UNIVERSITETET I BERGEN

CAND.JUR. EKSAMEN

4. avdeling, våren 1993

I november 1988 ble det truffet stortingsvedtak som ga Regjeringen hjemmel for å etablere støtte til godstransport langs kysten. Vedtaket ga også hjemmel for å delegere administrasjonen av regelverket til den øvrige forvaltning.

En del forretningsdrivende i Bergen og Sogn og Fjordane etablerte på denne bakgrunn 25. januar 1989 A/S Fjordane Rederi.

Den 8. februar 1989 ble det ved Kgl.res. gitt forskrifter for ordningen. Etter disses § 2 "tilkommer næringsdrivende støtte til sjøveis transport av gods". Det ble bestemt at de respektive fylkeskommuner skulle administrere ordningen. Verken stortingsvedtaket eller den kgl. resolusjon inneholdt ellers nærmere bestemmelser om fordelingen av støtten.

A/S Fjordane Rederi anskaffet i juli 1989 2 mindre godsbåter. Disse ble i det alt vesentlige beskjeftiget med godstransport mellom Bergen og Sogn og Fjordane.

Den 10. august 1991 ga Hordaland fylkeskommune nærmere regler om praktiseringen av godstransportstøtteordningen. Ved en ren forglemmelse fra kontordamen til fylkesrådmannen ble disse ikke sendt til innrykk i Norsk Lovtidend 2. avdeling eller til avisene. Dette skjedde først 20. oktober s.å.

Bestemmelsen anga i § 2:

"Fylkeskommunen kan gi næringsdrivende støtte til sjøveis transport, slik at det - hensatt til næringsutviklingen i det aktuelle fylket og markedsmessige formål - skal være mulig å opprettholde solide bedrifter innen denne bransje i distriktene".

I § 7 het det:

"Disse bestemmelser gjelder fra 1. januar 1991."

Den 8. januar 1992 søkte A/S Fjordane Rederi fylkeskommunen om støtte for året 1991.

Ved brev av 3. april 1992 fikk rederiet svar på sin søknad. Fylkeskommunen opplyste at den fant å ville fordele det beløp man hadde til disposisjon til fordel for de tre største bedriftene hva angikk antall ansatte. Ved fylkeskommunens gjennomgåelse av søknadene viste det seg at A/S Fjordane Rederi var på 6. plass, og dette resulterte således i avslag.

Selskapet angrep avslaget ved å reise søksmål ved Sunnfjord herredsrett, hvor selskapets administrasjon holdt til. I stevningen ble det nedlagt påstand om at bestemmelsene av 10. august 1991 og avslaget på støtte av 3. april 1992 var ugyldige. Det ble gjort gjeldende at bestemmelsene av 10. august under ingen omstendighet kunne gjøres gjeldende før de var kunngjort slik at de ikke skulle legges til grunn for støtteåret 1991 og at avslaget av 3. april 1992 var så urimelig at det også av denne grunn måtte oppheves.

Fylkeskommunen påsto søksmålet avvist, idet det ble hevdet at søksmålet eventuelt måtte reises ved Bergen byrett. Videre

bestred fylkeskommunen at vedtakene var ugyldige og hevdet at ingen hadde rettskrav på støtte etter regelverket for transportstøtte.

Fylkeskommunen anførte at det måtte være opp til fylkeskommunen - ut fra formålet med støtten - å sørge for at de bedrifter som skaffet arbeidsplasser og som var levedyktige, tilkom denne. De midler som var stilt til disposisjon var også begrenset, slik at ingen kunne ha forventning om noe bestemt støttebeløp.

De tre selskapene som mottok støtte for 1991 erklærte hjelpeintervension til fordel for fylkeskommunen. A/S Fjordane Rederi bestred at det var adgang til dette.

II

Ved Haugesund byretts dom av 16. desember 1992 ble Peder As, f. 12.10.62 dømt for overtredelse av straffelovens § 229, jfr. § 232, for at han 21. januar s.å. på en pub i Haugesund hadde påført en person skade i ansiktet ved å slå med en ølseidel.

Peder As begjærte fornyet behandling, og Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til dette. Tiltalebeslutningen ved Gulating lagmannsretts straffeting i Stavanger - som begynte 13. april 1993 - omfattet ytterligere 2 tilfeller av legemsbeskadigelse, hvor gjerningsbeskrivelsen lød:

a) ved at han 10. desember 1992 på Laura Tastads bopel i Haugesund slo henne flere ganger i hodet og ansiktet, slik st det oppsto flere sår i hodebunnen, et rift over høyre øye samt at hun fikk en lettere hjernerystelse, med den følge at hun var sengeliggende i 5 dager.

b) ved at han 14. februar 1993 på restaurant "Hubro" i Bergen slo til Lars Holm med en full pilsflaske 0,35 l slik at han ble påført et stort sår ved høyre tinning og betydelige hevelser over og under høyre øye.

I tiltalebeslutningen var det tatt forbehold om å nedlegge påstand om sikring.

I anledning sikringsspørsmålet hadde påtalemyndigheten fått to sakkyndige til å utføre judisiell observasjon. I den rettspsykiatriske erklæringen var Peder As ansett som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og de sakkyndige konkluderte også med at de ikke kunne se bort fra at han igjen kunne foreta nye handlinger av samme karakter.

