Trangvik Kraftlag søkte den 1. februar 1999 Norges Vassdrags- og energiverk (NVE) om fritak fra å levere kraft til abonnentene på øya Skåla i Trangvik kommune. Bakgrunnen var at den 18 km lange sjøkabelen fra fastlandet til øya var blitt defekt etter ca 40 års drift, og at man fant at reparasjonskostnadene på ca 1 mill kroner ikke stod i forhold til den fremtidige inntekten fra de 16 abonnentene på øya som var tilknyttet nettet. De tilknyttede anlegg besto bl a av boligeiendommen til en fastboende pensjonist, Lars Holm, og et fraflyttet småbruk tilhørende Peder Ås. Småbruket var de senere årene blitt benyttet til fritidsformål, men Peder hadde planer om å flytte tilbake om noen år og begynne med kalkunproduksjon. De øvrige 14 abonnentenes anlegg var rene hytte-eiendommer.

NVE traff den 1. august 1999 vedtak med slik slutning: "Trangvik Kraftlag fritas fra plikten til å fornye kabelen til øya Skåla."

I begrunnelsen for vedtaket het det bl a

"Etter energiloven § 3-3 første ledd skal den som gis områdekonsesjon etter § 3-2 ... levere elektrisk energi eller varme-energi innenfor det geografiske område konsesjonen gjelder for. Energiloven § 3-3 tredje ledd gir departementet adgang til å dispensere fra leveringsplikten når særlige grunner tilsier det. Etter fullmakt fra Olje- og energidepartementet av 23.01.91 er dispensasjonskompetansen delegert.

NVE har foretatt en helhetsvurdering, og funnet at distribusjonskostnadene ikke står i forhold til kraftlagets inntekter fra abonnentene på øya. Gjennomsnittlige driftskostnader for et nytt nett i dets forventede levetid er 1484 øre pr kWh, mens kraftlagets overføringspris er 22,3 øre pr kWh. Lovens krav om særlige grunner er derved oppfylt."

Peder Ås klaget rettidig NVE~s avgjørelse inn for Olje- og energidepartementet. Da NVE mottok klagen, omgjorde det sitt vedtak slik at fritaket for leveringsplikt ikke omfattet Lars Holms eiendom i hans levetid. For øvrig ble vedtaket opprettholdt, og saken sendt klageinstansen. Holm påklaget ikke omgjøringsvedtaket.

Olje- og energidepartementet traff den 1. desember 1999 vedtak med slik slutning:

"Trangvik Kraftlag fritas for levering av kraft til abonnentene på øya Skåla, med unntak av boligeiendommen tilhørende Lars Holm i eiers levetid. Spillkraft utover det som den fastboende benytter skal fordeles til de øvrige abonnenter så lenge ordningen varer."

Departementet viste i sin begrunnelse til forarbeidene, nemlig Ot prp nr 43 (198990) side 88 hvor det bl a heter at dispensasjon kun kan gis "når tilknytningen ikke med rimelighet kan etableres på vanlige betingelser", og at dispensasjon er særlig aktuelt "ved tilknytning til fritidsbebyggelse, seteranlegg eller turisthytter". Departementet la til grunn at "tilknytning" både måtte gjelde for tilknytning av nye abonnenter, og ved betydelige fornyelser på eksisterende strømforbindelser til eksisterende abonnenter. Departementet uttalte i sin begrunnelse at samfunnsøkonomiske, miljømessige, bosettingsmessige og næringsmessige forhold tilsa at fritak burde gis for fritidseiendommene og for Peder Ås sitt småbruk, men at det ikke kunne fritas for den fastboende Holm. Kraftlaget ble i vedtaket særskilt tilpliktet å opprettholde nødvendig kapasitet i strømforsyningen for å betjene den fastboende Holms eiendom i nåværende eiers levetid. Strømleveransen for hans del kunne sikres gjennom en midlertidig kabel med begrenset kapasitet. Det ble ved avgjørelsen ellers lagt særlig vekt på at eksisterende næringsinteresser ikke ble berørt, og at den som hadde opplyst å ville flytte til Skåla for å bosette seg fast ikke hadde gjort noen konkrete forberedelser til dette, men at det kun dreide seg om planer.

