samegilli samegilli In English Deutsch

Prostitusjon igjen 1




Det rådende prinsipp i prostitusjonsdebatten synes å være følgende: Er du ikke med oss, er du mot oss.

Selv om mine utspill i prostitusjonssaken er blitt møtt med en del hviskende støtte og skulderklapp, har reaksjonene vært som forutsett. Ettersom jeg ikke har erklært meg enig i prostitusjonsmotstandernes argumentasjon, må jeg pent finne meg i å bli mistenkeliggjort og utlagt som tilhenger av prostitusjon. I en kommentar til Dagbladet 23.07.99 trekker Máret Smuk Solbakk mine motiver i tvil, NRK Sameradioens Jan Rune Måsø kringkaster den 23.07.99 at jeg støtter prostitusjonstrafikken i Tana og Margith Utsi Pettersen mener i Finnmarken 04.08.99 at jeg latterliggjør mine meningsmotstandere.

Jeg presiserte i mitt innlegg at jeg anser det som et sykdomstegn ved vårt samfunn at menn kjøper seg seksuell kontakt og at kvinner selger seg. Også jeg er ulykkelig over den trafikken vi har fått. Fire ting er trist ved dette. Prostitusjon innebærer erfaringsmessig ofte at:

  • Noen mennesker utnytter sine medmennesker
  • Andre lyssky aktiviteter kan få et spillerom
  • En iboende intoleranse i samfunn har en tendens til å flamme opp
  • En iboende naivitet om at politiets og straffemyndighetenes byråkrati kan løse problemene har en tendens til å få vind i seilene.

I vår sammenheng er et av de sentrale argumenter mot prostitusjon at den innebærer en utnyttelse av kvinner. I mange tilfeller er det antakelig slik, og slike utslag av prostitusjon bør vi alle motarbeide. All yting av seksuelle tjenester i bytte mot andre ytelser trenger likevel ikke nødvendigvis å innebære utnyttelse.

Blir de russiske kvinnene seksuelt utnyttet? De færreste av oss som deltar i den offentlige debatten om prostitusjonen kjenner verken til hvem våre russiske venninner er eller har konkret kunnskap om hvorfor de kommer. Derfor er det neppe enkelt å uttale seg om hvordan turene til Tana oppleves. Forskerne Anne-Kristin Jørgensen og Geir Hønneland har imidlertid studert synet på prostitusjonstrafikken i russisk presse. I en kronikk i VG 19.07.99 forteller de at man fra russisk side har et langt mer avslappet forhold til utnyttelsesaspektet enn tilfellet er i vår prostitusjonsdebatt. Jeg mener det er viktig å merke seg Jørgensens og Hønnelands advarsel mot gjennomgående å mane fram bildet av våre russiske venninner som utnyttede ofre. For oss betyr dette at vi i det minste bør stille oss spørsmålet hvorfor vi reagerer så sterkt. Er det mon vår lutheransk-puritanske tankearv som spiller oss et puss?

Livet styres av hvordan vi har det, men også av hvordan vi tar det. Går man først inn for det, er det da heller ikke særlig vanskelig å fantasere seg fram til hvilke kaoskrefter denne trafikken vil kunne utløse. Jeg tror imidlertid at vi bør være på vakt mot visse overtoner av intoleranse som synes å framkomme i denne sammenheng. Et annet av de sentrale argumentene har vært at trafikken er til skade for lokalsamfunnene. Blant annet er det framhevet at bo- og oppvekstmiljøer blir forstyrret. Vi har alle et ansvar for at bomiljøene og oppvekstmiljøene er mest mulig fredelige og harmoniske. Jeg synes da også at prostitusjonsmotstanderne på dette punkt er inne på noe riktig og viktig, men jeg tror det er uheldig å slenge om seg med løse påstander om at ungdommene blir utsatt for alkohol og dop slik Utsi Pettersen gjør i Finnmarken 04.08.99. I en telefonsamtale med Lensmannen i Tana fikk jeg opplyst at man ikke hadde registrert noen tilfeller av dop, mens det har vært en økning i ulovlig alkoholomsetning. Av kriminalstatistikkene er det ellers vanskelig å peke på markerte økninger i kriminaliteten.

Et oppvekstmiljø preget av rusmidler er selvsagt ikke ønskelig for den oppvoksende slekt. Men et mijø gjennomsyret av sneversynt intoleranse kan neppe heller være heldig. Jeg tror derfor at et viktig anliggende i sammenhengen ville vært å forsøke å kartlegge konsekvensene av trafikken så fordomsfritt som mulig.