To dager før hovedforhandlingene begynnelse oppsøkte Gurine Tastad Haugesund politikammer og opplyste at hennes mor Laura Tastad var avgått ved døden i påskeuken idet Laura hadde fått et kraftig hjerteinfarkt, Gurine opplyste videre at hun i den siste måneden hadde vært samboer med Peder ås. Videre opplyste hun at hun var eneste barn av Laura Tastad, og hun ønsket at hennes nåværende samboer ikke ble tiltalt for krenkelse av hennes mor. En politibetjent ved politivakta lovet å underrette statsadvokaten.

Ved hovedforhandlingene begynnelse ble Peder og dennes forsvarer klar over at statsadvokaten ikke frafalt nevnte tiltalepunkt. Peders forsvarer påsto dette punkt avvist.

Under hovedforhandlingen fremla aktor utskrift fra strafferegisteret. Dette viste at Peder As i 1980 hadde fått en betinget dom for overtredelse av straffelovens § 228 første og annet ledd, at han i desember 1987 nok en gang var ilagt betinget fengselsstraff for overtredelse av straffelovens § 127 og for overtredelse av løsgjengerlovens § 17. Den 10. oktober 1989 var han dømt for overtredelse av straffelovens § 229, 1. straffealternativ til fengsel i 6 måneder, som fellesstraff med dommen av desember 1987, jfr. straffelovens § 54 nr. 3. I den siste fellesdommen fikk han et varetektsfradrag på 119 dager. Ved domsavsigelsen var han på frifot, og han søkte Fengselsstyret om prøveløslatelse uten ny innsetting, jfr. fengsellovens § 35 annet ledd. Den 10. desember 1989 traff Fengselsstyret beslutning i samsvar med dette, og reststraffen på 63 dager ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år.

Videre fremla også statsadvokaten utskrift av bøteregisteret, hvilket viste at Peder As i løpet av de siste 10 år hadde vedtatt 2 forelegg etter straffelovens § 228 og 4 forelegg etter løsgjengerlovens § 17.

Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å avvise tiltalepunktet vedrørende Laura Tastad, og Peder As ble dømt på samtlige punkter. Hans forsvarer var imidlertid uenig i lagmannens rettsbelæring på ett punkt, og følgende ble protokollert:

"Om forståelsen av straffelovens § 232 uttalte lagmannen at dersom man la til grunn at tiltalte hadde slått mot fornærmedes hode med en ølseidel av den type som var forevist lagretten og som hadde vekt på 450 g uten innhold - måtte dette anses som et særlig farlig redskap i lovens forstand. Det samme måtte gjelde for bruk av en full ølflaske som slagvåpen.

Det ble ikke i saken nedlagt påstand om sikring.

Peder As sendte - innen ankefristen - en ankeerklæring til lagmannsretten, hvor han gjorde gjeldende at det forelå en rekke feil under hovedforhandlingen som måtte ha hatt betydning for lagrettens avgjørelse. I brevet het det:

"1. Under fagmannens innledende eksaminasjon av meg refererte han utskriften av strafferegisteret og bøteattesten. Det fremgår her at jeg har 3 dommer fra tidligere for legemskrenkelse, og i bøteattesten at jeg har bøter for slåssing. Det er da klart at lagretten lett vil tro at jeg har begått legemsbeskadigelse nå.

2. Min samboer Gurine Tastad var innkalt som vitne under hovedforhandlingen. Hun ønsket ikke å forklare seg, men lagmannen opplyste at hun - i denne saken - hadde vitneplikt. Jeg er uenig med lagmannen på dette punkt.

3. Den judisielle observasjon var foretatt av 2 rettspsykiatere, og disse avga - etter mitt skjønn med urette - en felles erklæring. Bare en av dem møtte under hovedforhandlingen. Det ble opplyst at den annen sakkyndige var sterkt opptatt på Sandviken sykehus.

Jeg tilføyer at den sakkyndige som ikke møtte i retten, var den eneste jeg snakket med under selve observasjonen.

4. Min forsvarer mente at rettspsykiaterne først skulle forklare seg etter at lagretten hadde besvart skyldspørsmålet, men dette var retten uenig i. Denne feil har også innvirket på lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet.

Under min forsvarers eksaminasjon av den sakkyndige fremkom det at de sakkyndige hadde bygd på en uttalelse som min samboer Gurine skulle ha gitt ham, og som hun tidligere har nevnt i forklaring til politiet. Dette gikk ut på at jeg -i den perioden vi har vært samboende - har slått henne flere ganger. Under hovedforhandlingen nektet hun forklare seg om dette.

5. Under hovedforhandlingene siste dag merket jeg meg at den ene av dommerne - sorenskriver Nilsen - og nr. 5 av lagrettemedlemmene var fraværende, idet det ble opplyst at de hadde sykefravær. Jeg mener det var en feil å fortsette saken med en så amputert rett.

Jeg mener videre det var galt å pådømme forholdet vedrørende Laura Tastad. Under ingen omstendighet kan dette være legemsbeskadigelse. Dessuten må lagmennene rettsbelæring vedrørende § 232 være feil.

*******

Herover forfattes en betenkning over de rettslige spørsmål som oppgaven reiser.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no