagt på grunn av bevisets stilling.

Under hovedforhandlingen protesterte Holms forsvarer mot at tiltaltes politiforklaring i tilknytning til "voldssaken" ble lest opp. Han protesterte også mot at politibetjent Berger skulle forklare seg om innholdet i avhøret. Både tiltalte og Berger forklarte seg imidlertid om forholdene rundt avhøret, og politibetjent Berger bestred at det var gitt noe slikt løfte som nevnt av tiltalte.

Herredsretten avsa deretter kjennelse og konkluderte med at Holms politiforklaring ikke skulle tillates opplest og at Berger heller ikke skulle tillates ført som vitne om Holms forklaring. I herredsrettens enstemmige kjennelse het det bl.a.:

"Retten er av den oppfatning at det hersker adskillig usikkerhet om hva som fra de ulike politifolkene ble sagt til tiltalte ved avhøret om mulighetene for amnesti, og denne tvilen må komme tiltalte til gode. Retten finner på denne bakgrunn at det må anses å hefte en ikke ubetydelig prosessuell feil ved avhøret. Da denne vil kunne virke inn på rettens avgjørelse finner en at tiltaltes forklaring ikke kan leses opp. Av politibetjent Bergers forklaring om omstendighetene rundt avhøret har retten fått det inntrykk at han husker relativt nøyaktig hva tiltalte forklarte ham om hendelsene den aktuelle dag. Fordi retten har funnet at det må anses å hefte en prosessuell feil ved avhøret, velger retten ikke å tillate at Berger føres som vitne på dette punkt."

Senere samme uke avsa herredsretten frifinnende dom på dette punkt. Påtalemyndigheten påanket den frifinnende del av herredsrettens dom på grunn av saksbehandlingen. Dette knyttet seg til herredsrettens nektelse av å tillate opplesing av tiltaltes politiforklaring.

Holm var videre tiltalt for overtredelse av vegtrl. § 31, jfr. § 5 første ledd, jfr. skiltforskriftenes § 8.

Søndag 16. april 1995 ca. kl. 02.55 i Lillevik sentrum var han fører av en Volkswagen Golf personbil med kjennemerke DA 93132. Han kjørte med en gjennomsnittshastighet av 108 km målt med police-pilot til tross for at høyeste lovlige hastighet på strekningen ved skilt var angitt til 60 km/t.

Under hovedforhandling ble det innledningsvis protokollert:

"Holm erkjenner at han ved anledningen kjørte i ca. 85 km/t, men han bestrider at han kjørte så fort som nevnt i tiltalebeslutningen."

Etter å ha hørt bl.a. 2 polititjenestemenn forklare seg om målingen og målemetoden, dømte Lillevik herredsrett enstemmig Holm i samsvar med tiltalebeslutningen på dette punkt.

Holms forsvarer med Holms medunderskrift innga ankeerklæring hvor det bl.a. fremkom:

"Domfelte mener at herredsretten har tatt feil når den har funnet ham skyldig i samsvar med tiltalebeslutningen. Tiltalte har ikke kjørt fortere enn 85 km/t. Det vises til at tiltalte stoppet i krysset Storgata/Kirkeveien, noe som ikke ville vært mulig under de rådende ver- og føreforhold dersom han hadde kjørt med den fart som herredsretten har lagt til grunn. Domfelte er også uenig i straffutmålingen på ubetinget fengsel og begjærer derfor fullstendig anke."

Påtalemyndigheten bestred at Holm hadde adgang til fullstendig anke på dette punkt.

III

Hans Tastad ble i herredsretten dømt bl.a. for to tilfeller av overtredelser av hhv. stri. § 195 og § 196. De fornærmede var hhv. Gurine Olsen - 12 1/2 år gammel og Oline Olsen 15 1/2 år gammel. Under etterfølgende ankebehandling i lagmannsretten svarte lagretten nei på hovedspørsmål etter de nevnte straffebestemmelser. De juridiske dommere trakk seg tilbake for rådslagning og meddelte deretter "at de godtok lagrettens avgjørelse". Etter dette ble det stilt nye hovedspørsmål etter stri. § 212 i relasjon til begge de fornærmede. Lagretten besvarte også begge disse nye hovedspørsmål med nei. Etter dette meddelte de juridiske dommere "at de satte lagrettens kjennelse til side og at saken skulle behandles på nytt straffeting."

