1. Innledning

Tittelen på mitt referat tilsier at jeg bør bidra med en noenlunde fyllestgjørende beskrivelse og vurdering av de nordiske urfolkenes rettsstilling. Gitt de rammer i tid og rom, som denne presentasjonen må holde seg innenfor, ville det bli en umulig oppgave hvis den ble tatt på ordet. Min ambisjon er heller ikke å være fyllestgjørende. Jeg forventer meg et "mixed audience". Jeg tenker meg at vi som møtes under urfolksesjonen vil representere hele spekteret fra de som knapt nok har vært borti urfolkspørsmål i det hele og til de som er langt mer inne i de spørsmål som drøftes enn meg. Selv om jeg ikke formår å mette alle munner, ser jeg det min oppgave å bringe noe mat til alle sammen. Selv om også det virker svært ambisiøst, satser jeg på å briefe om hovedlinjene i temaet, jeg vil samtidig også presentere utvalgte refleksjoner over såvel enkeltstående rettslig praktiske problemstillinger som mer prinsipielle problemstillinger.

Min forståelse av dette rettsfeltet er preget av at rettsfeltet er i sin begynnelse. Selv om det sikkert er mye bra å si om de resultater som hittil er oppnådd, kommer jeg til å anlegge et nokså kritisk syn – med fokus på ting som jeg mener er utilstrekkelige. Dette gjør jeg verken for å være ond, vanskelig eller sutrende, men for å forsøke å komme med bidrag til en diskusjon om hvor utviklingslinjene bør gå i fremtiden.

Selv om jeg har påtatt meg å være referent til temaet de nordiske urfolkenes rettsstilling, må jeg medgi at jeg har nokså begrenset kjennskap til den rettslige situasjon i Grønland. I så måte setter jeg min lit til Frederik Harhoff som er den ene av mine co-referenter om nødvendig bidrar med utfyllende kommentarer. Ettersom jeg er fra norsk side, har jeg mest kjennskap til forholdene i Norge, og de fleste av eksemplene mine vil jeg hente derfra. Den rettslige situasjon er stort sett parallell på svensk og finsk side, og jeg kommer inn på disse bare i den utstrekning det er markerte forskjeller. På dette punkt setter jeg min lit til at den annen av min co-referenter Kaisa Korpijaakko Labba om nødvendig bidrar med utfyllende kommentarer.

2. Hvem er urfolk?

Det første spørsmålet som reiser seg er naturligvis hvem vi sikter til når vi taler om urfolk. Begrepet urfolk er gjenstand for mye diskusjon, og vi skal ikke komme med bidrag til den diskusjonen her. Kjernen i begrepet synes å være folk eller nasjoner som var etablert med sin livsform før nasjonalstatene annekterte deres områder. Selv om urfolk ikke nødvendigvis er i en minoritetssituasjon innen den enkelte nasjonalstat, er det ofte den praktiske situasjon. Til de gjengse definisjoner hører imidlertid det element at urfolk ofte er i en marginal situasjon i forhold til nasjonalstatens ordinære beslutningssystemer. Det tredje elementet i definisjonen av urfolk er at det genuine i kulturen og livsformen ikke skal være helt utryddet, men at vesentlige aspekter av det skal være intakt.

Det finnes urfolk over hele verden. Vi har vært vante til å benevne maoriene på New Zealand, de australske aboriginer, de Syd-Amerikanske indianerne, de nordamerikanske urfolk, de arktiske gruppene i Russland som de typiske urfolk. Etterhvert har også folkegrupper fra Syd-Asia og det Afrikanske kontinent meldt sin ankomst ved urfolkenes forhandlingsbord. Felles for urfolkene er at majoritetssamfunnene forsøker eller har forsøkt å skape urfolkene i sitt eget bilde og at urfolkenes naturressurser har vært, er eller forsøkes konfiskert. Resultatet er at mange urfolkkulturer i tillegg til å ha et svakt økonomisk fundament for sin kultur også har mistet vesentlige deler av kulturen sin så som språket, religionen, sangtradisjonen og verdisystemene sine.

I Norden er to folk utvilsomt å anse som urfolk - Inuitene i Grønland og samene på Nordkalotten. Selv om det finnes grunnleggende likheter mellom de nordiske urfolkene, er det også markerte forskjeller. Inuitene har et eget kontinent hvor de er i majoritet. Samene er i minoritet med unntak for noen mindre steder. Inuitene har hatt en formalisert autonomi i lengre tid enn samene. Inuitenes status som urfolk er ikke grunnlovsfestet, mens samenes status som urfolk er nedfelt i såvel den finske som den norske grunnloven. I Sverige har spørsmålet vært diskutert nokså lenge uten at det har resultert i at den svenske grunnlovsgiver har grunnlovfestet samenes urfolkstatus.

