Peder Ås påklaget avgjørelsen i rett tid til Vegdirektoratet, som i vedtak av 1. oktober 1996 tiltrådte underinstansens begrunnelse, og stadfestet tilbakekallingen.

Fra 1. november 1996 var Lillevik kjøreskole stengt. Ås gikk til avisene med saken, og det ble stort mediafokus på den. I brev av 20. januar 1997 ga Biltilsynet av eget tiltak dispensasjon fra kravet om betjent kontor med virkning fra 1. februar 1997 og frem til nye regler mht kontorhold ved trafikkskoler trer i kraft.

I stevning av 24. april 1997 reiste Peder Ås sak mot staten med krav om at Vegdirektoratets vedtak av 1. oktober 1996 skulle kjennes ugyldig. Retten avviste ikke saken ex officio. I rettidig tilsvar tok staten til motmæle, og krevde prinsipalt avvisning, subsidiært frifinnelse.

Staten begrunnet sin avvisningspåstand med at Ås for tiden hadde fått dispensasjon fra kravet om betjent kontor frem til de nye reglene trer i kraft. Han hadde da ikke lenger noen aktuell interesse i å få fastslått ugyldighet i forhold til en rettstilstand som ikke lenger gjaldt eller kom til å gjelde, og noe erstatningskrav hadde han ikke fremmet.

Peder Ås gjorde i prosesskrift gjeldende at statens avvisningspåstand måtte forkastes, i det han opplyste at han - dersom vedtaket ble kjent ugyldig - hadde til hensikt å kreve erstatning for det Økonomiske tap han var påført ved 3 måneders driftsstans.

For det tilfelle at saken ikke ble avvist, gjorde Peder Ås prinsipalt gjeldende at tilbakekallingen av godkjenningen manglet hjemmel. Han pekte på at rundskriv 127/69 (rundskrivet er vedlagt oppgaveteksten) har betegnelsen instruks og ikke forskrift. Det hadde heller ikke vært kunngjort i Norsk Lovtidend, og ikke vært ute på høring.

Ås gjorde dessuten gjeldende at verken forskriften eller rundskrivet etter sitt innhold kunne hjemle pålegg om betjent kontor 6 timer om dagen 5 dager pr. uke. Vegdirektoratet kunne under ingen omstendigheter gå utenfor formålet med bestemmelsene, nemlig trafikksikkerhet og elevkvalitet.

Peder Ås gjorde subsidiært gjeldende at vedtaket måtte kjennes ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Det var ikke gitt opplysninger til ham om mulighetene for å søke dispensasjon i forbindelse med at han ble forhåndsvarsler. Det var for øvrig en saksbehandlingsfeil i seg selv at ikke biltilsynsmyndighetene av eget tiltak vurderte om dispensasjon skulle gis.

Atter subsidiært anførte Peder Ås at det forelå usaklig forskjellsbehandling. Det var gitt dispensasjon med mer fleksible ordninger mht. betjent kontor og reduserte kontortider til i alt 5 enmanns-kjøreskoler i distriktet det siste året, bl.a. i påvente av nye regler på området. Riktignok var det ikke gitt noen dispensasjoner til å betjene kontoret med mobiltelefon, men flere skoler hadde fått dispensasjon til å ha ned til 2 korte kontordager pr. uke.

Staten bestred ikke den faktiske fremstilling fra Ås' side.

Staten erkjente for så vidt at det var uheldig at de rettslige retningslinjene for krav til betjent kontor var gitt betegnelsen rundskriv og instruks, og ikke var kalt forskrift. Det kunne likevel ikke være avgjørende. Manglende kunngjøring i Norsk Lovtidend kunne etter statens mening heller ikke være avgjørende, da rundskrivet var sendt ut til alle kjøreskoler. Den som ville drive kjøreskole måtte selv skaffe seg kunnskap om gjeldende rundskriv av betydning for virksomheten. Det avgjørende måtte være at innholdet materielt sett tilfredsstilte kravene til å være forskrift.

Staten hevdet videre at vedtaket lå innenfor vegtrafikklovens og forskriftene rammer. Det var uforsvarlig både rent trafikksikkerhetsmessig og i forhold til den undervisning elevene hadde krav på, at kontoret var betjent ved hjelp av mobiltelefon. Det var etter statens syn distraherende, og senket kvaliteten på undervisningen.

Det ble for øvrig bestridt fra statens side at det forelå ugyldighet på grunnlag av saksbehandlingsfeil eller myndighetsmisbruk.

