Kritisk Juss nr 1-2 2001 s. 155 - 162

Ánde Somby: Juss som retorikk, Oslo: Tano Aschehoug 1999, 253 s, ISBN 82-518-3921-1, kr 348.

Anmeldt av Jan Fridthjof Bernt1 I 1999 fikk vi vår første samiske doctor juris i Norge. Dette skulle i og for seg ikke være mer oppsiktsvekkende enn at vi har fått en pianist i verdensklasse fra Karmøy eller en ledende samfunnsøkonom fra Alvdal; nå kan det juridiske storsamfunnet lene seg litt tilfreds tilbake og si at nå har den intellektuelle sivilisasjon nådd fram også til Sameland. Ánde Somby har imidlertid skrevet en bok hvor han nekter å tre fram som en nyopplært intellektuell apekatt på den norsk-norske akademiske arena. I stedet har han satt seg som mål å bruke sin etniske bakgrunn som ståsted og korrektiv til den etablerte samfunnsmessige og vitenskapsteoretiske virkelighetsforståelse: «I denne teksten har jeg forsøkt å skrive som jurist om de sakene jeg er opptatt av som joiker.» (221.) «Rent stilistisk har jeg forsøkt å gi denne teksten sin egen identitet i det at den ikke skal ha en like klar begynnelse midte og slutt som juridiske tekster vanligvis har. I den forstand har jeg prøvd å bringe noe av joiken inn i teksten.» (100.) Resultatet har blitt en interessant og intellektuelt stimulerende bok hvor Somby holder et speil opp foran det akademiske Norge for å gi oss en mulighet til å erkjenne vår mangelfulle intellektuelle påkledning.     Somby fremholder at på samme måte som «flesteparten av dagens samer er fremmedgjort for joiken», og dermed fra sentrale elementer av samisk identitet og virkelighetsforståelse, «er også jussen i en identitetskrise» eller en «legitimitetskrise». Hans hovedtese er at «gjeldende metodelære lider av såpass grunnleggende og betydelige mangler at det er tvilsomt om den vil kunne forsyne de rettslige problemstillinger fortsatt legitimitet i et (post)moderne samfunn» (19). Sombys forslag til svar på denne krisen er «en utvidelse av vår rettsteori» (19). Et hovedsynspunkt er at «jussen bør ikke la røttene til den klassiske retorikken forbli kuttet». Avhandlingen er ment som «et forslag til en skisse» for hvordan denne forbindelsen kan gjenopprettes (221).    Selv med dette forsiktige ambisjonsnivå er det en formidabel oppgave Somby gir seg i kast med, ikke minst når dette skal skje innenfor rammen av en juridisk doktorgradsavhandling slik denne defineres nå. På den ene siden er det tale om et prosjekt som skal gjennomføres innenfor en ganske snever tidsramme -- normal fire år -- av en ganske fersk lærling i den vitenskapelige vingården. På den andre siden stiller doktorgrads- [156] formatet en lang rekke formelle og innholdsmessige krav til fremstillingen som ikke passer like godt for alle temaer. En ikke liten del av veiledningen til våre doktorgradsstudenter er gjerne hjelp til å finne et emne som lar seg utmynte i en vitenskapelig fremstilling på et passende antall sider med den riktige blandingen av kildemateriale, litteraturpresentasjon og egne meninger.    Toleransen for avvik fra denne normen er til dels ganske liten hos en del av våre bedømmere. Jeg har ved flere disputaser opplevd at det at en avhandling er for lang, i seg selv trekkes fram som et ikke ubetydelig minus. En doktorgradsavhandling skal ikke bare skrives på idealtid, den skal også ha idealinnhold og idealstørrelse. Man kan si at dette er en naturlig konsekvens av ambisjonen om at doktorgradsprogrammet skal fungere som en forskeropplæring, at avhandlingsarbeidet skal være et svennestykke. Ut fra denne betraktningsmåten ligger svennestykkets verdi ikke primært i produktet i seg selv, men i at det er et vitnesbyrd om svennens beherskelse av sitt håndverk. Det er da nærliggende å se doktoravhandlingssjangeren nærmest som et selvvalgt program i en turnkonkurranse; deltakerens frihet til å velge øvelser og komposisjon av helheten er begrenset av faste krav til hva som må med; så og så mange øvelser av ulike vanskelighetsgrader, innenfor rammen av en konvensjonell oppfatning av hva en turner skal gjøre, og innenfor en bestemt tidsramme.    