I den senere tid har det vært diskutert i Norge om kvenene - de finske innvandrerne hvorav de første begynte å komme til Finnmark og Nord-Troms på begynnelsen av 1700-tallet - også bør anses som urfolk. Såvidt vites er spørsmålet ikke reist på verken svensk eller finsk side. I sin tid drøftet den norske grunnlovsgiver uttrykkelig spørsmålet om kvenenes urfolkstatus, og konkluderte med at kun samene var å anse som urfolk.

3. Urfolkene og Retten - Noen Prinsipielle Utgangspunkter

Det andre spørsmål som reiser seg innledningsvis er hvorvidt retten er en hensiktsmessig forvalter av problemlandskapet som er mellom nasjonalstatens interesse i å sikre seg "lebensraum" og urfolkenes interesse i både å ha en historie, en nåtid og en fremtid. Med retten forstår jeg her såvel de rettslige normer - slik de kan være nedfelt i eksempelvis lovbestemmelser - videre forstår jeg de rettslige institusjoner eksempelvis domstolene og endelig forstår jeg de rettslige prosesser eller ritualer om man vil.

En grunntanke i gjeldende rettstenkning er ideen om likebehandling. Alle bør behandles likt. Selv om urfolkene opp gjennom historien har vært gjennom tider med formalisert negativ diskriminering er det i dag konsensus om at negativ diskriminering ikke bør finne sted. Sentrale deler av dagens urfoksrett tar utgangspunkt i at selv om negativ diskriminering ikke skulle forekomme, kan formell likebehandling likevel gjenskape seg i reell ulikhet. Eksempelvis vil dette skje hvis alle likebehandles i den forstand at de får et tilbud på skolen om lære seg norsk. Da vil de norskspråklige barna få et annet tilbud enn de samiskspråklige barna. Et hovedprosjekt i urfolkretten i dag er derfor å bøte på den reelle ulikhet som formell likebehandling vil kunne skape, og ett av virkemidlene er å bruke positiv særbehandling til fordel for medlemmer av urfolkgrupper.

Et spørsmål som melder seg er hvem urfolkretten angår. Ved første øyekast angår den urfolkene. Som nevnt vil urfolkretten kunne være et sentralt virkemiddel å sikre både urfolkenes historie, deres nåtid og deres fremtid. Ofte er rettssystemet det eneste beslutningssystemet hvor urfolkene har en reell sjanse til i det hele tatt å komme til orde. Som vi har sett blir begrepet urfolk definert i forhold til begrepet nasjonalstat. Selv om det ofte er et oversett poeng, angår urfolkretten derfor også nasjonalstaten. Dels konstituerer det rammer for den handlefrihet nasjonalstatens institusjoner kan ha i eksempelvis urfolkområder og dels brukes urfolkretten som et instrument for nasjonalstaten til å gjøre opp for gamle synder. Nasjonalstatens interesse i urfolkretten er at urfolkretten kan fungere som ett av speilene som vil kunne fortelle hvorvidt nasjonalstaten opptrer som et sivilisert kultursamfunn - med en vilje til å gjøre opp for tidligere tiders urett eller om det er et mer lurvete samfunn som løp er fra sitt historiske ansvar. Gjennom sin urfolkrett kan en nasjonalstat enten etterlate sine kommende generasjoner i forlegenhet eller etterlate dem et ryddig bo. Vel så viktig kan nasjonalstatens urfolkrett være for den internasjonale anerkjennelse.

Som nevnt tar jeg utgangspunkt i at retten består av rettslige normer, institusjoner og prosesser. Det innebærer at urfolkretten antagelig har tre parallelle prosjekter. For det første bør de urfolkrettslige normene ha et innhold som vekker tillit hos de involverte parter, for det annet bør institusjonene som skal forvalte normene vekke tillit og for det tredje bør prosessene som institusjonene anvender normene i vekke tillit. Jeg skal komme nærmere inn på utvalgte rettslige normer nedenfor, og skal derfor ikke her uttale meg om den bonitas de måtte ha. Når det gjelder de rettslige institusjonene er situasjonen at de urfolkrettslige spørsmål har vært behandlet for nasjonalstatenes alminnelige domstoler. Det vil si at de institusjoner som tar standpunkt i tvistesaker hvor urfolkrettslige argumenter er sentrale utelukkende består av medlemmer av nasjonalstatenes majoritetsbefolkninger. Den kime til mistillit som dette måtte medføre forsterkes ved at nasjonalstatene lenge fortiet urfolkenes historie og kultur i sine utdanningssystemer. Dommere flest kjenner lite til urfolkenes historie, deres livsform og deres normer og verdier. Den som argumenterer med urfolkrettslig argumentasjon, kan derfor bli henvist til å bedrive folkeopplysning i tillegg til å gjøre rede for sakens bevisligheter og rettslige argumentasjon. Selv om vi unnlater å stille spørsmål ved dommerintegriteten til nordiske dommere, kan disse tingene medføre at saker med urfolkrettslig innhold enten systematisk blir dømt for mildt i forhold til urfolkene (la oss være snille med de ville) eller at urfolkene systematisk kommer skjevt ut fordi dommerne når de er usikre faller tilbake på det som sett fra medlemmer av nasjonalstatens majoritetsbefolkning fremtrer som det normale. Det er ikke gjort noen rettsosiologiske undersøkelser av dette, men det synes som om det sistnevnte skjer oftere enn det førstnevnte. Det er heller sjeldent at prinsipielle spørsmål har vært oppe for domstolene i Norden. I Sverige skjedde dette på slutten av syttitallet i det kjente Skattefjällsmålet, som ble behandlet av Högsta Domstolen , og i Norge skjedde det på begynnelsen av åttitallet i den kjente Altasaken, som ble behandlet av Norges Høyesterett. I begge disse to store rettsdramaene gikk samene tapende ut.

