"Nå skal jeg være med på å smi et nytt skjellsord." Kanskje var det slik journalist Ola Solvang tenkte, da han under overskriften "Det etniske ragnarokk" den 23. april 1999 i Nordlys forkynte, at han har funnet ut at etniske kriterier er noe svineri som menneskeheten burde kvitte seg med? Eller kanskje tenkte han ikke?

Situasjonen i det tidligere Jugoslavia er alvorlig – svært alvorlig. For å kunne forstå den, har vi bruk for sannheter. Hvis vi forstår, kan vi kanskje gjøre noe for å være til hjelp. Flokkdyrene blant journalistene synes å ha en klar preferanse: dess enklere sannhet dess bedre. Og foreløpig synes det å være cowboyfilmen som danner rammen for forståelsene.

Cowboyfilmens plott er som følger: Vi har noen kveg-ranchere (serberne) som vil drive bort noen sauefarmere (albanerne). Kvegskurkene ledes av en hovedbanditt (Slobodan). John Wayne (Bill Clinton) er heldigvis på tur forbi. Når John får høre kor slemme kvegbandittene er med sauefarmerne, tar han frem seksløperne (Nato) og gir røverne skikkelig inn. Under filmens løp får vi forståelse av at kvegkjeltringene anser seg som bedre enn saueholderene. De er mer etniske enn de andre. Cowboyfilmen forsyner oss altså med noen slemme og noen snille. Vi får en skurk og en helt. Vi får også en klar forklaring på hvorfor de slemme er slemme. En Solvangsk løsning er altså å destillere bort det etniske så snart som mulig. Ondskapens gåte er dermed løst. Og kuren er funnet. Enkelt og greit

Men hvorfor er serberne så overbeviste om at de har rett? Hvorfor står ikke tullingen Slobodan alene? Hvorfor skjer det i et kultursamfunn – en av vuggene til Europas sivilisasjon? Er de bare dumme i hodet? Er russerne også litt småskruddt, ettersom de ikke applauderer når Nato prøver å slå Bodan i støvlan? Har noe gått oss hus forbi?

Selv om det er vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hva som skjer i en krigssituasjon, tror jeg at vi - nå mer enn noen gang - trenger flere rammer for forståelse. Kanskje kan andre forståelser lede oss dithen, at vi vil kunne komme også serberne i møte? En mulig måte å forstå situasjonen på, er å ta utgangspunkt i eksempelvis den observasjon, at Jugoslavia i sin tid var det eneste landet i Řst-Europa som sto utenfor Moskvakommunismen. Hva kostet det av smerte? Fikk Jugoslavia som samfunn og de Jugoslaviske menneskene massert bort en slik eventuell smerte? Hva med de religiøse kartene?

Fra en samisk synsvinkel vil det fremstå som typisk uflaks, hvis det etniske som rettighetskriterium skulle skyldes ned i Solvangs vannklosett. Fra en norsk synsvinkel ville man da derimot kunne si: Pyttsann – våre forfedre knabba en stk. Finnmark (for det var den debatten som lå under Solvang sitt "Søkelys") og masse mer, men hold kjeft din etniske satan. Ikke vær sær og krev nokka rettigheta. Krigen i Jugoslavia kom dermed meget beleilig. Puh - vi slapp å dele ressursan med de jækla saman. Riktig nok spilte journalist Solvang (en lur liten gutt) på menneskenes blod og flyktningenes lidelser, for å komme med innlegget som bomba det etniske i filler i rettighetsdebatten – men skitt au.

Jeg tror tvert om at vår historiske lærdom bør være, at vi sammen går om forsoningsprosesser. Prosesser som har som siktemål å gjøre opp gammel urett. Canada (med sitt Nunavut) er vår tids forbilde på hvordan dette kan gjøres. New Zealand sitt politiske prosjekt er et annet eksempel. Jeg mener at en rettskaffen prosess om retten til Land og Vann i Finnmark ville vært en vidunderlig ting å etterlate våre etterkommere. Lærdommen vår tid bør trekke, er at vi ikke skal etterlate en forurenset verden til våre etterkommere, og at vi heller ikke bør etterlate dem historisk urett.