Jeg er neppe den eneste som er bekymret over konsekvensene av denne holdningen til vitenskapelig kvalifiseringsarbeid for forståelsen av rettsvitenskapen som fag, og -- ikke minst -- for vilkårene for kritisk og nyskapende teoriarbeid. Den motvilje mot akademiske kvalifiseringsøvelser vi møtte særlig blant yngre forskere i mange fag i seksti- og syttiårene, bygget på en forståelse av faren for at en slik formalisering av det vitenskapelige arbeidet vil tvinge forskerrekrutten inn i konvensjonell, «paradigmatisk» forskning i form av glosser2 til etablert teori. Dette var imidlertid en holdning som i stor utstrekning førte til en faglig uttørring og delvis til marginalisering av selve den vitenskapelige virksomheten. Denne utviklingen var grunnlaget for introduksjonen av dagens modell med stor vekt på formelle kvalifikasjonsplattformer, og ganske særlig på en organisert og mer eller mindre skolemessig «doktorgradsopplæring». Hovedoppgaven er nå å unngå at vi havner i den motsatte grøftekanten -- at denne reformen undergraver ambisjonen om et åpent vitenskapssyn -- med rom for kritisk forskning og alternative innfallsvinkler og metoder.    Trusselen mot åpen og kritisk forskning forsterkes også av det positivistisk inspirerte kravet om at fullstendighet eller «endelighet» ved den vitenskapelige behandling av et emne. Det viktige er ikke hva man forsker på, men at under- [157] søkelsen blir fullstendig og metodisk mønstergyldig. Vi får historiske undersøkelser på de områder der arkivmaterialet er omfattende og fullstendig, samfunnsvitenskapelige undersøkelser der det foreligger et bredt og pålitelig datamateriale, og rettsvitenskapelige doktorgradsarbeider der doktoranden kan forholde seg til et avgrenset og utsagnssterkt sett av rettskildemateriale. Somby gir en treffende og viktig kritikk av denne vitenskapstypen: «Hangen til endelighet kan tenkes å ha vitenskapspolitiske konsekvenser. Den kan innebære at menneskene velger ut snevrere og snevrere temaer å skrive avhandling innenfor. For den rettsteoretiske debatt kan en slik utvikling i så fall innebære at den blir sterkt redusert, mens puzzle-solving-prosjekter, hvor det å anvende et gitt paradigme blir det sentrale, vil øke sterkt. Med andre ord vil pedanten som type bli favorisert på bekostning av eksempelvis de som måtte være kreative, og det er ikke sikkert at rettsteorien som sådan er tjent med slike ensrettinger.» (81--82.) Ánde Somby legger i tråd med dette deler av avhandlingen opp som en klar polemikk mot det konvensjonelle, skolemessige vitenskapssyn han føler han blir konfrontert med når han skal skrive sitt kvalifiseringsarbeid. Han skriver ut fra en kritisk interesse, en opplevelse av at den tradisjonelle rettsvitenskap dårlig fanger opp og klarer å formulere vilkårene for at rettslige beslutninger og rettslig argumentasjon skal oppfattes som et legitimt grunnlag for samfunnsmessig maktutøving.    