Med de rettslige prosessene forstår jeg både den formaliserte saksgangen slik den er regulert i eksempelvis prosesslovgivningen og den rettslige resonneringsprosess slik den er beskrevet i de nordiske hovedverker om juridisk metodelære. Jeg skal her begrense meg til å kommentere den rettslige resonneringsprosess sin evne til å vekke tillit i urfolkspørsmål. Den rettslige metode tar utgangspunkt i de nasjonalstatlige rettslige tradisjonenes forståelse av hva som er rettskilder, hvordan de bør fortolkes og hvordan rettslige resonnementer skal utformes og presenteres. De tar utgangspunkt i nasjonalstatenes rettsforståelse. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith har ved flere anledninger uttalt at noe av det mest sentrale i en kultur er dens rettsforståelse - eller rettsoppfatning. Spørsmålet om hvilken plass urfolkenes rettsoppfatning eventuelt burde ha i de rettslige institusjoner er av relativt ny dato i Norden. I Norge kom spørsmålet opp i forbindelse med at samerettsutvalgets rettsgruppe NOU 1993:34 s.17 regelrett hoppet over problemstillingen da de utredet spørsmålet om eiendomsretten til jorden i Finnmark. I Grønland har man et interessant prosjekt med å implementere tradisjonell grønlandsk tenkning i strafferettspleien.

Rettsspørsmålene i dagens urfolkrett dreier seg om organisering og formalisering av autonomi for urfolkene. Vi møter disse spørsmålene i form av regler som regulerer ulike sider av offisielle representative organer for urfolkene. Videre er kontrollen over naturressurser et sentralt urfolkrettslig tema - ofte møter vi temaet i form av spørsmålet om eiendomsretten til arealer. Sentrale deler av urfolkretten dreier seg også om sikring (og helst stimulering) av kulturen på andre måter, eksempelvis i form av særbehandling av urfolkungdommer ved opptak til visse typer av høyere utdanning. Urfolksretten dreier seg også i noen grad om restitusjon av skader som har skjedd i forbindelse med nasjonalstatenes assimilasjonspolitikk, eksempelvis tilbakeføring av kulturgjenstander som er bortført av nasjonalstaten.

4. Representative organer for urfolkene

To spørsmål er sentrale i tilknytning til urfolkenes representative organer. For det første hvem disse organene bør representere og for det andre hvilken myndighet de bør ha.

Norden er spesiell i så måte at de første represntative organene for urfolk kom her. Etter hvert har representative organer også kommet til eksempelvis Nunavut i Canada. Felles for de nordiske representative organer for urfolkene er at de er demokratiske i den forstand at de tar sikte på å være demokratisk valgt av og blant urfolkene. Det vil si at de baserer seg på et valgmanntall, som i sin tur er avgjørende for hvem som har stemmerett og hvem som er valgbare. I Grønland har med virkning fra 1 mai 1979 hatt Grønlands hjemmestyre. I de samiske områdene fikk man Sameparlamentet i Finland fra 1976. I 1989 ble det norske Sametinget etablert. Det svenske Sametinget ble etablert i 1982.

For spørsmålet om stemmerett og valgbarhet til det Grønlandskehjemmestyret er utgangspunktet at alle som bor fast i Grønland eller har bodd fast der de siste tre år har rett til å være i valgmanntallet. Det er intet skille mellom inuiter og dansker. Dette gjenspeiler at Grønland er et klart avgrenset geografisk område hvor inuitene er i flertall. For de samiske representative organene er forholdet annerledes. Retten til å være i valgmanntallene for Sametingene er i tillegg til de alminnelige vilkår for stemmerett avhengig av et objektivt og et subjektivt kriterium. Det objektive kriteriet er knyttet til termen "hjemmespråk". Kravet er at en person har samisk som hjemmespråk, eller at en av foreldrene, eller en av besteforeldrene har hatt samisk som hjemmespråk. I Norge ble loven nylig revidert slik at det er tilstrekkelig at en av oldeforeldrene har hatt samisk som hjemmespråk. Hjemmespråk referer til det språk som i hovedsak er blitt brukt i det hjemmet hvor en person har vokst opp og bodd. Det subjektive kriteriet består i at den som ønsker å være i Sametingets valgmanntall skal anse seg selv som same. En person skal erklære i et skjema at det objektive vilkåret er oppfylt, at det subjektive vilkår er oppfylt og at vedkommende ønsker seg selv innført i det samiske valgmanntallet. En forklaring på at manntallsreglene for Sametingene er mer komplisert enn de grønlandske er at samene befinner seg i en minoritetssituasjon i de fleste samiske områder.

