Bokmål

UNIVERSITETET I BERGEN

CAND . JUR. EKSAMEN

4. avdeling våren 1994

Praktisk oppgave fredag 22. april kl 09.00 - 18.00

I

Peder Ås plasserte høsten 1976 etter avtale med grunneier Lars Holm en hjulkoie - dvs. en brakke på hjul - på 2,5 x 7,5 m - på eiendommen gnr. 86 bnr. 2, beliggende i Trangvik i Lillevik kommune. Hverken grunneieren eller Ås innhentet bygningsmyndighetenes samtykke på forhånd, og det ble heller ikke tatt kontakt med myndighetene etter at hjulkoia var plassert. I mai/juni 1977 oppførte Ås et uthus på 4 x 3 m på eiendommen i tilknytning til hjulkoia. Denne sammen med uthus ble benyttet som fritidseiendom. Bygningsmyndighetene ble så kjent med at hjulkoia var oppsatt.

Ved et enstemmig vedtak i Lillevik bygningsråd 4. september 1979 ble Ås pålagt å fjerne koia innen 1. oktober s.å. Pålegget ble imidlertid ikke fulgt av Ås.

I mai 1980 brant hjulkoia og tilbygget ned. Allerede kort tid etterpå plasserte As en ny hjulkoie med uthus på eiendommen. Bygningsmyndighetene ble allerede sommeren 1980 av lensmannen gjort kjent med den nye hjulkoia som var plassert på stedet.

I møte 9. september 1980 gjorde bygningsrådet følgende enstemmige vedtak:

Lillevik bygningsråd påbyr den oppsatte hjulkoie og uthus fjernet innen 01.11.80, jfr. plan- og bygningslovens § 113."

Etter dette oppsøkte Peder Ås advokat Tobiassen i Trangvik, og denne tilskrev bygningsmyndighetene 02.10. s.å. og ba på Ås' vegne om at vedtaket ble utsatt, idet Ås var sterkt hemmet på grunn av et inntruffet hjerteinfarkt. Bygningsrådet fastholdt imidlertid vedtaket. Etter dette kontaktet advokat Tobiassen bygningsmyndighetene og meddelte at Ås aksepterte fjerning av koia. På grunn av snø og Ås' sykdom ble det imidlertid bedt om utsettelse. I møte 2. november s.å. vedtok bygningsrådet å utvide fristen til 1. desember s.å.

Hjulkoia ble fortsatt stående. I møte 7. juli 1981 gjorde Lillevik bygningsråd følgende enstemmige vedtak:

"Bygningsrådet opprettholder sitt vedtak i sak mot Peder As, hvoretter hjulkoia skal rives/fjernes."

I nytt brev av 14. juli 1981 meddelte bygningesjefen i Lillevik skriftlig til Ås at hjulkoia ville bli fjernet på Ås' bekostning. Etter dette gjorde Ås henvendelse til en kjent Osloadvokat, og denne rettet på ny en forespørsel til bygningsmyndighetene om ytterligere fristutsettelse. Brevet fra advokaten ble imidlertid forlagt i kommunen, og først ved brev av 16. oktober 1984 fra bygningssjefen i Lillevik til Osloadvokaten ble det meddelt at kommunen nå ville ta saken opp på ny. I svarbrev av 19. oktober s.å. fra Osloadvokaten meddelte denne at han ikke hadde hørt fra sin part på flere år, og at han betraktet saken som avsluttet. I november 1984 døde bygningesjefen i Lillevik. Denne hadde tatt med seg saksdokumentene på sitt hjemmekontor, og den nye bygningssjefen som tiltrådte i begynnelsen av 1985 var ukjent med saken. Dette bevirket at situasjonen forble uendret frem til våren 1990, slik at hjulkoia og tilhørende uthus fortsatt sto på eiendommen.

I mai 1990 fikk bygningsmyndighetene underretning om at det pågikk bygningsarbeider på nevnte fritidseiendom. En representant for teknisk etat oppsøkte stedet for å underrette tiltakshaveren om at byggearbeidene måtte innstilles inntil gyldig tillatelse forelå. Ås ga da uttrykk for at han "hadde både rett og plikt til å vedlikeholde hytta". På dette tidspunkt var byggearbeidet kommet så langt at det var satt opp bindingsverk for et nytt tilbygg, men det var ennå ikke lagt helt tak.

Den 16. juli 1990 utferdiget Lars Holm nabovarsel for påbygg på fritidseiendommen, og den 23. august s.å. utferdiget Ås skjema for melding om mindre byggearbeid på boligeiendom i henhold til plan- og bygningslovens 5 86 a.