Utgangspunktet for fremstillingen er et mareritt med mange tydningsmuligheter, men hvor utgangen er at Somby avgir et løfte til «marerittdrømmemenneskene» om å skrive en doktorgradsavhandling med utgangspunkt i to «gåter» disse skikkelsene forlanger han skal svare på: «Gjør man i rettskildelæren rede for hva man bygger på, og hvordan man resonnerer når man tar stilling til spørsmål de lege lata?» [Og:] «Er rettskildelæren læren om tilblivelseshistoriene til de rettslige standpunkter eller til de rettslige begrunnelser?» (12.) Somby gjør vel egentlig ikke noe helhjertet og systematisk forsøk på å gi oss svar på akkurat disse spørsmålene, i alle fall ikke eksplisitt. Dette fremtrer langt på vei som et bevisst valg fra hans side, han vil ikke dosere, men inviterer oss i stedet med på en sterkt personlig reise gjennom vitenskapelighetskrav og vitenskapelighetskriterier i jussen: «Jeg har bestemt meg for å fortelle min egen historie. … Hvordan jeg møtte kravet om vitenskapelighet, i hvilke skikkelser disse kravene kom til meg, hvordan jeg forsøkte å diskutere dem, og hva jeg tenkte i mine forsøk på å imøtekomme dem.» (14.) Denne reisebeskrivelsen utgjør den første delen av avhandlingens 214 tekstsider. Den er velskrevet, skarpsindig og til dels virkelig morsom. Bruken av bestemmelsene i doktorgradsreglementet som utgangspunkt for refleksjoner omkring vitenskapelighet og rettsvitenskapelighet er original og til å få forstand av, og Somby presenterer synspunkter på vitenskap og vitenskapelighet som også andre enn rettsforskere ville kunne lese med betydelig utbytte, herunder en forfriskende polemikk mot en form for bokholderaktig perfeksjonisme som nok har skadet rettsvitenskapen mer enn de fleste er klar over: «Jeg tror ikke at det vårt rettsliv først og fremst mangler i dag, er vanntette tekster, og derfor tror jeg ikke det vil være så stort bidrag å komme trekkende med nok en slik tekst. Ambisjonen er tvert i mot å kommet [158] med et forslag til alternativ til det hav av vanntette tekster som jeg mener vi oversvømmes av.» (37.) Dette alternativet ønsker han å formulere uten aggresjon eller polemisk brodd mot eksisterende teori, men som et forsøk på å formulere «en antitese» til denne, «og i en antitese trenger man ikke gjøre annet enn å ta hull på noe som fremstår som fullstendig» (100). Fremstillingen er likevel klart nok skrevet med et visst ironisk perspektiv, som et «skjevt blikk» på jussen: «Kanskje kan jeg i stedet for å være objektiv og fullstendig forsøke å vise skikkelser av jussen som bare kan oppdages av en liten samisk frosk, men som forhåpentligvis de fleste av jussamfunnets mennesker vil kunne kjenne seg igjen i og følge fortolkningen av etter at frosken har kvekket dem frem.» (65.) På reisen inn i vitenskapskriteriene introduserer Somby så en alternativ betraktningsmåte på juridisk virksomhet; «Juss som retorikk». Utgangspunktet er her en påstand som mange vil gi sin tilslutning, at «alle jurister i en viss forstand kan ses på som advokater» (22).    Dette er en videreføring av tradisjonen fra Augdahl om å se retten som et resultat av en rettslig diskurs, ikke som en på forhånd gitt størrelse. I nyere teori har vel Fleischer, Doublet og Krüger vært de som tydeligst har formulert dette metodiske utgangspunktet, som nå også har fått sitt uttalte ideologiske brohode i Høyesterett ved Carsten Smith: «I et endringssamfunn hvor sosiale og økonomiske, etiske og politiske verdier er skiftende, og det skjer en økende internasjonalisering også av rettslivet, må en løpende prøvning av rettsprinsipper være en del av et sunt rettssystem. Denne prøvning bør etter min oppfatning vises og begrunnes.» (Domspremissenes omfang, formulering og prejudikatsverdi, i: Juristen 2001 s 70 flg, s 71.) Samtidig understreker Somby samspillet mellom strengt juridisk diskurs og den bredere samfunnsmessige virkelighet denne inngår i: «Jeg vil argumentere for at vi kan anse rettstenkningen som sådan, som en gigantisk forhandlingssal hvor det er langt flere aktører enn i rettssalens forhandlinger, og hvor man primært forhandler om de rettslige sannheter.» (57.) Men hvis alle jurister er advokater, og rettstenkningen er noe som foregår også utenfor det snevrere juridiske kommunikative