Foreningen "Skålas vel" var stiftet i 1992, og besto av 8 av hytte-eierne på Skåla og Peder Ås. Foreningen hadde vedtekter, eget styre, og inntekter i form av medlemsavgift på kr 300.pr medlem pr år. Bortfall av strømforsyningen til øya ble straks foreningens kampsak, og årsmøtet 1999 vedtok at det skulle kjempes mot vedtaket med alle midler. Styrets formann Peder Ås tok kontakt med advokat straks han ble kjent med Olje- og energidepartementets vedtak.

Den 1. februar 2000 tok foreningen v/deres prosessfullmektig ut stevning for Oslo byrett mot Staten v/Det Kongelige Olje- og energidepartement, med påstand om at departementets vedtak om dispensasjon fra leveringsplikten av elektrisk kraft overfor oppsitterne på Skåla skulle kjennes ugyldig.

Som saksøker nr 2 i stevningen stod Lars Holms datter Klara Holm. Hun fremmet samme påstand som foreningen, og anførte at det ikke var rettslig adgang til å tidsbegrense strømforsyningen til Lars Holms levetid. Holm, som var 88 år gammel, var blitt rullestolpasient etter et hjerneslag.

Foreningen og Klara Holm anførte at vedtaket om fritak fra leveringsplikt manglet hjemmel, da dispensasjonsadgangen ikke kunne benyttes ved avbrytelse av levering til eksisterende abonnenter, men kun ved nektelse av tilknytning av nye abonnenter. Det ble videre anført at det etter loven ikke er grunnlag for uten videre å skille mellom fritidsbebyggelse og annen bebyggelse, og at et gårdsbruk uansett ikke kan anses som fritidsbebyggelse selv om det for tiden brukes til fritidsformål. De gjorde videre gjeldende at det ikke fremgår av vedtakets begrunnelse at det er foretatt en konkret og individuell vurdering av den enkelte abonnents situasjon, men at fritidseiendommene er bedømt under ett. Forvaltningslovens krav til begrunnelse var derfor etter saksøkernes mening ikke oppfylt, og skjønnet var vilkårlig. Det ble dessuten anført at det var tale om usaklig forskjellsbehandling mellom Lars Holm og de øvrige abonnenter, særlig i forhold til Peder Ås. I alle fall var avslaget så urimelig overfor foreningens medlemmer at det uansett ikke kunne være gyldig. Det å bli nektet tilgang på strøm innebar en meget alvorlig reduksjon av eiernes muligheter for fremtidig utbygging på eiendommen og stengte for fremtidig næringsvirksomhet f eks på småbruket. Det ville også innebære en betydelig verdiforringelse på eiendommene.

I rettidig tilsvar av 25. mars 2000 tok staten v/Regjeringsadvokaten til motmæle og krevde avvisning og frifinnelse. Staten anførte prinsipalt at saken måtte avvises. I forhold til foreningen "Skålas vel" ble avvisningskravet begrunnet med at søksmålsbetingelsene ikke var oppfylt. Staten krevde også søksmålet fra Klara Holm prinsipalt avvist, og anførte at Lars Holm ikke hadde benyttet sin klagerett fullt ut og at Klara Holm dessuten manglet rettslig interesse. I realitetsspørsmålet krevet staten seg frifunnet, og anførte at det ikke forelå noen rettsanvendelsesfeil. Staten anførte videre at domstolene ikke kunne overprøve departementets konkrete skjønnsutøvelse vedrørende "særlige grunner", da avveiningen av de innbyrdes motstridende hensyn som kriteriet skal ivareta har sterke islett av samfunnspolitisk og energipolitisk skjønn. Staten bestred at det forelå saksbehandlingsfeil, og anførte dessuten at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på levering av strøm fra kommunale kraftverk.

