Stortinget vedtok 1. april 1998 med regjeringspartienes og Arbeiderpartiets stemmer å endre lov av 26. april 1985 nr. 20 om åpningstider for utsalgssteder ved at det ble tilføyd et nytt nr. 11 i § 5, som lyder slik:

"Utsalgssteder som ikke overstiger et areal på 100 kvm., og som fører et vareutvalg som bestemt av Kongen ved forskrift."

I media ble denne lovendringen omtalt som "kompromissbua".

Loven trådte i kraft straks, og ved kgl. res. av samme dato som loven trådte i kraft, ble det fastsatt hvilke varetyper som er omfattet av den nye bestemmelsen i åpningstidslovens § 5 nr. 11. Her fremgår det bl.a. at bestemmelsen bare omfatter norskproduserte varer og mineralvann tappet på returflasker. Bakgrunnen for at bare norskproduserte varer ble tillatt solgt utenom de ordinære åpningstidene, var at Senterpartiet satte dette som vilkår for å akseptere kompromisset, og grunnen til at bare mineralvann på returflasker skulle omfattes av bestemmelsen, var at Venstre av miljøhensyn ønsket å begrense omsetningen av mineralvann på aluminiumsbokser.

RAMA ASA, en ny storkioskkjede som har spesialisert seg på "kompromissbuer", og som har sitt hovedkontor i Tromsø, gikk kort etter at loven var satt i kraft, til søksmål mot staten for Nord-Troms herredsrett med påstand om at åpningstidsloven og i hvert fall areal- og vareutvalgsbegrensningen "er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om det frie varebytte".

Som begrunnelse ble anført at både loven i seg selv og bestemmelsene om areal- og vareutvalgsbegrensning kan virke begrensende på omsetningen av importerte varer.

Prinsipalt påstod staten saken avvist. Subsidiært hevdet staten at verken åpningstidsloven eller areal- eller vareutvalgsbegrensningen er i strid med EØS-avtalen.

For det tildele at saken ble avvist pga. måten påstanden var formulert på, hevdet RAMA at herredsretten under enhver omstendighet ikke kunne avvise saken uten at RAMA hadde fått anledning til endre påstanden slik at saken kunne fremmes.

Under saksforberedelsen besluttet herredsretten av eget tiltak og uten at partene fikk adgang til å uttale seg, å forelegge følgende spørsmål for EFTA-domstolen til uttalelse:

"Er lov om åpningstider for utsalgssteder som sådan, eventuelt deler av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, i strid med EØS-avtalens bestemmelser om det frie varebytte?"

RAMA som flyktet den lange saksbehandlingstiden ved EFTA-domstolen, påkjærte herredsrettens beslutning. Prinsipalt anførte RAMA at det var en saksbehandlingsfeil at partene ikke hadde fatt anledning til å uttale seg før retten besluttet å forelegge saken for EFTA-domstolen. Subsidiært hevdet RAMA at åpningstidsloven og forskriften er et så klart brudd på EØS-avtalen, at det ikke er nødvendig å forelegge saken for EFTA-domstolen til uttalelse.

Staten bestred at det overhodet er adgang til å påkjære herredsrettens beslutning, og nedla påstand om at kjæremålet måtte avvises. Samtidig bad staten om at herredsretten omformulerte det spørsmål herredsretten hadde stilt til EFTA-domstolen. Slik herredsretten hadde formulert spørsmålet til EFTA-domstolen, mente staten at EFTA-domstolen måtte avvise herredsrettens anmodning.

Drøft og ta stilling til de EØS-rettslige og sivilprosessuelle spørsmål oppgaven reiser. Både prinsipale og subsidiere spørsmål skal drøftes og avgjøres.

Didrik "Dirken" Ås ble 20. desember 1997 pågrepet og siktet for overtredelse av straffelovens § 229 første straffalternativ, jf § 232. Ås' samboer Doris Lillevik var kvelden før funnet bevisstløs på stuegulvet i parets leilighet. Det ble raskt påvist skader som indikerte gjentatte slag mot hodet. Ås selv ble funnet sovende og beruset på sofaen.

Ved pågripelsen av As ble det beslaglagt et større parti med narkotiske tabletter. Sammen med tablettene ble det funnet en liste med navn og telefonnummer på en rekke personer fra Lillevikdistriktet, deriblant Ås’, gamle venn Kåre Motbør.