fellesskap, er det da meningsfylt å operere med et begrep om en rettsvitenskap som angår ikke bare forståelse av rettslivet og rettslige fenomener, men som også tar stilling til hva som er «riktig rett»? Somby formulerer i utgangspunktet denne problemstillingen svært varsomt. Han understreker at «arbeidets anliggende ikke er å gå direkte inn på spørsmålet om rettstenkningen er en vitenskap, eller om den bør betraktes som retorikk», men fremholder at det vil likevel «også være et utgangspunkt og et underliggende spørsmål om det er fruktbart å betrakte rettspraktisering og rettstenkningen som fenomener og strukturer som utelukkende lar seg fortolke og forklare vitenskapelig.» (23--24.) Det tema som dermed slås an, er en variant av den velkjente diskusjonen om avgrensningen av rettsvitenskapens tema og premisstilfang. Vi kjenner Ross og rettspositivismens svar på dette; en rendyrking av «positiverte rettskilder» som lovtekst og høyesterettspraksis, og fremfor alt en utdriving fra rettsvitenskapen av alt som kan smake av verdibasert argumentasjon, herunder rettferdighets- og rettssikkerhets- [159] argumentasjon som refererer til noe mer enn selve beslutningsprosedyren og den formelle status til det besluttende organ. Det som faller utenfor denne rammens, som «rettsfølelse» og politiske sympatier, kan rent faktisk ha betydning for den praktiske rettsanvendelse, men det faller utenfor det som en rettsvitenskap kan uttale seg meningsfylt om, i alle fall i forkant av de aktuelle avgjørelser. Sombys originale bidrag er at han tar denne diskusjonen ett skritt lenger, og i en retning som nok kunne fått de gamle rettspositivister -- og den vitenskapspositivistiske rettsrealisten Ross -- til å foreta adskillige rotasjoner i sine nåværende hvilesteder.    Etter denne forsiktige introduksjonen åpner nemlig Somby opp for en diskusjon om det tradisjonelle vitenskapsbegrep overhodet er adekvat som forståelsesnøkkel til rettslige prosesser og rettslig diskurs, det være seg i rettssalen eller i vitenskapelige publikasjoner. Han anlegger noe som fremtrer som en mer konsekvent realistisk angrepsvinkel overfor diskusjonen om rettsvitenskapens natur enn vi møter hos de fleste «rettsrealister». Som Ross fokuserer Somby på argumentasjonssituasjonen og rettferdiggjørelsen av rettslige standpunkter. Men hvor Ross i realiteten flykter fra den konsekvente logiske positivismes krav om empirisk verifiserbarhet og tar tilflukt i en induktiv analyse av høyesterettsdommernes «ideologi», ønsker Somby å være trofast mot sitt argumentasjonsdeskriptive program: «Avhandlingens prosjekt er … innen hvilke rammer og hva vi jurister gjør for å lage akseptable eller fremragende rettslige begrunnelser» (24).    Det svar Somby tilbyr, er at vi ikke kan forstå de argumentative prosesser i jussen fullt ut uten å trekke inn de retoriske redskaper juristen bruker for å overbevise sine tilhørere eller lesere. Sombys hovedfokus er rettet mot «hva de retoriske verktøy og strategier i så fall består av», idet han tar utgangspunkt i en definisjon av retorikk «som en strategi for å vinne tilslutning til et standpunkt» (27).    En nærliggende konsekvens av denne spørremåten er at den tradisjonelle måten å beskrive juridisk argumentasjon på, så å si «innenfra» med vekt på visse metodiske krav til argumentasjonen som forutsettes ligge innebygd i rettssystemet, må anses som formalistisk og lite fruktbar i forhold til det som er oppgaven. Man bør i stedet se problemstillingen så å si utenfra, som et spørsmål om hva som rent faktisk virker, «som hvorfor og hvordan juridisk argumentasjon kan tenkes å bli overbevisende, eller rett og slett hvorfor og hvordan rettslige begrunnelser fremtrer som god rettslig retorikk.» (24)    