En ytring om reindrift

Foto: Ola Røe ©

Fjellsamene som Norges stebarn

Stortinget har i praksis godkjent Forsvarets planer om å utvide Mauken-Blåtind skytefelt. Det er blitt avdekket at Reindriftsforvaltningen arbeider med planer om omfattende tvangsavviklinger i reindriften. Pressen har fokusert på den såkalte beitekrisen. Meldingene gir en foranledning til å reflektere over hvilken sjanse reindriften har i møtet med disse mektige interessene. Foto: Ola Røe © Dette leder oss over i et mer generelt spørsmål: Hvilket bilde har folk i Norge av reindriften? Hvilke bilder og forestillinger som er av reindriften har i sin tur betydning for hvordan samfunnet forholder seg til fjellsamene. Blant annet kan det billedlig talt ha betydning for hvorvidt fellesskapet går inn for å piske eller å servere gulrøtter til dem? Jeg tror ikke at det vil finnes ett bilde, men at det vil flimre en rekke bilder. Noen er av naturbarna som lever i pakt med sine omgivelser. Andre viser mennesker som har kastet sin egen myke teknologi på båten og latt den bli erstattet med snøscootere, motorsykler og annen teknisk styggedom. Atter andre viser beitekriser, vold, uorden og kaos. Hos mange framstår bildene av reindriften som gjennomgående negative. Reinsamene har fått samme funksjon som alvene i brødrene Grimms eventyr. Alt sammen var alvenes skyld - selv det at melken ble sur. Til og med er reindriften blitt gjort ansvarlig for at en del andre samer har mistet språket og deler av kulturarven. Noen observasjoner blir interessante i denne sammenheng. For det første koster det i dag ikke noe å være negativ til reindriften. Foto: Ola Røe © Det kreves heller ingen troverdighet av de ulike "synserne" som har så mange meninger om hva som er galt i reindriften, og som forlanger at reindriftsutøverne burde tøyles enda litt til. Dilettanter, vinkelskrivere og kvakksalvere av ulike støpninger har gode dager. Jeg har møtt halvfulle pubgjester som har belært meg om reindriftens problemer. Jeg har møtt taxisjåfører i Oslo som vet akkurat hva som burde gjøres. Jeg har lest tekster av "forskere", som i vitenskapens navn glatt skriver ut diagnoser og foreskriver resepter, men som har et høyst diskutabelt forhold til forskningsbasert viten. Felles for dem er at de er talsmenn for de enkle løsninger. Forslagene deres er sjelden mer spennende enn at samfunnet bør stramme grepet om reindriften. For det andre har reindriften nesten alltid vært taus når den er blitt angrepet. Slik har det vært tradisjonelt, og slik ser det ut for å være nå også. I grunnen er det ikke så rart. Reindriften har ingen store medieforetak eller politiske partier i ryggen, men er stort sett overlatt til å klare seg som best den kan. Det gjør ikke situasjonen lettere at beitekrisejournalistikken selger såpass bra som den tydeligvis gjør. Beitekrisen er blitt til "normalhistorien". På samme måte som normalhistorien om Grønland er at det er omfattende elendighet der med utstrakt alkoholisme. Uaktet av at nyere forskning utført ved Universitetet i Tromsø viser at reinlav ikke er så viktig føde for rein på vinterstid som tidligere antatt, er beitekrisehistorien antakelig en viktig historie. Jeg mener imidlertid at det blir feil når den framstår som nærmest den eneste historien om reindriften og dens mennesker. Riktignok er det bygget en reindriftsforvaltning for å skjøtte næringen. Men ofte når reindriftssjef John Meløy legger ut om reindriftens forhold, tar han til orde for ytterligere å stramme grepet om den næringen han er satt til å tjene og betjene. Det snakkes om tvangsslakting. Det snakkes om øvre reintall. Det snakkes om tvangsavvikling. Det planlegges en større nasjonalisering av de gamle reinbeitesiidaene som skal slås sammen i gigantiske "kolhozer". Eksempelvis skal Nordland nå