I hovedforhandlingen krevde statens prosessfullmektig å få legge frem et håndskrevet notat fra en tjenestemann i Biltilsynet. I notatet var det fortløpende nedtegnet datoer og klokkeslett i tidsrommet januar-februar 1996, hvor man hadde forsøkt å nå Lillevik trafikkskole på mobiltelefonen på dagtid, uten å lykkes. Statens prosessfullmektig hevdet at da Ås under hovedforhandlingen bestred at han hadde vært så vanskelig å nå på telefonen som staten kunne bevise, måtte det være anledning til å fremlegge dokumentet. Vedkommende tjenestemann var i prosesskrift tilbudt som vitne, men var på tidspunktet for hovedforhandlingen nettopp reist på ett års tjeneste for FN i Bosnia. Ås motsatte seg fremleggelsen, i det han prinsipalt viste til at notatet ikke var nevnt fra statens side under saksforberedelsen, og det dessuten var et dokument som var blitt til i anledning saken. Han anførte at fremleggelsen således var i strid med grunnleggende prinsipper i sivilprosessen.

II

Lillevik byrett avsa den 20. august 1997 dom med slik domsslutning:

Ifølge domspremissene hadde retten funnet bevist at Holm våren 1997 hadde innført til Norge et parti på 6 tonn kaseinat (tilsettingsstoff til kjøttindustrien) fra et land i sør-øst Asia, uten at varepartiet var undergitt fortolling av Tollvesenet. På tollageret i Norge forledet Holm de ansatte til å utlevere seg partiet med kaseinat ved å forevise en ordinær ankomstmelding påstemplet falskt ekspedisjonsnummer og løpenummer (stemplingen er tollvesenets bekreftelse på at en vare er fortollet) fra et tollsted i Oslo.

Holm hadde en bekjent som mot et vederlag på kr. 50.000.- hadde "ordnet" tollstemplingen. Holm visste i følge domspremissene ikke om vedkommende selv var ansatt i tollvesenet og derved hadde lovlig tilgang på stempelet, eller om stempelet var stjålet av ham eller andre. Ved å unndra partiet lovpålagt fortolling, ble det unndratt merverdiavgift med kr. 220.000.-, utjevningsavgift (ihht forskrift om råvareprisutjevning for industrielt bearbeidede jordbruksprodukter gitt med hjemmel i lov 31 mai 1974 nr. 20 om importavgift og råvareprisutjevning ved eksport) med kr. 550.000.- og øvrige særavgifter med kr. 12.000.-.

Selve kaseinat-partiet var ikke tollavgiftspliktig, men tollvesenet beregner alle typer toll- og særavgifter til Norge i forbindelse med at en vare tolldeklareres.

I sin rettsmiddelerklæring til lagmannsretten angrep Holm både lovanvendelsen og saksbehandlingen.

Side 4 av 4

Vedrørende lovanvendelsen gjorde han gjeldende at straffeloven § 406, merverdiavgiftsloven § 72 og råvareprisutjevningsloven § 4, tredje ledd, i tilfelle skulle ha vært anvendt på forholdet. Det var feil å anvende bedrageribestemmelsen i straffeloven på et forhold som dette, hvor det var spesielle straffebud som rammet handlingen.

I alle tilfeller kunne ikke tolloven anvendes i konkurrens med straffeloven §§ 270, jf. 271.

Dessuten hevdet han at straffeloven § 183 heller ikke kunne anvendes på forholdet, da ankomstmeldingen som sådan ikke var forfalsket eller ettergjort, men bare hadde fått et uriktig innhold på grunn av det urettmessig benyttede - men i og for seg ekte tollstempel.

Under hovedforhandlingen ga retten aktor - mot forsvarerens protest - anledning til å lese opp en politiforklaring avgitt av Holms tidligere samboer gjennom flere år. Hun nektet nemlig å forklare seg for retten. Hun hadde i sin politiforklaring opplyst at Holm hadde sagt til henne at de kr. 50.000.- var betalt for å få varepartiet inn i Norge uten fortolling, og derved å unngå avgifter.

I rettsmiddelerklæringen gjorde Holm gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil å tillate opplesning av hennes forklaring, både fordi det ikke var noen andre direkte bevis i saken vedrørende Holms subjektive forhold, og fordi hun ikke var blitt gjort kjent med bestemmelsen i straffeprosessloven § 122 da hun forklarte seg for politiet.

I anketilsvaret bestred påtalemyndigheten Holms anførsler, og påsto domfeltes anke forkastet.

*********

Herover forfattes en betenkning hvor så vel de prinsipale som de subsidiere spørsmål skal behandles.

Vedlegg:

1. Kopi av Forskrift om øvingskjøring med motorvogn og om trafikkopplæring m.v. av 14 desember 1968. (6 s)

2. Vegdirektoratets rundskriv 127/69 pkt. 1 og 2. (1 s)

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no