Reglene om hvem som har adgang til valgmanntallene for urfolkenes representative organer reiser for det første spørsmålet om den adgang medlemmer av majoritetsbefolkningen har til urfolkenes representative organer. For Grønlands vedkommende blir det springende punkt om hvorvidt manntallet burde være avgrenset således at det bare var adgang for inuiter til å være i valgmanntallet. For Sametingenes vedkommende blir spørsmålet om hvorvidt den fjerne tilknytning som kreves i de objektive vilkår i realiteten betyr at Sametingene vil kunne oversvømmes av medlemmer av majoritetsbefolkningene. For det andre er spørsmålet om kravet til at de manntallsberettigede selv erklærer at de vil inn i manntallet gjør registeringen så arbeidskrevende og komplisert at Sametingene blir organer som bare representerer de spesielt interesserte menneskene – en interesseorganisasjon fremfor et reelt representativt organ.

Som nevnt er det andre hovedspørsmålet i tilknytning til urfolkenes representative organer hvilken myndighet eller beslutningskompetanse de har og bør ha. Et hvert folk og enhver nasjon har som utgangspunkt at deres beslutningsorganer bør ha bredest mulig og mest mulig bindende beslutningskompetanse. Dette gjelder med stor sikkerhet også urfolkene. Når urfolkenes representative organer skal tildeles beslutningsmyndighet og denne myndigheten skal utformes, består det et dilemma i at nasjonalstatens beslutningskompetanse dermed vil bli beskåret. Hvis nasjonalstatene først går inn på at det skal foreligge en beslutningskompetanse hos urfolkenes representative organer, oppstår nye dilemmaer. Realpolitisk betraktet vil det for nasjonalstaten typisk (om ikke nødvendigvis) gjelde å ha sine beslutningsfestninger så intakte som mulig. Det tilsier at urfolkenes representative organer gis minst mulig beslutningsmyndighet – og gjerne over saksområder som sett fra nasjonalstatens synspunkt ikke er særlig interessante. For urfolkenes representative organer blir dilemmaet å fremstå som reelle representative organer. Det tilsier i denne sammenhengen at de ikke bør bli sittende med kun uinteressante saker og saksområder. I verste fall kan de bli oppfattet som skuebrød. Det interessante spørsmålet er hvordan de nordiske nasjonalstater i samarbeid med urfolkenes representative organer har løst disse dilemmaer.

Det Grønlandske hjemmestyret skal i og med hjemmestyrelovgivningen som hovedregel få beslutningsmyndighet over alle saksområder. I sær vil dette gjelde saker som i særdeleshet berører Grønlandske interesser. Dette skal skje etter en avveining mot hensynet til det danske rikets enhet. Hjemmestyret har da også fått reell beslutningsmyndighet over en rekke saksområder. Det gjelder styreordningen for Grønland og kommunene i Grønland. Likeledes gjelder det skatter og avgifter, fiskeri på territoriet, jakt, landbruk, renavl, miljøbeskyttelse derunder fredningsbestemmelser, planleggingsmyndighet, sosiale forhold, sunnhetsvesenet, arbeidsmarkedsforhold, ervervsforhold, vareforsyning, passasjer- og godsbefordring, husleielovgivning, boligstøtte og boligforvaltning. Derimot er det ikke åpnet for at hjemmestyret skal få beslutningsmyndighet over statsforfatningen, statsborgerbegrepet, pass- og visum-myndighet, myndighet til å treffe beslutninger om statssymboler, utenrikspolitiske anliggender, forsvar, finansvesenet, pengeutstedelse, valuta, myndighet til å treffe beslutninger om mål og vekt, de alminnelige lovsystemer for personrett, familierett, arverett, formuerett, strafferettspleien og fengselsvesenet. I disse sakene har det Grønlanske hjemmestyret en rådgivende myndighet. Imidlertid har det Grønlandske hjemmestyret på egen hånd utvidet visse sider av sitt myndighetsdomene, eksempelvis har man vedtatt et Grønlandsk flagg, og det er også inngått visse internasjonale avtaler mellom Grønland og andre land. For tiden er antagelig problemet med å finansiere administreringen av alle saksområdene mest følbart for det Grønlandske hjemmestyret.

