Storvasselv kommune er en innlandskommune med to tettsteder; Storvik og Lillevik. Tettstedene er omtrent like store, men i de siste årene har Storvik hatt en sterkere befolkningsvekst bl a som følge av etablering av flere småbedrifter. AS Vinmonopolet hadde lenge hatt kommunens eneste utsalg lokalisert i Lillevik. I forbindelse med en gjennomgang av hele utsalgsnettet i landet våren 1997, kom AS Vinmonopolet frem til at utsalget i Lillevik burde flyttes til Storvik.

Den 15. august 1997 sendte AS Vinmonopolet en søknad til Storvasselv kommune om godkjenning av flytting av utsalget fra Lillevik til Storvik, jf alkoholloven (lov av 2. juni 1989 nr 27) § 3-3. AS Vinmonopolet redegjorde for bosettingsmønsteret i kommunen, kommunikasjonsforhold, og om Vinmonopolets målsetning om å yte best mulig service overfor publikum, bl a med hensyn til tilgjengelighet. Søknaden var i hovedsak begrunnet med at utsalget ville være best tilgjengelig for befolkningen generelt i kommunen, dersom det ble flyttet til Storvik.

Søknaden vakte atskillig debatt i kommunen. Særlig næringsdrivende og befolkningen ellers i Lillevik, var bekymret for hvilke konsekvenser flytting av utsalget ville få for Lillevik, som i de senere år hadde stagnert i utvikling i forhold til andre deler av kommunen.

Før kommunestyret behandlet saken den 20. desember 1997, hadde man innhentet uttalelse fra helse- og sosialstyret i kommunen og fra distriktets politimester. Ingen av disse instansene fant at det var edruskapspolitiske eller ordensmessige innvendinger mot flytting av utsalget. Administrasjonssjefen i kommunen viste bl a til disse uttalelsene, og gikk i sin innstilling inn for at kommunestyret burde godkjenne den nye lokaliseringen. I den opphetede debatten i kommunestyret ble de edruskapspolitiske og ordensmessige hensyn ikke diskutert. Kommunestyret delte seg i to. Flertallet argumenterte mot godkjenning fordi flytting av utsalget ville skade Lilleviks videre utvikling, mens mindretallet gikk inn for å godkjenne den nye plasseringen av hensyn til at AS Vinmonopolet skulle kunne yte en best mulig service overfor publikum. Vedtak ble samme dag fattet i samsvar med flertallets syn. Vedtaket ble kunngjort i lokalavisen i kommunen.

AS Vinmonopolet skrev etter dette et brev til kommunen med anmodning om å vurdere saken på nytt, under henvisning til at det heftet flere feil ved vedtaket. Blant annet ble det hevdet at kommunen ikke hadde anledning til å nekte godkjennelse når det ikke var alkoholpolitiske eller ordensmessige hensyn som tape mot at utsalget ble lagt til Storvik, og at vedtaket var i strid med AS Vinmonopolets målsetninger om at salgsnettet bør utformes slik at befolkningen som helhet ytes best mulig service.

Debatten om saken ble ikke mindre etter dette. Blant annet hadde advokat Bernhard Skranche, som var vel ansett, gått sterkt ut i lokalavisen og advart om at kommunen i verste fall kunne bli gjort erstatningsansvarlig dersom vedtaket av 20. desember 1997 ikke ble omgjort.

Den 30. januar 1998 behandlet kommunestyret brevet fra AS Vinmonopolet. Spesielt advarslene fra advokat Skranche om et mulig erstatningsansvar hadde gjort inntrykk på kommunestyrets medlemmer. Samme dag fattet kommunestyret enstemmig vedtak om godkjenning av flytting av utsalget til Storvik, og omgjorde således vedtaket av 20. desember 1997. I begrunnelsen fremhevet man særlig at kommuneøkonomien tilsa at man ikke kunne risikere å pådra kommunen et stort erstatningsansvar overfor AS Vinmonopolet.

En gruppe forretningsdrivende i Lillevik, som våren 1997 hadde startet foreningen "Bevar polet i Lillevik", reagerte sterkt på omgjøringsvedtaket, og stevnet straks kommunen inn for Storvik herredsrett. Omtrent en tredjedel av de forretningsdrivende i Lillevik var medlemmer av foreningen, og de hadde valgt et styre på 5 medlemmer. Foreningen hadde også en egen kasse til den daglige driften av foreningen, bl a til dekning av utgifter til produksjon av løpesedler, plakater, avisannonser o 1.

Hovedforhandling ble holdt 17. oktober 1998. Foreningen hevdet at omgjøringsvedtaket av 30. januar 1998 var ugyldig. Det ble bl a vist til at vedtaket av 20. desember 1997 var lovlig og gyldig, og at de næringsdrivende i Lillevik hadde innrettet seg etter dette. Videre ble det vist til at en rekke forretninger hadde gjort større investeringer bl a som følge av den nye optimismen som ble skapt av vedtaket om å ikke godkjenne flytting av utsalget til AS Vinmonopolet. I følge foreningen var omgjøringsvedtaket dessuten usaklig begrunnet, og i alle fall så urimelig at det ikke kunne være rettslig holdbart.