I brev av 24. august 1990 til Peder Ås meddelte bygningssjefen i Lillevik at meldingen om mindre arbeid på eiendommen ville bli behandlet som en søknad om byggetillatelse etter plan- og bygningslovens S 93. Det ble videre meddelt at det pågående byggearbeidet måtte stanses inntil tillatelse forelå.

Det var ikke omtvistet mellom Peder Ås og bygningsmyndighetene at den omsøkte hytta ligger i et område som i reguleringsplanen er avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområder, slik at bare spredt bolig- og ervervsbebyggelse tillates i dette området. Det er således klart at hyttebygging i dette området i utgangspunktet ikke er tillatt, jfr. plan- og bygningslovens § 31. Som reguleringsbestemmelse som en del av reguleringsplanen er det fastsatt:

"Ny eller vesentlig utvidelse av eksisterende fritidebebyggelse utenfor angitte byggeområder er ikke tillatt."

I reguleringsplanen heter det videre:

"Dispensasjon fra forbudet mot fritidsbebyggelse kan vurderes i nærheten av allerede eksisterende bebyggelse."

Det er på det rene at hytta lå ca. 100 m unna nærmeste bolighus og ca. 150 m unna nærmeste hytte.

Den 4. september 1990 ga Vegsjefen i fylket tillatelse til å anlegge/utvide bruken av avkjørsel som adkomst til hytta (tidligere hjulkoie med tilbygg) på gnr. 86 bnr. 2. På dette tidspunkt sto det på eiendommen et uthus og en hytte på 6,5 x 7,5 m, hvori den opprinnelige hjulkoia var innebygget. Altanen var på 4 x 2 m. Det ble opplyst at tilbygget hadde kostet Ås kr 170.000,- i tillegg til verdien av hans egeninnsats.

Byggesøknaden ble behandlet i Lillevik bygningsråd 12. november 1990, og det ble truffet et enstemmig vedtak om å avslå søknaden om dispensasjon. Vedtaket lyder:

"Begrunnelsen for avslaget er at hytta ikke ligger i direkte tilknytning til eksisterende bebyggelse og er således i strid med arealbruken i området og det er ikke særlig grunn til å dispensere, jfr. plan- og bygningslovens § 7. Bygningsrådet gir bygningssjefen fullmakt til å utferdige forelegg om rivning medhold av plan- og bygningslovens §§ 114 og 115 - av hytta innen rimelig tidsfrist.

Ås påklaget vedtaket til fylkesmannen ved sin nye prosessfullmektig - advokat Iversen - den 14. desember 1990. I klagen ble det blant annet gjort gjeldende at kommunen hadde mistet sin rett til å protestere mot den utbygging som rent faktisk var foretatt.

Klagesaken ble behandlet av bygningsrådet 21. januar 1991. I bygningsrådets enstemmige uttalelse het det:

"Ås har helt fra starten blitt gjort oppmerksom på at det pågående byggearbeid måtte stoppes, og ikke settes i gang før det eventuelt forelå godkjent byggetillatelse. Han har også blitt informert om at hytta ville bli revet dersom godkjent byggetillatelse ikke ble gitte

Fylkesmannen traff vedtak i klagesaken 31. oktober 1992 og stadfestet bygningsrådets vedtak av 12. november 1990.

20. februar 1992 behandlet bygningsrådet saken på ny. Her ble det truffet enstemmig vedtak om forelegg etter plan- og bygningslovens § 114 om at hytta skulle rives innen 1. april 1992.

Rivningsforelegget ble så forkynt for Peder Ås. Før utløpet av søksmålsfristen reiste så advokat Iversen søksmål ved Lillevik herredsrett med påstand om at bygningsrådets forelegg var ugyldig og at herredsretten følgelig skulle gi dom for at kommunen skulle tilpliktes å gi dispensasjon. Kommunen påsto seg frifunnet.

Hovedforhandling i saken ble avholdt våren 1994. Partene var uenig om omfanget av rettens prøvelsesrett og likeledes hva domsslutningen skulle gå ut på.

Saksøkerens anførsler for øvrig ble av advokat Iversen oppsummert slik:

Det foreligger feil rettsanvendelse fra bygningsrådet, idet man har lagt til grunn et strengere kriterium enn reguleringsplanen for Lillevik gir adgang til. Fylkesmannen har kun i sitt vedtak gjengitt teksten i reguleringsplanen, uten å undergi spørsmålet særskilt behandling. Det er også en rettsanvendelsesfeil at bygningsrådet uttaler at det ikke foreligger "særlige grunner". Det foreligger i saken flere moment som tilsier dette, blant annet, at hytta ikke hindrer den fri ferdsel langs vannet, at det heller ikke er påvist skadevirkninger ved at hytta ligger der den gjør, at ingen av de nabovarslede har hatt innvendinger samt Ås’sviktende helse, hvilket tilsier at han har behov for rekreasjon. Disse momentene viser at kravet om særlige grunner er oppfylt, og følgelig hadde bygningsrådet plikt til å gi dispensasjon.