For de nordiske Sametingene er agendaen over dette temaet annerledes. Lovene er utformet forskjellig i Norge, Sverige og Finland på dette punkt. Hovedregelen er imidlertid at Sametingene ikke har noen beslutningsmyndighet. Deres myndighet kalles paradoksalt nok for rådgivende. Det foranlediger tre spørsmål, for det første hvilke saker de kan være rådgivende i, for det annet hvilken status beslutninger truffet av Sametingene har og for det tredje hvordan denne myndigheten skal utøves.

Sametingene har rådgivende myndighet i alle saker som berører samiske interesser. I dette spørsmålet har Sametingene antagelig såkalt fritt skjønn når de tar standpunkt til hvilke saker som berører samiske interesser. Som nevnt har Sametingene som hovedregel bare rådgivende myndighet – de er et høringsorgan. Imidlertid har Sametingene fått noe beslutningskompetanse. Det gjelder naturlig nok valgreglene til Sametingene, videre gjelder det visse offentlige pengetildelinger og en del offentlige forvaltningsoppgaver. Jeg har inntrykk av at det norske Sametinget mottar små pakker med beslutningsmyndighet nokså ofte – med den følge at det er vanskelig å skaffe seg oversikt over hva status i beslutningsmyndighetsspørsmålet er. Antagelig er det norske Sametingets situasjon typisk i så måte. Når det gjelder det tredje spørsmålet om den prosessuelle kompetansen, er regelen at Sametingene benytter seg av sine respektive nasjonalstaters forvaltningslovgivning, deres forvaltningsrett og støtter seg for øvrig på sine nasjonalstaters forvaltningstradisjon.

Det er litt vanskelig å vurdere de nordiske urfolkenes representative organer under ett. Et karakteristisk trekk ved både hjemmestyreordningen og Sametingssystemene er imidlertid at de er skåret over samme lest som europeiske byråkratier flest. Det innebærer for det første at de er relativt kostnadskrevende. De fordrer en omfattende infrastruktur og et stort korps av byråkrater. For små arktiske folk kan dette bli svært ressurskrevende. For det annet innebærer det at det er alminnelig vest-europeisk rasjonalitet som gjelder i disse byråkratiene. I sin tid ble disse etablert nettopp med det for øye at de skulle bevare og videreutvikle urfolkenes kulturer. I verste fall risikerer de nordiske urfolkene at byråkratiene i kraft av sine utforminger bare reproduserer det problem de ble etablert for å løse. Antagelig vil en stor utfordring ligge i å skape byråkratier som på en bedre måte er tilpasset både det befolkningslandskap og det kulturlandskap som de er etablert for å betjene. Hvis man begynner å sammenligne hjemmestyret med Sametingene i hvilken formell myndighet de har fått, ligger hjemmestyret milevidt foran, og det skulle kunne skape en oppfordring for inuitene til å være strålende fornøyd med det de har oppnådd, samtidig som samene skulle være tilsvarende misfornøyd. Et sentralt poeng er at dette skaper to forskjellige agendaer. Den myndighet som det Grønlandske hjemmestyret har oppnådd kan det sikkert forhandles videre om med danske staten, men en sammenligning med Sametingene vil neppe være til stor nytte i så måte. For Sametingene er Grønland derimot meget nyttig. Hjemmestyreordningen i Grønland viser at det går an. Hittil er samene ofte møtt med argumentet at Grønland er en øy, og at derfor blir alt så mye lettere for inuitene. I og med etableringen av selvstyreordningen i Nunavut i Canada får Sametingene et bevis for at urfolk slett ikke trenger å bo på en øy hvis de skal få reell grad av autonomi. Ett av de få ting som kan frita de nordiske Sametingene fra det ubehagelige stempelet at de er sandkasser for betydningsløse samiske politikere, er at den myndighet de har pr. i dag blir betraktet som første skritt i en historisk mars mot større grad av reell autonomi også for samene.

5. Landrettigheter

Spørsmålet om landrettigheter er et delspørsmål i det mer generelle spørsmålet om det materielle grunnlaget for urfolkenes kultur og samfunnsliv. Landrettighetsspørsmålet har ikke like stor aktualitet i Grønland, som det har blant samene. Danmark har overført forvaltningen av naturressurser og de fleste deler av den offentlige rådigheten over arealforvaltningen til det Grønlandske hjemmestyret.

I de samiske områdene har debatten om landrettigheter vært sentral. Ett sentralt spørsmål har vært om hvorvidt samene eier deler av de samiske områdene og et annet sentralt spørsmål har vært om hvorvidt samene har en rettsbeskyttet bruksrett til de aktuelle områdene. Varianter av debatten har gått i ulike fora. Det er en mangedimensjonell diskusjon – med til dels høyt støynivå. Derfor er det svært vanskelig å trekke hovedlinjer av denne. Jeg nøyer meg derfor med å gi små smakebiter av den.

