|
De siste ukene har det igjen vært store oppslag i norsk presse om russernes tvilsomme affærer i Norge. I Finnmark har diskusjonen om "russehorene" nådd nye høyder, og i Setesdal har russiske kvinner vært på "ekteskapsleir" til store protester fra norske kvinnegrupper. Her får vi nok engang presentert to sentrale norske stereotypier i vårt syn på russerne: russeren enten som kjeltring og slusk eller som representant for "et stolt og verdig folkeslag". Både prostitusjon og ekteskapsleire innbyr til historier som bygger opp under den første stereotypien. I hovedsak er det likevel historiene om "de stakkars russerne" og deres nedverdigelse som dominerer mediebildet. Mens det er norske menn – enten de nå er ekteskapsformidlere, halliker eller horekunder – som blir gjort til syndebukker, blir de russiske kvinnene jevnt over fremstilt som ofre for hjemlandets økonomiske situasjon. Man kan få inntrykk av at prostitusjon eller ekteskap med nordmenn er en typisk løsning man tyr til som vanskeligstilt småbarnsmor i et kriserammet Murmansk. Mens vi i Norge altså forklarer både horetrafikk og ekteskapsformidling med utgangspunkt i forhold i Russland, ser vi at russerne tyr til forklaringer ut fra norske forhold. Først må det sies at russerne synes å betrakte disse aktivitetene som atskillig mer udramatiske enn vi gjør i Norge. I den grad horetrafikken til Norge har fått mediedekning i Nordvest-Russland, har det vært i form av oppslag som beskriver de norske reaksjonene som overdramatiserte og hysteriske. Den største avisen i området, Poljarnaja Pravda, laget sågar en reportasje fra horestrøket i Oslo for å vise at prostitusjon er et langt mer utbredt fenomen i andre deler av Norge enn i Finnmark. Ekteskapsformidling synes på sin side å være en helt akseptert måte å komme i kontakt med en partner på. I den russiske diskusjonen om prostitusjonen i Finnmark og mer generelt om forhold mellom russiske kvinner og norske menn, er det et svært vanlig argument at førstnevnte kommer sistnevnte til unnsetning. "Det er synd på den norske mannen," sier russerne og viser til at norske kvinner verken er opptatt av hvordan de tar seg ut, eller av å vise omsorg for mann og barn. Av egen erfaring vet vi at selv høyt utdannede, politisk liberale og i russisk sammenheng frigjorte kvinner etter opphold i Norge sitter igjen med nettopp dette som et hovedinntrykk. Mer konservative krefter trekker konklusjonene atskillig lenger: Russiske kvinner kommer ikke bare den norske mannen, men hele det norske samfunn til unnsetning. Ved å gi norske menn den omsorgen de ikke får fra sine frigjorte og karrierebesatte kvinner, bidrar de til å forhindre frustrasjon som ellers ville fått andre samfunnsmessig negative konsekvenser. Det har t.o.m. blitt hevdet av en journalist i en seriøs Murmansk-avis at russiske kvinner bidrar til å forhindre overgrep mot barn i Norge. Tankegangen er at i det moralsk korrumperte og normoppløste vest forgriper menn seg seksuelt på barn når kvinnene ikke lenger vil fylle sin "naturlige" rolle som mannens velgjører. Her kommer den ubesudlede (!) russiske kvinnen inn og påtar seg oppgavene norske medsøstre har gitt på båten, og dermed gjenopprettes den samfunnsmessige balansen. Fra et norsk ståsted kan denne russiske forklaringen oppfattes som alt fra hårreisende til komisk. Det er også lett å finne motargumenter: For det første nyter den norske kvinnen en frihet som den russiske kvinnen ikke gjør i alt fra karriere- til klesvalg. For det andre kan det hevdes at russerne trekker en feilslutning når de påstår at karrierekvinner "med nødvendighet" er mindre omsorgsfulle enn hjemmeværende. For det tredje er det mangel på kunnskap som gjør at man trekker inn overgrep mot barn i debatten. Dette gjenspeiler først og fremst det faktum at slike overgrep er et tabuområde i Russland. Når man hører at slikt finner sted i vest, rasjonaliserer man dette groteske ved å trekke årsakssammenhenger fra andre forhold man der opplever som annerledes. Vårt hovedpoeng er at når disse gjengse russiske forklaringene virker håpløse på oss nordmenn, bør vi være åpne for at våre egne kan virke like fremmede for russerne. Den typiske russiske reaksjonen på den norske fremstillingen av at Russlands døtre tvinges til å selge seg, er noe i retning av: "Vi er da ikke så fattige. Prostitusjon er noe som foregår overalt." Her ligger det flere viktige momenter. For det første: Selv om mange Murmansk-boere må gi avkall på en del forbruks- og luksusvarer, har de aller fleste ingen problemer med å skaffe seg den daglige føde. For det andre: Selv blant de unge kvinner som iblant måtte bekymre seg om økonomien, er det antakelig kun et lite mindretall som i det hele tatt vurderer prostitusjon som et alternativ. Faktisk har vi ikke noe grunnlag for å hevde at flere gjør det i Murmansk enn i Oslo. Vi skal selvsagt vokte oss mot å påstå at ingen tvinges ut i prostitusjon, men det er samtidig liten grunn til å tro at det alltid er de vanskeligst stilte som velger dette yrket. Det kan faktisk t.o.m. hevdes at det snarere er de initiativrike og entreprenørielle som gjør det. En annen ting er at mange kan ha lært seg at å henvise til økonomisk nød er en effektiv knapp å trykke på overfor norske medier. Under alle omstendigheter blir det en forenkling å hevde at de russiske kvinnene tvinges til å selge seg. Vi har forståelse for den strukturelle forklaringen som sier at fenomener som prostitusjon og ekteskapsleire ofte innebærer utnytting av økonomisk underlegne kvinner. Vi tror likevel en aktørforklaring bør tillates for å nyansere bildet i dette konkrete tilfellet. Når ingeniøren Ljudmila fra Murmansk sier til norsk TV at hun ikke skjønner hva demonstrantene i Setesdal vil, er denne påstanden antakelig mer oppriktig enn retorisk ment. Det er et dilemma når samfunnsnormer spriker i så stor grad at en reell meningsutveksling blir vanskelig. Det følger i det hele tatt mange dilemmaer med å åpne en grense som utgjør et av de største skillene i levestandard i hele verden. I en by som Murmansk, med nesten like mange innbyggere som den norske hovedstaden, er det å forvente at det finnes prostitusjon. Med åpen grense og et vanvittig mye mer betalingsdyktig klientell noen få timers biltur unna, er det å forvente at markedet styrer tilbudet dit etterspørselen finnes. I utgangspunktet er prostitusjon et fenomen som i mindre grad preger gatebildet i Murmansk enn i Oslo. Idet deler av denne virksomheten flyttes til små, gjennomsiktige samfunn i Finnmark, blir den plutselig svært iøynefallende. Videre er det å forvente at enkelte - og kanskje ikke de minst ressurssterke - søker lykken på ekteskapsmarkedet på den andre siden av grensen. I sum skaper dette både positive og negative konsekvenser for det norske samfunn. Det er en utfording å minimere de negative konsekvensene, men en gjennomgående offergjøring av russerne er ingen tjent med.
|
|