Peder Ås, som fylte 70 år høsten 1998, syntes etter hvert at det ble for slitsomt å fortsette driften av gårdsbruket "Ås nordre", gnr 6 bnr 28, i Halldalen i Lillevik kommune. Han hadde drevet med sauehold de siste årene. Peder var ugift og barnløs. Som venn av familien Holm hadde han imidlertid fungert som en slags "bestefar" for Lars Holm, den yngste av brødrene på Holmgården litt lenger oppe i bygda. Lars var meget landbruksinteressert, men fikk ikke overta hjemmegården da hans eldre bror hadde benyttet sin åsetesrett. Han var nettopp ferdig utdannet bygningsingeniør, hadde fatt fast jobb i Lillevik kommmune og bodde i Lillevik sentrum. Lars hadde hjulpet Peder i slåttonna hver sommer fra han var 12 år til han ble ferdig utdannet sivilingeniør. Han hadde også bistått Peder med å bygge om driftsbygningen for et par år siden, slik at gården var klar for eventuell omlegging til nye produksjonsformer.

Både Tobias Ås som eide naboeiendommen, småbruket "Ås søndre", og Marte Kirkerud på nabobruket på andre siden av Peders eiendom, hadde uttrykt interesse for å kjøpe eiendommen når Peder en dag ble for gammel til å drive gården. Peder ønsket imidlertid at Lars Holm skulle bli bonde på "Ås nordre" etter ham, og tok ikke kontakt med naboene.

I begynnelsen av desember 1998 henvendte Peder seg på landbrukskontoret i Lillevik kommune, og sa at han vurderte å selge eiendommen til Lars Holm. Han spurte om Holm ville kunne påregne å få konsesjon dersom prisen lå innenfor lovlig konsesjonspris. Jordbrukssjefen svarte at han måtte undersøke saken noe nærmere bl a ville han to spørsmålet opp med formannen i den kommunale landbruksnemnda og dessuten kontakte landbruksavdelingen hos fylkesmannen, som forbereder saker for fylkeslandbruksstyret. Etter en ukes tid ringte jordbrukssjefen tilbake til Peder og meddelte at dersom Holm i en eventuell konsesjonssøknad sa seg villig til å to grunnleggende landbruksutdanning, så "kunne man påregne at konsesjon ville bli gitt". Han uttalte videre at konsesjonsprisen på eiendommen neppe ville overstige kr 700 000,-. Jordbrukssjefen spurte om Peder ønsket å få dette bekreftet skriftlig. Peder svarte at det ikke var nødvendig, da han skulle varsle Holm omgående og gj ennomføre handelen straks.

Allerede den 4. januar 1999 inngikk Peder Ås og Lars Holm kjøpekontrakt, hvoretter gårdsbruket ble overdratt til Lars Holm for kr 550 000,-. Samme dag sendte Holm søknad til kommunen om konsesjon på erverv av fast eiendom i henhold til konsesjonsloven av 31 mai 1974 § 19. Av søknaden fremgikk det at eiendommen hadde et totalt jordbruksareal på 112 daa, hvorav 58 daa var fulldyrket. I tillegg kommer et skogareal på 280 daa, vesentlig barskog. Bygningsmassen besto av våningshus, kårstue og driftsbygning. Peder skulle i følge kontrakten ha livsvarig bruksrett til kårstua samt enkelte andre kårrettigheter. I følge søknaden var Holms formål med ervervet å bosette seg på eiendommen og drive med kalkunproduksjon. Denne produksjonsformen var valgt fordi den er lite arealkrevende og meget miljøvennling. En detaljert driftsplan var vedlagt som dokumentasjon. Holm viste i søknaden til at han hadde vært mye på konsesjonseiendommen, og at det var Peders ønske at han skulle bli fremtidig eier. Han opplyste at han ville to landbruksutdanning innen 3 år.

Både Tobias Ås og Marte Kirkerud meldte sin interesse som jordsøkere overfor de lokale landbruksmyndighetene straks de fikk vite at kjøpekontrakt var inngått. Marte opplyste at hun trengte tilleggsjord for å styrke mjølkeproduksjonen på gården, som hun og familien levde av. Småbruket til Tobias var totalt på 38 daa. Våningshuset og låven var i meget dårlig stand. Jorden hadde vært bortforpaktet til Marte Kirkerud og brukt til grasproduksjon de siste årene. Tobias - som var uten jordbrukserfaring - var lærer i nabobygda Storvik, og hadde leilighet der. Marte Kirkerud og Tobias Ås anmodet begge om at det offentlige benyttet sin forkjøpsrett til å skaffe dem tilleggsjord.

I jordbrukssjefens innstilling til vedtak fremgikk det at landbrukskontoret ikke hadde noen merknader til den faktiske beskrivelse av eiendommen i konsesjonssøknaden. Jordbrukssjefen anbefalte at konsesjon ble gitt som omsøkt, på det vilkår at Holm tok grunnleggende landbruksutdanning innen 3 år.

Landbruksnemnda i Lillevik kommune traff imidlertid den 26 januar 1999 følgende enstemmige vedtak:

I vedtaket het det nærmere om begrunnelsen:

Fylkeslandsbruksstyret behandlet saken den 15 februar 1999, og traff i tråd med tilrådingen fra landbruksavdelingen hos fylkesmannen følgende vedtak:

Tobias Ås klaget omgående fylkeslandbruksstyrets avgjørelse inn for Det Kongelige landbruksdepartement, idet han gjorde gjeldende at forkjøpsrett skulle ha vært anvendt for eiendommen i sin helhet. Landbruksdepartementet traff den 10 mars 1999 følgende vedtak:

I begrunnelsen for vedtaket het det::

Vedtaket ble sendt Lars Holm og Tobias Ås samme dag.