slås sammen til et enormt reinbeitedistrikt hvor det ser ut for at tidlige tiders sovjetiske planøkonomi og styringsprinsipper skal råde. Foto: Corbis © Muligheten for at det finnes privatrettslige rettigheter som ikke vil kunne nasjonaliseres med et pennestrøk, ser ikke ut til å volde reindriftsforvaltningen nevneverdig bry. Betraktet utenfra virker det som om reindriftsforvaltningen fremfor å tjene næringen, eksempelvis ved å tale reindriftens sak i en trengt situasjon, heller ser en mulighet til å ekspandere og konsolidere sin egen makt. John Wayne var i sin tid kjent for å behandle indianerne røft, og reindriftssjef John Meløy virker i så måte ikke å stå langt tilbake for sin navnebror. Tankekorset er at reindriften virker i dag å være den eneste næringen som man risikofritt kan behandle på denne måten. Ingen fra norsk offentlighet banker på døren for å se hva som skjer på kammerset mellom "lappefogdene" og "fjell-lappene". Hvordan skal vi tolke reindriftens taushet? Er det en taushet som betyr at den samtykker i de beskrivelsene som gis og handlingsprogrammene som lanseres med stadig større hyppighet? Det reiser spørsmålet om hva bildene har å si for menneskene de beskriver. Igjen er noen observasjoner av interesse. For det første har reindriften tradisjon for å være uglesett i det norske samfunnet. Leksika fra det forrige århundre beskriver eksempelvis fjell-lappene som de store skogødeleggerne. Med unntak fra en kort periode Alta-konflikten, har reindriften vært i skyggenes dal i Norge. Foto: Ola Røe © I dag framstår menneskene i denne næringen som de store viddeødeleggerne. Det er de som "forørker" vidda. De fremstilles som hensynsløse miljøsvin som forurenser og ødelegger naturhyggen i dette landet. Samtidig slipper utbyggningsinteresser, Forsvaret og andre som kanskje i større grad har bidratt til at arealene er blitt knappe svært billig. Ingen journalister stiller dem til ansvar. Og det er interessant å se hvor lett det for tiden er for Forsvaret å annektere Mauken-Blåtind. Fordi reindriften og dens utøvere gjennom historien er vant til å bli behandlet stemoderlig, bør man imidlertid kunne anta at det innenfor næringen finnes et visst forsvar som består av taushet. Det er ikke noen gunstig tilstand å være en brødrene Grimms alv for landet. Selv om vi er inne på kompliserte årsakssammenhenger, begynner det å vise seg svært urovekkende trekk. Reindriften har i den senere tid fått oppslag om vold mellom reindriftsutøvere som et økende problem. Det ser ut for at reindriftens frustrasjon er i ferd med å snu seg innover, og at den antar former som blir destruktive og selvødende. Et annet urovekkende trekk er at mange unge menn i det sør-samiske området har tatt livet av seg i den senere tid. Dette er et problem som er skjult for det norske og svenske storsamfunn. Selv om også taushet kan være et sterkt uttrykk for avmakt, er det grunn til å spørre seg om de mange begravelsene blant sørsamene er det sterkeste uttrykk for avmakt som tenkes kan. Som kultursamfunn synes jeg at vi ikke lenger kan sitte å se på at reindriften gang på gang blir utsatt for samfunnets kollektive aggresjon. Illustrasjon: Nils John Porsanger © Fremfor alt er det viktig at offentligheten serveres korrekte og nyanserte bilder. På den måten vil fellesskapet bli bedre i stand til å forstå situasjonen på en adekvat måte, og forhåpentligvis kunne handle deretter. Skritt i riktig retning ville være at Institutt for journalistikk snarest og i samarbeid med en samisk utdanningsinstitusjon bygget opp et kurs i reindriftsjournalistikk. Videre burde det blitt etablert journaliststipendier som gjorde det mulig for en kritisk journalistikk og gå bakenfor de etablerte sjablonghistorier.

Joikerommet	Galleriene	Ka e nytt	Sidekart	Kontakt	Ánde	Index