På den tredje side 10. februar 2000

Hvordan forsoning vil vi ha?

Hvis vi betrakter regjeringens forslag om et forsoningsfond for det samiske folk som et første skritt, kan det bli noe å bygge videre på. Jeg hører til de samene som har fått gleden av å leve i en tid hvor vårt store nabofolk i Norge både har innrømmet at fornorskningspolitikken var en feil og bedt om unnskyldning. Innrømmelsen kom i og med skiftet i norsk samepolitikk på begynnelsen av åttitallet. Unnskyldningserklæringene ble senere uttalt uttrykkelig. Kongen ba om unnskyldning i oktober 1996. Statsminister Gro Harlem Brundtland ba i februar 1997 om unnskyldning. Kirkemøtet ba i oktober 1997 om unnskyldning på kirkens vegne. Noen spørsmål hadde imidlertid blitt hengende i luften. Kan man deretter bare gå sin vei å late som om alt er i orden? Hvorfor satt i så fall unnskyldningserklæringene så langt inne? En unnskyldning har tre ledd: Feilen innrømmes. Man sier seg lei for det som skjedde. Og man tilbyr gjøre opp for seg. Inntil nylig har det ikke vært på tale om å gjøre opp for seg for Norges vedkommende, mens man på den internasjonale arena har hatt en del flotte eksempler i så måte. Til tross for de mørke skyggene som krigen i Jugoslavia og krigen i Tjetjenia representerer, kan vi si at det for tiden er en internasjonal bevegelse i retning av å oppnå forsoning mellom samfunn. Canadas Nunavut er velkjent. I New Zealand har regjeringen blant annet lagt på bordet én milliard NZD (New Zealand Dollar). Det vil si snaut 4,1 milliarder norske kroner. Restitusjon for å få til en forsoning er imidlertid ikke noe som kun skjer mellom nasjonalstater og urfolk. Det Britiske imperiets tilbakebakelevering av Hong Kong til China kan også ses på som en forsoningshandling. For et så lite samfunn som Norge, er det viktig å ha et moralsk regnskap som er i orden. At vår moralske ethos har betydning, endog på vår nasjonaløkonomi, fikk vi signaler om den gang drøftingene dreide seg om boikott mot norske lakseprodusenter. Som de to statsbærende folk i Norge har det norske og det samiske folket et felles ansvar i så måte. Statsministerens nyttårstale markerte at det manglende ledd i forsoningens kjede kom på plass. Det offisielle Norge hadde likevel ikke tenkt å løpe sin vei uten å gjøre opp for seg. Statsministeren lanserte at regjeringen tar sikte på å opprette et fond som tar sikte på å rette opp noen av de skader som fornorskningspolitikken har påført det samiske folk. Det er antydet at fondet vil komme opp i 75 millioner norske kroner. Bondeviks tale er et viktig skritt i retning av å få orden på landets moralske regnskap. Jeg tror imidlertid at det nå er mer viktig enn noensinne at vi samler oss om et nasjonalt prosjekt som går ut på å få til en forsoning. Det bør bli en forsoning som vi vil kunne være bekjent av – både i forhold til det internasjonale samfunn og overfor våre etterkommere. Selvsagt er det enkelt å kritisere det fremsatte forslaget, og jeg hører selv til blant de kritiske røster. Det er for lite penger. Det finnes masse uoppgjorte saker. Restitusjonen bør også skje i form av tilbakelevering av landområder. osv. Hvis vi derimot snur godsia til, og betrakter regjeringens forslag om et forsoningsfond for det samiske folk som et første skritt, kan det bli noe å bygge videre på. Hva om vi ser på regjeringens forsoningsfond som regjeringens bidrag til å skape et nasjonalt spleiselag, og vi alle betraktet dette som en invitasjon å ta del i denne forsoningens fest? Forsvaret var invitert. Kirken var invitert. Næringslivet var invitert. Alle tenkte vi på hva vi kunne bidra med. Hvis vi løftet i flokk, tror jeg at vi ville maktet å gjøre denne delen av verden til et litt bedre sted å bli født i, vokse opp i og leve et liv i. Kanskje vi også kunne gjort oss forhåpninger om å danne et positivt eksempel for en verden som så sårt trenger det?

Joikerommet	Galleriene	Ka e nytt	Sidekart	Kontakt	Ánde	Index