Under enhver omstendighet - hevdet Ås - hadde kommunen tapt sin rett til å aksjonere mot ham på grunn av sin passivitet. Ås hevdet videre at det også foreligger feil ved saksbehandlingen, idet han bare fikk underretning om at hans byggemelding ville bli behandlet som en byggesak. Han fikk ikke mulighetene til å komme med de momenter som etter hans mening tilsa at det forelå "særlige grunner", og dette måtte være i strid med forvaltningsloven. Det foreligger også en saksbehandlingsfeil ved at bygningsrådets vedtak av 12. november 1990 sitert foran ikke gir en slik begrunnelse som loven krever. Prosessfullmektigen hevdet videre at det var en saksbehandlingsfeil av fylkesmannen at det ikke ble foretatt befaring i tilknytning til klagebehandlingen.

Prosessfullmektigen anførte videre at forelegget av 20. februar 1992 lider av en fundamental saksbehandlingsfeil, idet Ås ikke fikk anledning til å uttale seg før forelegget ble utferdiget. Dertil kommer at en rivning vil virke sterkt urimelig overfor Ås. Her må en også se hen til de betydelige økonomiske investeringer som er gjort.

Kommunen mente at Ås' anførsler ikke kunne føre frem. Kommunens prosessfullmektig mente dessuten at kommunestyret - gjennom utfyllende bestemmelser - med bindende virkning kan bestemme hva som skal legges i "særlige grunner". Prosessfullmektigen hevdet videre - i tilknytning til behandlingen hos fylkesmannen - at denne bare hadde anledning til å prøve de synspunkter som Ås i sin tid hadde gjort gjeldende i forbindelse med klagebehandlingen.

II

Statsadvokaten i Hordaland utferdiget 14. februar 1994 tiltalebeslutning overfor Tobias Ås, f. 1943, hvoretter sistnevnte ble satt under tiltale ved Lillevik herredsrett til fellelse etter

I Straffelovens § 228, 1. ledd .....

Grunnlaget for tiltalen er følgende: Lørdag 10. desember 1993 - på restaurant Ugla i Bergen - slo han til Arne Holm i ansiktet med flat hånd, slik at denne falt og vrikket foten og var borte fra sitt arbeid i 8 dager.

Il Straffelovens 5 195.....

Grunnlaget for tiltalen er følgende: I november 1993 - på en låve i Fana - hadde han fullbyrdet samleie med Linda Olsen, f. 22.12.79.

Hovedforhandling i saken ble avholdt 15. mars 1994. Aktor påsto tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen samt erstatning til Holm, mens forsvareren påsto frifinnelse for begge tiltaleposter.

Under domskonferansen kom byretten enstemmig frem til at tiltalte hadde forholdt seg som angitt i gjerningsbeskrivelsen under post I, men retten mente at det ikke burde ilegges straff for overtredelse av strl. § 228 på grunn av provokasjon fra Holms side, jfr. strl. S 228 tredje ledd. Derimot mente retten at tiltalte burde dømmes etter strl. 5 350 første ledd. Videre mente retten at Ås da også måtte betale erstatning til Holm for dennes tapte arbeidsfortjeneste samt ødelagte silkedress, til sammen kr 12.670,-. Tiltalte ble videre domfelt etter tiltalens post II. Domsslutningen ved domsavsigelsen 18. mars lød:

1. Tobias Ås, f. 02.04.43, dømmes for overtredelse av strl. § 195

og strl. § 350 første ledd, det hele sammenholdt med stål. S 63

annet ledd til fengsel i 1 - ett - år.

Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av reglene i strl. 5§ 52-54 med en prøvetid på 2 - to - år på det vilkår at han innen 2 - to - år fra forkynnelsen av denne dom betaler Arne Holm kr 12.670,-.

2. Tobias Ås frifinnes for overtredelse av strl. § 228 første ledd.

3. Han dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Arne Holm kr 12.670,- - kronertolvtusensekshundreogsytti.

Hverken påtalemyndigheten eller Holm var til stede ved opplesningen av dommen. Denne ble forkynt for Ås 21. mars.

Både Ås og statsadvokaten påanket dommen innen utløpet av ankefristen. I de respektive ankeerklæringer ble det gjort gjeldende at det forelå flere feil. Domfelte hevdet blant annet at det ikke var adgang til - slik herredsretten hadde bedømt post I – å idømme erstatning.

Herover forfattes en betenkning, hvor såvel prinsipale som subsidiere spørsmål drøftes og avgjøres.

Det juridiske fakultet

Universitetet i Bergen

Arvid Frihagen

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no