Ropet på "ordnung muss sein", mer politi, kontroll og lovgivning er imidlertid det mest skremmende i debatten. Forsøket på å trylle prostitusjonen bort med kriminalisering virker naivt, og framstår som et forsøk på å vedta bort andres seksualdrift.

Hvilket samfunn vi vil etterlate våre etterkommere? I beste fall vil det bli tale om ren papirkriminalisering, som de færreste bryr seg om. I så fall vil ordensmyndighetenes autoritet bli ytterligere svekket. Hvis dette derimot tas på alvor, betyr det at vi ønsker oss et samfunn med masse politikameraer, politiuniformer og hvor politispråket dominerer - et hardt overvåkningssamfunn. Antakelig vil kriminalisering bare bidra til å tilsløre de problemene som er årsaken til prostitusjonstrafikken. Det eneste det norske politiets maktapparat faktisk vil kunne produsere er mer menneskelig smerte. Det vil kunne overkjøre noen av de små menneskene som er involvert i dette, og henge dem på fengselets vegger som skrekkens eksempler.

Det virker imidlertid som om man har glemt at menneskene det her er tale om er våre sambygdinger, naboer, slektninger og venner. De er viktige kulturbærere som kan fortelle de kommende generasjoner om hvordan man lager rypesnarer, hvordan man skal lese Tanaelvas strømmer, hvordan elvebåter skal lages, hvordan laksesluker bør svømme.

Det er en kjennsgjerning at våre samfunn har eksportert mange av sine kvinner til det norske samfunnet. Det har etterlatt oss i en verden med et stort manneoverskudd, og vi vil måtte finne oss i at problemet med udekkede seksuelle behov eksisterer. Hvor surt det enn måtte være, mener jeg det er nødvendig å innse at vi trolig må tolerere en viss prostitusjonstrafikk. På den måten vil vi kunne unngå at det norske storsamfunnet ødelegger våre samfunn ytterligere.

Jeg tror imidlertid at vi som medmennesker kan avhjelpe en del. Vi bør finne ut hvorfor våre russiske venninner kommer til Tana. Hvis de kommer på grunn av materiell nød, bør vi kartlegge behovene og forsøke å få igangsatt bistandsprogrammer rettet mot nødlidende russiske kvinner - der de bor.

Jeg vil også gjenta at vi framfor å fortsette stigmatiseringen av våre marginaliserte mennesker, bør begynne å gjenintegrere dem i samfunnet igjen. En gjenintegreringsprosess starter på nokså enkle ting. Det går ut på å gi "horekundene" oppmerksomhet, og behandle dem med respekt. Ideen med unkarsorganisering slik de har gjort i Guovdageaidnu er også en ting som burde vært fulgt opp. Men det finnes også mer vanskelige operasjoner å gjøre. Eksempelvis tror jeg at en del av ungkarene våre antakelig har løst sine seksuelle behov ved homofil praksis. Homofili har imidlertid vært et skjult problem omfattet med så mye skyld og skam at det nesten ikke er tillatt å bringe dette opp. Jeg tror imidlertid at vi vil kunne bidra positivt ved å forsøke å løsne litt på slike stigmaer. Også andre vanskelige temaer burde vi ha et mer fordomsfritt forhold til. Hvilke muligheter ligger eksempelvis i teknologien rundt seksuelle hjelpemidler?

Min argumentasjon mot kriminalisering betyr ikke at jeg er motstander av enhver innblanding fra samfunnsinstitusjonenes side. Tvert i mot tror jeg at visse samfunnsinstitusjoner kunne hatt viktige roller å spille. Et tragisk trekk ved situasjonen i Tana er imidlertid at sentrale aktører innen helsevesenet på dagtid har et forvaltningsansvar for disse tingene, mens de på kveldstid opptrer som aksjonister. Selv om man bør ha respekt for at mennesker står fritt i sine valg av fritidsinteresser, og det er viktig at flest mulig engasjerer seg i samfunnsdebatten, er det ikke vanskelig å tenke seg at Tanas helsevesen kan ha mistet mye verdifull troverdighet på grunn av overspill fra enkeltes side.

  1. Trykket som debattinlegg den 18. august 1999 i Finnmarken. (tilbake)




Joikerommene Galleriene Ka e nytt Sidekart Kontakt Ánde Index