Kommunen hevdet prinsipalt at søksmålet matte avvises. Når det gjaldt realiteten, bestred kommunen ikke at vedtaket av 20. desember 1997 var gyldig. Kommunen hevdet likevel at det ikke heftet noen form for feil ved omgjøringsvedtaket fra 30. januar 1998.

Retten ble administrert av dommerfullmektig Peder Ås. Han mente at spørsmålet om vedtaket av 20. desember 1997 var gyldig, ville kunne få betydning for utfallet av saken. Men han var i tvil både om dette spørsmålet, og om prosessreglene tillot at han la til grunn for dommen at vedtaket av 20. desember 1997 var ugyldig, siden ingen av partene hadde påberopt dette. Uansett utfallet av dette prosessuelle spørsmålet skal også gyldigheten av vedtaket av 20. desember 1997 drøftes.

Både de prosessuelle og de materielle spørsmål som er reist skal drøftes og avgjøres.

II

Drosjesjåfør Lars Holm fikk natt til søndag 21. september 1998 i oppdrag å kjøre to nederlandske menn i førti-årene fra Bergen sentrum til Åsane senter. Der bad de sjåføren om å vente, og gikk ut av bilen. Den ene. av dem tok ut penger i minibanken, mens den andre kikket seg rundt. Etterpå bad de om å bli kjørt tilbake til Bergen sentrum. Lars Holm syntes dette var et merkelig oppdrag. Siden han hadde nederlandsk kone, og forsto litt av språket, lyttet han så godt han kunne etter hva de snakket om. Han oppfattet at de talte om sprengstoff og neste lørdagsnatt, og tok umiddelbart ether kjøreturen kontakt med politiet.

Politiet fant opplysningene interessante, særlig fordi det de siste månedene hadde vært flere sprengninger av minibanker i byen. Det ble derfor straks satt i gang spaning av de to mennene. Mandag formiddag ble det registrert at den ene av de to, med fornavnet Jan, oppsøkte et kjellerlokale i Marken. Ti minutter etter kom han ut igjen med en tung bag. Mandag kveld, mens mennene var på pub, så politiet sitt snitt til å krype inn gjennom et åpent vindu i huset deres. Der observerte politiet bagen, som var fylt med sprengstoff og en pistol. Andre tegn på kriminelle planer fant de ikke.

Lørdag ettermiddag observerte politiet at den andre av de to, men fornavnet Pieter, stjal en bil i gata nedenfor der de bodde. Dette ble tatt som et tegn på at noe var på gang. Store politistyrker ble utkommandert, dels til Åsane og dels til Sandviken. For alle tilfellers skyld, ble sjefen for bankfilialen i Åsane dessuten bedt om å tømme minibanken for penger. Rett over midnatt plukket Pieter opp Jan utenfor en restaurant, før de satte kursen over Bryggen og ut av sentrum. I Sandviken ble de overrasket av en politisperring. De steg rolig ut av bilen, men plutselig la Jan på sprang i retning av et smug. En politimann skjøt etter han og såret han i foten. I det samme trakk Pieter opp en stor kniv. Men en annen politimann som så dette, kastet seg raskt over han, la han i bakken og tok fra han kniven. I baksetet på bilen fant de bagen med sprengstoff.

Påtalemyndigheten reiste tiltale mot Pieter og Jan etter strl. § 292 jf § 49 og § 258 jf § 49. Dessuten ble det reist tiltale mot begge etter § 161 og § 260, og mot Pieter etter § 127 jf § 49 og §229 jf § 232 jf § 49.

Begge forsvarerne hevdet at de to ikke hadde kommet så langt som til et straffbart forsøk på å sprenge minibanken. De kunne i alle fall ikke dømmes for forsøk på bade skadeverk og tyveri. Dersom det ble domfellelse for forsøk på en av disse forbrytelsene, kunne de ikke dømmes etter § 161 i tillegg, fordi den regelen tar sikte på handlinger som ikke kommer så langt som til et straffbart forsøk.

Forsvareren til Jan påsto at Jan ikke kunne holdes medansvarlig for bilbrukstyveriet. Han hadde lørdag ettermiddag bedt Pieter om å "skaffe en bil til natta", men hadde ikke sagt noe nærmere om hvordan det skulle gjøres. At han etterpå ble med i bilen kan ikke utløse medvirkningsansvar. Forsvareren til Pieter påsto på sin side at Pieter ikke kunne holdes ansvarlig for forsøk på å skade politimenn med kniv. Han hadde trukket kniv nærmest som en refleks, og fikk ikke tid til å tenke nærmere over hva han kunne gjøre med kniven. Dessuten var skuddet mot Jan en overreaksjon, selv om politiet hadde rett i mistanken om at han bar våpen. Dersom Pieter hadde skadet politimenn med kniven, ville det derfor ha vært ei nødvergehandling.

Uavhengig av straffesaken skrev forsvarerne brev til politiets særskilte etterforskningsorgan (SEFO). Det ble bl a hevdet at politiets undersøkelse av bagen i realiteten var ei ransaking uten at det var fattet lovlig vedtak om dette.

Drøft og to stilling til de spørsmål som oppgaven reiser.

Tromsø, november 1998

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no