Fra samisk hold har man argumentert med at de nordiske nasjonalstatene i sin tid urettmessig hadde konfiskert landområdene til urfolkene, og at nasjonalstatene derfor bør reversere den urett de den gang gjorde. Fra nasjonalstatenes side erkjennes det at de konfiskasjoner som i sin tid ble gjort ikke var rettmessige, men det argumenteres med at på grunn av den tid som har gått fra tiden da landområdene ble konfiskert til i dag, må alminnelige tingsrettslige prinsipper lede til at staten fortsatt blir å anse som privatrettslig eier over de samiske landområdene.

Et aspekt av debatten som jeg kan si noe meningsfylt om innefor de rammer vi har til rådighet her gjelder møtet mellom nasjonalstatenes majoritetskulturer og urfolkenes kulturer.

Ovenfor har jeg påpekt de prinsipielle problemene knyttet til at rettsforvaltningen helt er i hendene på menneskene fra nasjonalstatenes majoritetskulturer. Min påstand er at vi hittil i landrettighetsspørmålet i større grad enn i noen andre spørsmål, har sett at valget av rettslig metode, derunder bevismetode, nærmest er å sammenligne med det berømte ropet i skogen – som man roper får man svar. Det ser nesten ut som at anvendelse av majoritetssamfunnenes metodologiske verktøy innebærer at man får majoritetssamfunnenes svar.

Ved anvendelse av den rettsforståelse som nasjonalstatenes majoritetskulturer bekjenner seg til, er erfaringen at den samiske argumentasjonen kommer til kort. Dels har de samiske interessene vansker med å føre bevis for sin faktiske bruk og dels er det vanskeligheter med å argumentere for den samiske rettsutøvelsen.

Vanskene med å føre bevis for samenes faktiske bruk møtte man i den kjente Aursunddommen som ble behandlet av Norges Høyesterett Rt 1997 s. 1608) og i Härjedalendommen, som ble behandlet av Sveg Tingsrett. I begge tilfeller gjaldt bevisspørsmålet om sørsamenes bruk av omtvistede beiteområder. Til tross for at sørsamene i sin bevisargumentasjon både henviste til gamle samiske reindriftsbetegnelser i stedsnavn, til gammetufter og til gamle beretninger om reindriftsutøvelse la begge domstolene i sin bevisvurdering åpenbart til grunn det som det kunne føres tekstbaserte bevis for. Hvis disse sakene ikke er helt særegne tilfeller, er konsekvensen at den muntlige kulturens bevismedier må vike for skriftkulturens bevismedier.

I tillegg til å ha vansker med den bevismessige argumentasjon har urfolkinteresene også vansker med å føre argumentasjon for sin rettsutøvelse. Dette ser i stor grad ut til å være tilfelle i de rettslige analysene som er gjort i forbindelse med det norske Samerettsutvalgets andre delinnstilling (NOU 1997:4). Jeg har allerede nevnt at den juridiske ekspertgruppen uttrykkelig argumenterte for hvorfor samisk rettsoppfatning ikke var tilstrekkelig interessant til å bli drøftet i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt den norske staten skulle anses som privatrettslig eier av den såkalte umatrikulerte grunnen i Finnmark. Konsekvensen av dette valget fører til at et nokså uproblematisert norsk/nordisk eiendomsrettbegrep blir stilt opp et som det analytiske redskap. Dette eiendomsrettsbegrepet blir så prøvet mot det liv som er levd i nord. Sentrale elementer i eiendomsrettsbegrepet som blir trukket frem er at eierskapet skal ha manifestert seg gjennom en faktisk bruk av områdene, at eieren har utvist eierrådighet ved blant annet å hevde eksklusivitet i forhold til andre pretendenter og ved at eieren i noen grad har omsatt områdene. Selv om man i Finnmark kan føre bevis for omfattende faktisk samisk bruk av områdene, faller samenes eiendomsrett på spørsmålet om eksklusivitet og omsetning. Nettopp det siste er interessant fordi omsetningen som undersøkes er den omsetning som er oppfanget av tinglysningssystemet og andre offentlige arkiver. Der støter man bare på negative funn. Områdene har ikke vært gjenstand for noe særlig omsetning. Tilfeldigvis vet jeg - på grunn av min egen samiske bakgrunn og tilknytning til reindriften - at omsetning skjer nokså hyppig. Saken er at det offentlige registeringssystemet ikke fanger opp – og ville kanskje heller ikke vært dynamisk nok til å kunne betjene - den omsetningen som skjer av eksempelvis vinterbeiteland mellom reinsiidaer.