Lars Holm tok den 24 mars 1999 ut stevning for Lillevik byrett mot Staten v/Landbruksdepartementet med slik påstand: "Landbruksdepartementets vedtak av 10 mars 1999 om å bruke statens forkjøpsrett til å erverve eiendommen "Ås nordre" gnr 6 bnr 28 i Lillevik kommune kjennes ugyldig."

Lars Holm anførte at departementets vedtak led av flere mangler som enkeltvis eller samlet måtte lede til ugyldighet. For det første skulle ikke departementet ha realitetsbehandlet Tobias Ås sin klage i det hele tatt, idet Ås ikke hadde klagerett over fylkeslandbruksstyrets konsesjonsvedtak. Han har kun klagerett i en eventuell etterfølgende sak om hvem av jordsøkerne som skal få erverve eiendommen av staten etter at forkjøpsretten er benyttet. Departementet hadde således ikke kompetanse til å treffe noe vedtak i saken.

For det annet måtte landbruksmyridighetene være bundet av det forhåndstilsagn Peder hadde fått om at konsesjon ville bli gitt under de forutsetninger som var meddelt ham. Holm fylte for øvrig alle krav for å få konsesjon.

Når det gjaldt selve forkjøpsvedtaket anførte Holm at det ikke var foretatt et forsvarlig skjønn, idet verken Holms tilknytning til eiendommen eller Peders ønske om hvem som skulle overta var vurdert eller tillagt vekt. Det var dessuten tatt utenforliggende hensyn da man la vekt på å spare utgifter for det offentlige, og de i vedtaktet anførte grunner var heller ikke tilstrekkelige til å foreta et så sterkt inngrep i en ellers gyldig kjøpekontrakt.

I realitetsspørsmålet anførte staten at departementets vedtak lå innenfor lovgivningens rammer, og at det ikke heftet saksbehandlingsfeil eller andre feil ved vedtaket som kan medføre ugyldighet. Staten anførte for øvrig at retten uansett ikke kunne prøve departementets skjønnsutøvelse. Staten krevet seg frifunnet.

II

Lars Holm ble 20 januar 1997 tatt i promillekontroll på E 78 i Ramfjord. Han hadde vært i fødselsdagsselskap hos sin onkel hvor han i løpet av forholdsvis kort tid hadde tatt tre gode drammer Smimoff Vodka. Han følte seg ikke beruset og kjørte hjem etter at selskapet var slutt.

Da resultatet av utåndingsprøven forelå, viste den en promille på 2,1. Holm tilstod at han hadde kjørt med promille og -bad om å få dom i forhørsretten. Etter dette sendte påtalemyndigheten saken til Nord-Troms herredsrett med anmodning om forhørsrettspådømmelse. Påtalemyndigheten la ved oversendelsen ned påstand om ubetinget fengsel i 30 dager.

Da Holm møtte i forhørsretten, erkjente han seg skyldig, men ut fra det kvantum alkohol han hadde drukket, mente han at han ikke kunne ha mer enn mellom 1,0 og 1,5 i promille. Han opplyste at han i telefonsamtale med Statens rettstoksikologiske institutt hadde fått opplyst at resultatet av en utåndingsprøve som var tatt kort tid etter inntak av alkohol, kunne vise feil dersom man hadde gebiss eller hull i tennene. Holm opplyste at han hadde to store hull i tennene, og at dette måtte være forklaringen på at utåndingsprøven viste 2,1 i promille.

Påtalemyndigheten møtte ikke i forhørsretten, og forhørsretten la Holms opplysninger til grunn for dommen. På dette grunnlag ble Holm dømt til 24 dager betinget fengsel og en ubetinget bot på kr 10.000,-.

Da påtalemyndigheten mottok dommen, påanket påtalemyndigheten dommen til lagmannsretten. Påtalemyndigheten påstod prinsipalt forhørsrettens dom opphevd på grunn av feil ved saksbehandlingen. Subsidiært ble det gjort gjeldende at straffen var for mildt utmålt.

Lagmannsretten fremmet anken til ankeforhandling, og uten å to stilling til saksbehandlingsanken forkastet lagmannsretten ved kjennelse 20 oktober 1998 anken over straffutmålingen. Påtalemyndigheten påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. I anken ble som ankegrunn påberopt at siden forhørsrettens dom var påanket til lagmannsretten prinsipalt på grunn av fell ved saksbehandlingen, var det fell av lagmannsretten å ikke to stilling til saksbehandlingsanken. Avslutningsvis i anken fant påtalemyndigheten "grunn til å bemerke" at herredsretten og lagmannsretten hadde vist " forakt for betydningen av trafikksikkerheten i samfunnet" ved å gi betinget fengsel i et tilfelle som dette.

Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anken til ankeforhandling.

Før ankesaken kom opp for Høyesterett, gikk domfelte med på å fremstille seg for tannundersøkelse. Ved denne viste det seg at han ikke hadde hull i tennene.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett gjorde den møtende aktor prinsipalt gjeldende at Høyesterett hadde samme kompetanse som lagmannsretten, og at Høyesterett derfor kunne utmåle ny straff. Ved ny straffutmåling måtte Høyesterett legge til grunn at Holm ikke hadde hull i tennene.

Subsidiært gjorde aktor gjeldende at både forhørsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.

Både prinsipale og subsidiære spørsmål oppgavene reiser skal drøftes og avgjøres. Begge oppgaver skal besvares.

Tromsø, 21. april 1999

Hjem Fakultetet Student Forskning UiTø/TromsøLinker
Kommentarer og spørsmål kan sendes til
www.jus.uit.no