Ved Lillevik herredsretts dom av 2. februar 1998 ble As dømt for overtredelse av straffelovens § 229 første straffalternativ, jf § 232 og § 162 annet ledd, jf tredje ledd. Dommen omfattet også en overtredelse av straffelovens § 257, jf § 258. Forholdet gjaldt medvirkning til et innbruddstyveri i disponent Storviks enebolig i Lillevik, hvor det bl a ble stjålet en verdifull frimerkesamling. Selve tyveriet var utført av Kåre Motbør. Ås anket dommen på grunn av saksbehandlingsfeil vedrørende tiltalens post I og II; overtredelse av straffelovens § 229, jf § 232 og straffelovens § 162. I ankeerklæringen ble det anført at saken skulle vært avvist for såvidt gjaldt overtredelsen av straffelovens § 162. I tiltalebeslutningen var det straffbare forhold angitt slik:

"I perioden november 1995 til februar 1997, fra leilighet i Sleikebekkveien 3b i Lillevik sentrum, solgte Didrik Ås ved en rekke anledninger, og i alt et betydelig kvantum, ecstacytabletter til et større antall personer, blant annet til: a) Martine Kirkerud, onsdag 24. januar 1996 ca kl 1730 b) 01e Vold, fredag 17. juli 1996 ca kl 1500, og c) Kåre Motbør, tirsdag 1. januar 1997 kl 2240."

Reven hadde funnet det bevist at Ås ved disse tre anledninger, samt et tilfelle i august 1996, hadde solgt narkotika, og la til grunn at det forelå et sammenhengende straffbart forhold for hele perioden. I ankeerklæringen ble det hevdet at tiltalebeslutningen på dette punkt ikke i tilstrekkelig grad individualiserte det straffbare forhold. Det ble vist til strpl § 252 og EMK art 6 nr 3. Slik tiltalen var utformet var det ikke mulig for Ås å få innkalt vitner, eller på annen måte forberede bevisførsel i hans favør for annet enn de spesifiserte salg.

Når det gjaldt domfellelsen for overtredelse av straffelovens § 229 første straffalternativ, jf §232 ble det anført at det var uriktig av byretten å tillate opplesning av en politiforklaring fra Doris Lilleviks sønn, Kjell. Forut for den øvrige bevisførsel hadde retten, på belæring fra møtende aktor, besluttet at hans politiforklaring kunne oppleses i sin helhet i medhold av strpl. § 297. Kjell var lovlig stevnet, men uteble. Det fremkom under hovedforhandlingen at han var på et lengre studieopphold i USA.

Det ble for det første hevdet at Kjell ikke hadde forklaringsplikt for reven, noe han heller ikke var gjort oppmerksom på i politiavhøret. Uansett måtte det være uriktig å avhøre spørsmålet om opplesning av forklaringen før retten hadde fått seg forelagt de øvrige bevis i saken. Det fremgikk av domspremissene at retten hadde lagt betydelig vekt på de opplysninger som fremkom i Kjells politiforklaring. Kjell hadde vært tilstede på festen, og av forklaringen fremgikk det at han ved to anledninger denne kvelden hadde hørt Ås uttale til Doris at han skulle gi henne "en god omgang juling" så snart gjestene var gått. Doris selv kunne ikke redegjøre for hva som hadde skjedd fordi hun hadde vært sterkt beruset.

Anken ble fremmet for ankeforhandling 4. april 1998. Under ankeforhandlingen hevdet forsvareren at det, i tillegg til de feil som var anført i ankeerklæringen, også forelå feil ved byrettens lovanvendelse vedrørende tiltalens post III; overtredelsen av straffelovens § 257, jf §258.

Forsvareren hevdet at det måtte bero på uriktig lovanvendelse når Ås var domfelt for medvirkning til overtredelse av straffelovens § 257, jf § 258. Domfellelsen på dette punkt bygget hovedsakelig på Kjell Lilleviks politiforklaring, hvor det fremkom at Ås hadde lånt bort sin Berghaus ryggsekk til Kåre Motbør, som hadde sagt at han trengte den til et forestående innbrudd. Kjell hadde også hørt Ås uttale til Motbør at disponent Storevik hadde en verdifull frimerkesamling i sin enebolig som ville være et "lett bytte".

Ås hadde ikke bestridt at han hadde tipset Motbør om frimerkesamlingen og at han kjente til hva sekken skulle brukes til, men nektet straffeskyld. Forsvareren hevdet at handlingene var av en slik art at de falt utenfor det loven rammer som straffbar medvirkning. Under enhver omstendighet måtte Ås frifinnes fordi sekken aldri ble brukt. Kåre Motbør hadde i ettertid funnet den for liten og uegnet til formålet. Han la sekken hjemme og brukte i stedet en stor koffert han fant på åstedet.

I Didrik "Dirken" Ås’, forklaring under hovedforhandlingen fremkom at det var han som for ett år siden hadde lært Motbør hvordan han hurtig og effektivt kunne åpne de mest vanlige dørlåser på markedet. Det var på det rene at Kåre Motbør hadde benyttet seg av denne kunnskapen ved innbruddet. Forsvareren hevdet at heller ikke dette kunne være tilstrekkelig til å begrunne et medvirkningsansvar for As.

Møtende aktor, statsadvokat Medvind, påstod anken forkastet. Under enhver omstendighet hevdet han at innvendingen mot lovanvendelsen måtte avvises, fordi lagmannsretten ikke hadde kompetanse til å prøve dere i forbindelse med ankebehandlingen.

Herover forfattes en betenkning hvor så vel de prinsipale som de subsidiere spørsmål skal behandles.

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no