Dette kan synes som en anbefaling om at de juridiske fakulteter mer åpent skal vedkjenne seg sin funksjon som «advokatskoler», altså med hovedvekt på en helt pragmatisk -- eller kynisk -- opplæring i kunsten å overbevise andre i rettslige diskurser, i tråd med det bildet vi har av de gamle sofistenes opplæringsvirksomhet. Sombys anliggende er imidlertid mer vidtgående og konsekvensfullt enn dette: Han vil prøve å løse det han oppfatter som et stigende legitimeringsproblem for jussen ved nedbyggingen av skillet mellom tradisjonell juridisk meto- delære og det som ellers i samfunnet fungerer som legitime begrunnelser for handlinger og standpunkter: «For meg er følgende spørsmål plagsomt: Vil den juridiske metodelærens tradisjonelle fortolkningsprogrammer være tilstrekkelig fyldige til å opprettholde de juridiske beslutningenes legitimitet i et (post)moderne rettssamfunn?» (83--84.) [160] Sombys svar er å «foreslå noen skisser til mulige utvidelser av gjeldende tolkningspraksis» (84). Så langt er han på linje med Eckhoff, som riktignok ut fra et rettsrealistisk -- deskriptivt -- program, trakk fram vurderinger og «reelle hensyn» som vesentlige forklaringsfaktorer og rettferdiggjøringsgrunnlag for rettsanvendelsen. Men ved understrekingen av legitimitetsproblematikken ligger Somby nærmere Doublets hermeneutisk og systemteoriinspirerte poengtering av samspillet mellom rettssystem og det omliggende samfunns verdibasis som grunnlag for en «rettens evalueringsnorm», jf også Doublet og Bernt: Retten og vitenskapen, 2. utg, Bergen 1993, s 67--70, og Bernt og Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse, 2. utg, Oslo 1999, s 218--19, om rettsanvendelsen i spenningsfeltet mellom ulike forventninger til retten. Somby overskrider imidlertid disse utgangspunktene ved sin introduksjon av retorikken som grunnlag for forståelse av juridiske kommunikasjonsprosesser. Juss er en spesiell type retorikk, «en målrettet strategi hvor det er viktig å finne hensiktsmessige virkemidler for å oppnå tilslutning til et standpunkt» (104). Dette kan i utgangspunktet synes som en ganske triviell -- eller i alle fall helt formell -- observasjon, fordi den ikke sier noe om hva slags virkemidler som er effektive for å oppnå dette målet, men i neste omgang introduserer så Somby klassiske retoriske figurer som visdom, rettferdighet, tapperhet og måtehold som nødvendige elementer i rettslig argumentasjon for at denne skal være overbevisende. Dermed sprenger han rammene for det tradisjonelle rettsvitenskapelige og rettsmetodiske paradigmet.    Spørsmålet er så hva vi oppnår med en slik utvidelse av det metodiske premisstilfanget. Den klassiske juridiske metodelære bygger på en bredt akseptert konvensjon når det gjelder hva som er faglig forsvarlig argumentasjon, og er forankret i en tro på verdien av å opprettholde et skille mellom juss og ikke-juss, mellom faglig sett legitime og illegitime overbevisningsteknikker. En forståelse av juss som retorikk behøver ikke innebære en avvisning av at det eksisterer en slik konvensjon. Den klassiske juristposisjon vil her være en diskursteori slik vi møter den hos Habermas; basert på det syn at i en ideell diskurssituasjon er det denne type argumentasjon som vil vinne fram. Ut fra et slikt syn vil andre former for overbevisningsmidler oppfattes som «støy», som rent faktisk kan påvirke og fordreie prosessene, men som rent prinsipielt kan drives ut hvis man har ideelle betingelser for diskurs -- tid, kompetanse og åpenhet -- fordi alle aktører vil akseptere at dette er støy, når først problemet er reist skarpt nok.    