II

Høgskolestudent Peder Ås var meget datainteressert. I programmet "Etterlyst" på TV 3 var det et innslag om hvor lett det var å lage pengesedler ved hjelp av moderne datautstyr. Peder fikk lyst til å se om han klarte å få det til. Han scannet derfor inn en 1000-kronerseddel, og bearbeidet denne i programmene Paintbrush og Photo-magic. Etter noe frem og tilbake med formatering og klipping, lyktes han i å få den frem tosidig på papir. Han viste deretter seddelen frem til sin studiekamerat Tobias Ås. Tobias kunne nesten ikke se at den ikke var ekte og syntes at eksperimentet var "kult". Peder ble inspirert av dette, og produserte deretter en 100-kronerseddel og en 200-kronerseddel. Han fikk lyst til å prøve ut sedlene i virkeligheten, og gikk derfor til REMA 1000 butikken hvor han kjøpte en sjokolade og betalte med 100- kronerseddelen. Det gikk greit. Han fikk også lyst til å prøve 200-kronerseddelen, hvoretter han gikk på en Narvesen-kiosk i nærheten der han bodde, og kjøpte en avis. Også dette gikk uten problemer. Han ble forbløffet over hvor lett det gikk..

I lengre tid hadde Peder hatt lyst på en trådløs telefon. Han hadde tidligere sett på en Doro trådløs telefon til kr 998.- på EL-KJØP. Han bestemte seg for å benytte 1000-kronerseddelen. Han følte seg noe mer usikker på 1000-kronerseddelens kvalitet, og ønsket å ha med seg Tobias i tilfelle det oppstod problemer. Peder spurte om Tobias ville bli med på EL-KJØP, men sa intet om årsaken. Tobias ble med.

Peder tok frem den falske 1000-kronerseddelen da han skulle betale. Tobias gjenkjente straks den falske seddelen. Han kikket lurt på Peder, men sa ingenting. Ekspeditøren tok i mot seddelen, la den i kassen og leverte ut telefonen til Peder etter at de nødvendige skjemaer var fylt ut. Deretter gikk ekspeditøren rett bort til kassen, tok opp seddelen og holdt den opp mot lyset. Han ropte til en annen ekspeditør i butikken: "stans de to kjeltringene". Den andre ekspeditøren grep tak i jakkeslaget til Tobias, og trakk ham hardt til seg. I panikk langet Tobias ut et slag som traff ekspeditøren i ansiktet slik at han falt sidelengs mot en hylle, og fikk et mindre kutt i haken som ble sydd med 2 sting på Legevakten samme kveld. Peder kastet fra seg den trådløse telefonen, hvoretter de begge stakk fra stedet. Peder og Tobias ble pågrepet av politiet senere samme dag.

Politimesteren i Trangvik tok senere ut tiltale for Trangvik herredsrett mot Peder for overtredelse av

1. straffeloven § 174 2. straffeloven § 270 første ledd nr 1, jf. annet ledd 1. punktum (tre tilfeller) alt sammenholdt med straffeloven § 62.

Tobias ble satt under tiltale for overtredelse av

1. straffeloven § 174 2. straffeloven § 270 første ledd nr 1, jf. annet ledd (tre tilfeller) 3. straffeloven § 229 første ledd første straffalternativ alt sammenholdt med straffeloven § 62.

Aktors straffepåstand overfor Peder var på 3 år og en måned og for Tobias 3 år og 3 måneder, hvorav 3 år ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år på alminnelige vilkår for begge de tiltaltes vedkommende.

Forsvareren krevde under hovedforhandlingen saken prinsipalt avvist for begge de tiltaltes vedkommende. Subsidiært hevdet han at Peder måtte frifinnes for bedrageri, da han kun ville teste om han hadde lykkes i å fremstille så gode sedler på datamaskinen at de ble godtatt. Han kunne dessuten ikke dømmes for bedrageri mot EL-KJØP, da han ikke hadde tatt med seg telefonen da han forlot forretningen. For øvrig ble straffansvaret ikke bestridt. Forsvareren ba Peder ansett på mildeste måte, i det han anførte at straffepåstanden var altfor streng når det uansett maksimalt kunne dreie seg om tre sedler og lave verdier.

Tobias måtte i følge forsvarerens påstand frifinnes fordi vilkårene for medvirkningsansvar for pengefalsk og bedrageri ikke var oppfylt, og at verken de subjektive eller de objektive vilkår for fellelse etter straffeloven § 229 var oppfylt. Også vedrørende Tobias anførte forsvareren at straffepåstanden var altfor streng.

Drøft og avgjør så vel de prinsipale som de subsidiære spørsmål oppgaven reiser.

Tromsø, 26. april 2000

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no