For meg ser det ut til at det i urfolkretten ikke er tilstrekkelig å forhandle om sakens beviseligheter og rettslige resonnementer, men at det også er nødvendig å forhandle om den rettslige diskursen – som anvendes for å orientere seg gjennom materien. Valget av rettslig diskurs er bestemmende for hva som blir synlig eller usynlig for rettsanvenderne. Jeg tror det blir en stor utfordring for den nordiske juristverden å kunne betjene de rettslige konfliktene som urfolkinteressene foranlediger. Jeg er ikke sikker på om vår juriststand har format stort nok for oppgaven, men jeg håper inderlig det.

6. Retten til Kulturutøvelse

Dette punktet rommer et utall av spørgsmål, men jeg skal begrense meg til å ta opp tre spørsmål. For det første gjelder det beskyttelse av urfolkenes kulturelle uttrykk. For det andre gjelder det retten til å få tilbakeført gjenstander og "ikoner" som urettmessig er blitt bortført og for det tredje gjelder det retten til utdannelse i eget språk og egen kultur.

Når det gjelder de to førstnevnte spørsmålene er Inuitenes situasjon og samenes situasjon nokså sammenfallende, og kan hensiktsmessig behandles under ett. Vernet av kulturelle utrykk er dels betinget av at uttrykket som sådant art er av en slik art at det har opphavsrettslig vern og om det har kjent opphavsmann eller kjente opphavsmenn. Det er lite tvilsomt at mye av den nye billedkunst, skrivekunst, tonekunst og filmkunst som blomstrer blant inuitene og samene nyter godt av det alminnelige opphavsrettslige vernet som gjelder i de nordiske landene. Problemet knytter seg til det fellesgods som var blitt til før urfolkenes kulturarbeidere profesjonaliserte seg. Pr i dag har ikke kulturelle uttrykk som er blitt til gjennom kollektive prosesser noe rettsvern verken nasjonalt eller internasjonalt. Det betyr at samiske beretninger og inuittiske fortellinger står åpne for rov og ran. Det betyr at inuittiske trommedanser og samiske joiker kan samples av en hvilken som helst Enigma, og utnyttes kommersielt – uten at noe av den økonomi de måtte generere vil komme ufolkene til gode. Det betyr at samisk ornamentikk og inuitiske tupilakfigurer kan vulgariseres og utnyttes kommersielt. Fra samisk hold har vi erfart denne mangel ved rettsbeskyttelsen i og med den Nordfinske turistmaskinens utnyttelse av samiske kofter, håndtverk og hellige trommer som blir blandet sammen i en salig blanding med troll laget av reinhår og en semisjamanistisk julenisse i Rovaniemi.

Dette problemet er nokså konkret, og fordrer at de nordiske rettssamfunn for det første initierer nasjonal lovgivning som kan komme urfolkenes behov for beskyttelse i møte. For det andre fordrer det at de nordiske landene støtter det internasjonale arbeidet med å få internasjonale konvensjonen som beskytter kollektive kulturuttrykk.

Spørsmålet om retten til å få tilbakelevert kulturelle gjenstander som er bortført springer ut av den historiske erfaring at en god del gjenstander faktisk ble bortført av misjonærer, myndighetsrepresentanter og endog av personer som drev regelrett omsetning av gjenstander. I 1997 hadde vi den kjente hodeskallesaken i Norge, som her kan tjene som illustrasjon på problemstillingen. Saken begynte med at etterkommere av henholdsvisMons Somby og Aslak Hætta, som begge ble halshogget i 1854 og hvis hoder ble ført til og oppbevart i Oslo (og København?) krevde å få hodene tilbakelevert for å få begravet dem. Under sakens gang kom det frem at mange samiske graver var blitt åpnet og levningene varblittført bort. Dermed reiste det seg et spørsmålom også å få tilbakeført disse. Saken med Mons Sombys og Aslak Hættas hoder ble løst ved at Universitetet i Oslo, som hadde hodene i sin varetekt – friga dem,og de ble begravet i Alta i november 1997. Saken med levningene fra de samiske gravene er foreløpig ikke kommet til noen løsning. Men det er ikke bare levninger etter mennesker som er ført bort. Den største samlingen av samiske noaiditrommer befinner segi København – på Nordisk museum, og det kunne nevnes mange eksempler på kulturelle gjenstander som befinner seg langt hjemmefra.

I forbindelse med de sakene kom det frem at det ikke finnes noen formelle rettslige instrumentertil å betjene de behov som reiser seg. I USA har man en egen lovgivning i den såkalte Native American Graves Protection and Repatriation Act of 1990, og antagelig hadde våre nordiske land hatt behov for et tilsvarende lovverk hvor dette skulle kunne reguleres.

Når det gjelder retten til å få utdannelse i eget språk og egen kultur skiller inuittenes virkelighet seg fra den samiske. Ettersom hjemmestyret har fått myndighetover saksområdet ligger veien åpen for at Inuitene selv – gjennom sine egne politiske organer skal kunne treffe både utdanningspolitiske veivalg og prioriteringer. Sametingene har riktig nok fått gradvis overført til seg forvaltningsoppgavene for deler av utdanningssystemet, men er fortsatt helt i hendene på de nasjonalstatenes beslutningsorganer. Hovedregelen er imidlertid at alle samer i skolepliktig alder har rett til å få slik utdannelse i samisk språk og kultur. Slik utdannelse skjer gjennom det ordinære skoleverket.