Rettsvitenskapen påstår like lite som andre vitenskaper at dette er vilkår som alltid er oppfylt i den faglige diskurs. Den motsatte posisjon er vel mer nærliggende; autoritet, kommunikasjonsmakt, ressurser og ikke-faglige virkemidler vil ofte være avgjørende. Det grunnleggende spørsmålet blir da om vi skal akseptere denne tingenes tilstand, eller i alle fall ikke prøve å late som om faget er noe annet enn dette. Bør vi ikke justere kartet til terrenget?    Svaret på dette beror på hvilken erkjennelsesinteresse vi mener rettsvitenskapen og juridisk metodelære skal ivareta. Hvis målet er å gi en best mulig beskrivelse av hva som rent faktisk foregår, vil et slikt bredere grep på den juridiske argumentasjonslære være det adekvate. Hvis målsettingen derimot er normativ -- å formulere kriterier for hva som skal anses som riktig argumentasjon, kriterier som gjør det mulig å kritisere den måten andre argumenterer på, blir et [161] slikt grep på metodelæren problematisk. Skal rettsvitenskapen kunne opprettholde sin funksjon som en kritisk vitenskap, må den opprettholde en forestilling om en regulativ idé om hva som er riktig argumentasjon i en fagjuridisk kontekst.    Sombys brede metodegrep kan synes å oppløse skillet mellom faglig og ikke-faglig argumentasjon, og langt på vei også skillet mellom saklig og ikke-saklig argumentasjon. Dette blir vanskelig ikke bare for eksamenssensorene, men også for våre dommere, hvis de ikke skal kunne holde fast ved at det er juristens oppgave å skrelle vekk så mye som mulig av den omliggende ikke-faglige støy, den være seg så retorisk attraktiv som den bare vil. Somby er imidlertid mindre opptatt av forholdet mellom jurister som prøver å overbevise hverandre enn av forholdet mellom juss og samfunn: «Denne avhandlingens tese er at også domstolen har bruk for en strategi for å fremtre overbevisende i sin argumentasjon, og at dette heller ikke stopper hos domstolen, men at alle som begrunner sine standpunkter juridisk, trenger en strategi for å virke overbevisende.» (151.) Jeg oppfatter Somby slik at hans hovedanliggende er rettens legitimitet, juristenes manglende evne til å overbevise et stadig mer kritisk samfunn om riktigheten og rettmessigheten av de beslutninger som tas i det rettslige system om borgeres rettigheter og plikter. Den trussel vi står overfor er en stadig mer uttalt fremmedgjøring mellom borgerne og retten, noe som i ekstreme tilfeller kan føre til et legitimitetssammenbrudd som truer statens autoritet, men som fremfor alt kan føre oss inn i en spiral hvor tvangs- og maktbruk blir stadig viktigere for å opprettholde denne. Borgere som er fremmedgjort overfor retten er ikke lenger borgere, respekt for retten er en avgjørende forutsetning for at et samfunn kan fungere som et fellesskap av frie borgere, og ikke bare som en tvangsordning med innebygde sosiale spenninger som i siste instans kan true både demokrati og statens fortsatte eksistens.    Somby setter her fingeren på et grunnleggende viktig problem, men jeg føler meg overbevist om at han griper for bredt når han skal prøve å reformulere det juridiske metodebegrep for å løse dette. Svaret ligger neppe i å oppgi skillet mellom faglige og ikke-faglige overbevisningsstrategier på en måte som bryter ned det tradisjonelle juridiske paradigmet i en slik grad som Somby legger opp til. I stedet må vi fortsette arbeidet med å utvikle det faglige verktøy vi har fått utlevert, slik at det også klarer de store utfordringene vi står overfor i det såkalte postmoderne samfunn. Vi må prøve å bringe opp i dagen og forståeliggjøre de verdi- og fornuftsmessige premisser vi bygger vår argumentasjon på, vi må være villige til å underkaste også disse kritisk overprøving, og vi må arbeide videre med spørsmålet om hvordan vi kan klare å plassere retten i spenningsfeltet mellom ulike legitimitetskrav.    