Ved den nye behandling i Gulating lagmannsrett utferdiget statsadvokaten tiltale i samsvar med dem opprinnelige tiltalebeslutning. Forsvareren påsto saken avvist.

Under behandlingen i lagmannsretten ble det fra påtalemyndigheten fremlagt som bevis et bevisopptak ved Alta herredsrett med avhør av fornærmede Gurine Olsen. Gurine møtte ikke som vitne i lagmannsretten. Det hadde ikke vært forsvarer til stede ved bevisopptaket, og forsvareren for lagmannsretten protesterte mot fremleggelse og gjorde gjeldende at manglende forsvarer var en opphevelsesgrunn.

Videre ble det fremlagt et dommeravhør fra Stavanger byrett med avhør av Oline Olsen. Forsvareren protesterte også mot fremleggelsen av dette, idet forsvarer heller ikke hadde vært til stede her. Ved sistnevnte dommeravhør hadde imidlertid såvel politiet som bistandsadvokat vært representert. Avslutningsvis i dommeravhøret hadde byrettsdommeren anført:

"Etter min mening er fornærmede Oline Olsens forklaring meget troverdig, samtidig som hun virker umoden for sin alder."

Forsvareren hevdet at dommeravhør av Oline Olsen ikke kunne benyttes under hovedforhandlingen. Under enhver omstendighet kunne ikke sistnevnte passus leses opp, men byrettsdommer Nilsen måtte i tilfelle innstevnes som vitne for å forklare seg om dette.

Påtalemyndigheten fremla videre en fotomappe fra en rekonstruksjon hvor de respektive fornærmede hadde forklart seg om hvordan overtredelsene hadde skjedd. Kvinnelige polititjenestemenn opptrådte imidlertid under fotograferingen som "stand in" for de fornærmede. Forsvareren protesterte også mot fremleggelsen av nevnte fotomappe, idet politiet ikke hadde varslet forsvareren om rekonstruksjonen.

IV.

En morgen Laura Holm skulle kjøre på arbeid, stoppet bilen hennes idet hun skulle kjøre ut på riksveien. Hun gikk tilbake til hjemmet og vekket sin ektemann Lars Holm. Lars var noe i bakrus i det han hadde vært ute på byen med noen kamerater kvelden før. Han kom seg imidlertid opp, og ble med hustruen bort til bilen for å undersøke hva som var galt med den. Etter å ha sett opp i motorrommet, satte han seg inn i bilen for å prøve å få startet den. I sin noe omtumlet tilstand registrerte ikke Lars at bilen sto i første gear, og han trykket heller ikke inn clutchen idet han vred rundt tenningsnøkkelen. Dette medførte at bilen hoppet 4-5 meter fremover uten å starte. Bilen ble stående halvveis ut i riksveien.

En UP-patrulje kom forbi umiddelbart etter hendelsen. De stoppet og oppdaget straks at det luktet alkohol av Lars. Han benektet ikke at han hadde sittet bak rattet, men han hadde ikke hatt til hensikt å kjøre. Han skulle bare prøve å starte bilen for sin kone. Blodprøven av Lars viste at han hadde hatt 1,45 promille på det tidspunkt han hadde satt seg bak rattet.

I herredsretten ble Lars dømt til 24 dagers fengsel samt kr. 45.000,- i bot. Lars anket dommen idet han anførte at hverken de objektive eller subjektive vilkår for straff var oppfylt. Subsidiært anførte han at straffen var altfor streng. Det burde vært reagert med betinget fengsel i et tilfelle som dette, og idømmelse av samfunnstjeneste måtte ihvertfall være en tilstrekkelig reaksjon. Han viste til at det forelå en personundersøkelse som konkluderte med at Lars var egnet for samfunnstjeneste.

Uansett var det ikke grunnlag for å idømme bot ved siden av fengsel, idet slik kumulasjon manglet hjemmel. Dessuten var boten uansett satt for høyt. Han hadde en månedsinntekt på kr. 30.000,- men skulle betjene et boliglån på kr. 800.000,-. Dessuten hadde han kr. 4.500,- i bidragsplikt pr. måned til et barn fra tidligere ekteskap. Holm viste til strl. 27.

********

Drøft og ta stilling til de spørsmål som er reist i de respektive avsnitt ovenfor.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no