Også retten til utdannelse i eget språk og egen kultur illustrerer et grunnproblem i spørsmålet hvordan urfolkenes kultur vil kunne bevares og videreutvikles innenfor de institusjoner som nasjonalstatenes modernitet vil kunne tilby. Problemet er hvordan en kultur vil kunne formidles. Er det tilstrekkelig å formidlekulturen gjennom et ordinærtskolepensum for urfolkenes barn, eller bør formidlingen skje på et enda dypere plan? Dilemmaet blir om eksempelvis fornorskningen i skolen vil fortsette bare med den forskjellen at den nå skjer på samisk, eller om vi skal sepå skolen slik den er utformet i nasjonalstatenes tradisjoner som det eneste mulige instrumentet som vi har for hånden – riktig nok ikke perfekt, men bedre enn intet. Det ligger betydelig sprengkraft i disse spørsmålene. I Norge har vi nettopp vært gjennom en opphetet debatt om samisk læreplan, som viste at det ikke skalmye til før et intenst folkelig engasjement viser seg på godt og vondt.

7. Oppsummering

Denne revypregede gjennomgangen er ment å vise at urfolkretten rommer i seg et mangfold av problemstillinger. Disse problemstillinger møter oss som jurister i ulike skikkelser – som studenter vil vi kunne møte dem som "ikke-juridisk pensumsstoff", som forvaltningsrettsjurister vil de kunne møte oss som "særegne tilfeller", som advokater vil vi kunne møte dem som "vanskelig prosederbare saker", som påtalemyndighetsjurister vil vi kunne møte dem som "pussige utflukter", som dommere vil vi kunne møte dem i skikkelsen "sær argumentasjon" og som rettsvitenskapsmenn vil vi kunne møte dem "interessante spørgsmål som vi ikke har tid til".

Som jurister har vi et medansvar for de samfunn som vi er en del av. Urfolksretten innebærer en fordring til oss alle om å opptre således at våre nordiske samfunn vil kunne fremtre som kultursamfunn. Utfordringen blir mangedelt. Den ideologiske utfordringen blir å støtte samfunnene våre i den forsoningsprosess som nå skjer innenfor urfolkretten. Den praktiske utfordringen blir å utvise en såpass storgrad av kulturell sensitivitet at vi vil kunne gjenkjenne og dermed forvalte urfolkretten på en måte som er kultursamfunn verdige.

Jeg vil på bakgrunn av ovennevnte fremme følgende teser til videre diskusjon under denne sesjonen:

• Bare inuitene og samene kan anses som urfolk i Norden.
• Urfolksretten er viktig både for de nordiske urfolkene og for de nordiske nasjonalstatene.
• Det er viktig å gjøre de rettslige institusjonene bevisst på at urfolkretten innebærer kulturforskjeller som krever en særskilt sensitivitet
• Det er viktig at forholdene legges til rette for at nødvendig grunnforskning kan foretas for at den nødvendige kulturelle sensitivitet kan gjøres til en ordinær del av den juridiske metode
• Urfolkenes representative organer bør sikres mot at de blir oversvømmet av medlemmer av nasjonalstatenes majoritetsbefolkninger.
• Forholdene bør legges til rette for at urfolkenes representative organer i større grad skal kunne utformes i samsvar med urfolkenes egen kultur og egne tradisjoner
• Forholdene bør legges til rette for urfolkenes representative organer får utvidet sin autonomi. I særdeleshet gjelder dette de nordiske Sametingene.
• Urfolkenes materielle kulturgrunnlag bør sikres, blant annet ved at urfolkene gis en effektiv forvaltningskompetanse over sine tradisjonelle områder.
• Urfolkenes tradisjonelle gjenstander som tidligere er bortført bør tilbakeføres.
• Urfolkenes kollektive kulturuttrykk bør gis rettslig beskyttelse såvel i de nordiske nasjonale opphavsrettslovgivninger som i internasjonale opphavsrettskonvensjoner
• Retten til utdannelse i eget språk og egen kultur bør gis en utforming som er i samsvar med urfolkenes egne verdier, tankemåter og tradisjoner.

1. Dette er et innlegg som jeg Ánde Somby holdt på det Nordiske juristmøtet i Oslo i 1999. Jeg vil takke Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith for verdifull bistand i forbindelse med utarbeidelsen av innlegget. En stor Takk går også til prfessor Birger Stuevold Lassen, stipendiat Are Stenvik og professor Kirsti Strøm Bull for verdifulle korreksjoner underveis. Jeg vil også takk universitetslektor Fredrik Harhoff for fine samtaler. (tilbake)