Ánde Sombys avhandling vil kunne tjene som en viktig inspirasjon for dette arbeidet. Han kaster lys over og setter denne problemstillingen i fokus på en spennende og stimulerende måte. Den som vil lære mer om forholdet mellom rett og samfunn, og av de metodiske og nærmest eksistensielle utfordringer jussen vil stå overfor i de nærmeste tiårene, bør lese denne boken. Det er ingen perfekt vitenskapelig avhandling målt med de krav vi gjerne stiller til det som kommer ut av doktorgradsverkstedene. Litteraturbruken er til dels nokså tilfeldig, og det formelle apparatet ikke helt gjennomarbeidet. Blant annet mangler litteraturlisten flere av de arbeidene det vises [162] til i forkortet form i notene. Som det vil fremgå er det også mangt og meget som egger til motsigelse, og det kan vel med en viss rett sies at «trykket» faller en del utover i fremstillingen. Det blir således en del «pliktøvelser», blant annet i presentasjonen av den klassiske retorikken, som ikke driver fremstillingen nevneverdig fremover. Som Somby selv sier det: «Da ideen om å skrive denne avhandlingen kom til meg, var den mye villere -- mye mer boblende -- fabulerende -- full av latter -- full av smerteskrik. Ettersom den skulle passe inn i doktoravhandlingenes litterære sjanger, måtte den beklippes og gjøres stueren. Kompromisser måtte gjøres.» (221.) Dette er ikke noen enestående opplevelse for den som har prøvd å feste på papiret noe hun eller han opplever som inspirerte tanker. Vi kan fortsette et helt forskerliv med å lete etter det gode uttrykk for noe vi føler ligger og gnager inne i oss. Først den dagen vi ikke lenger kjenner at det er noe som ligger og gnager, har vi grunn til å bekymre oss.    «Juss som retorikk» er et genuint originalt stykke forskningsarbeid som har ført både leseren og forfatteren et viktig stykke videre i en vitenskapelig erkjennelsesprosess. Ánde Somby er -- enten han liker det eller ikke -- blitt et sertifisert medlem av det rettsvitenskapelig kommunikative fellesskap. Nå gjelder det at både han og vi sørger for å ta vare på de innsikter han gir oss i avhandlingen sin, og at han tar vare på den fabulerende villskapen som gjør det til en lyst å lese det han skriver når han slipper seg løs. Samtidig er det avgjørende viktig at vi tar fatt på en samtale om de problemer Somby skriver om, ut fra en tro på at det rasjonelle, åpne og kritiske argument fortsatt er i stand til å forandre verden. Jan Fridthjof Bernt (født 1943) er cand jur (UiO 1968) og dr juris (UiB 1979) på avhandlingen «Avtale og offentlig myndighetsutøving». Han har vært professor ved Det juridiske fakultet i Bergen siden 1980. Han var prorektor ved Universitetet i Bergen i 1990--1992 og rektor i 1996--98. E-post: Jan.F.Bernt@jur.uib.no (tilbake) «Glosse» er en forklarende eller utdypende margkommentar som påføres et manuskript. Uttrykket er først og fremst kjent fra «glossatorene» og «postglossatorene» som var forskere som tydet og oversatte gamle romereske juridiske skrifter. Glossatorene startet studiet av Corpus iuris civilis i Bologna fra omkring 1100 opprinnelig ut fra en rent filologisk interesse, men kom til å danne grunnlaget for et omfattende rettsstudium. Postglossatorene ca 200 år senere gikk et skritt lenger i retning av å utvikle rettsstudiet til et selvstendig fag. De forlot den rent historiske - tolkningsteknikken og gikk over til å tolke de gamle romerrettsreglene ut fra den aktuelle kontekst – som gjeldende rett. Men felles for begge skoler var altså at de hadde som mål å finne kunnskap ved å knytte kommentarer - «glosser» - til det som var skrevet i stor fortid. Se om dette for eksempel Robberstad, Rettsoga I, Oslo, Bergen, Tromsø 1971. (tilbake)

Joikerommene	Galleriene	Ka e nytt	Sidekart	Kontakt	Ánde	Index