Det synes imidlertid å være et generelt behov for besinnelse i situasjonen, for at debatten nyanseres og for at saken kommer i mer hensiktsmessige proporsjoner. Problemet synes å være at det er fundamentalistene og de svorne moralister som råder grunnen, og både de som sier noe og de som forholder seg tause stemples enten som tilhengere eller motstandere av prostitusjon. Støynivået er så høyt at det allerede kan ha umuliggjort meningsfulle debatter om saken. Derfor har jeg ikke de største forhåpninger om verken å bidra til besinnelse, til å nyansere bildet eller til å få saken i de rette proporsjoner, men frister likevel på å gjøre et forsøk.

Siden bibelsk tid har det ikke vært langt fra ropene om korsfestelse til ropene om at Barrabas er den som skal få livet. I prostitusjonssaken ropes det på nye lover og mer kriminalisering. Det ropes på mer politi og mer overvåking. Det forlanges strengere grensekontroller. Kartlegginger skal gjøres. Utredninger skal skrives. Det foreslås kursing av mannfolk. Det er engasjert konsulenter for å markedsføre "det positive Tana kommune". Det som kan krype og gå av organisasjoner, lag, sammenslutninger, foreninger, klubber, menighetsråd, institusjoner, etater, anstalter og lignende kommer med sine stemmer i hylekoret.

Det er en gammel sannhet at øyeblikkets strømmer alltid renner i glemselens hav. Glemt er den kalde krigen. Glemt er den stengte grensa mot nabolandet i øst. Glemt er den politiske overvåkingen som har pågått de siste 50 år. Glemt er også forrige generasjon av prostituerte kvinner i Finnmark som ikke kom fra øst, men som faktisk var av samisk, norsk og finsk opprinnelse.

Det er et alvorlig sykdomstegn for et samfunn når kvinner selger seg for penger og når menn ved hjelp av penger kjøper seg kroppskontakt. Faktisk er det likevel ikke noen stor nyhet - verken i Skiippagurra, i Sirbmá eller andre steder i vår lille verden - at det finnes prostituerte kvinner og mannlige horekunder og at de finner hverandre. Blant annet er det en kjensgjerning at det på 30-tallet var etablert en prostitusjonsleir i umiddelbar nærhet av militærleiren Nyborgmoen. Militærmannskapene fikk tilbud om seksuelle tjenester mot betaling – tilbud om å være horekunder. Kvinnene var ikke fra Russland. De kom fra kystsamfunnet i Øst-Finnmark. For bare litt over 50 år siden fantes det prostituerte kvinner også i samiske bygder. Horekundene den gang var tyske soldater og befal.

I ettertid kan vi konstatere at selv om tidene var tøffe, gikk ikke våre samfunn til grunne - selv ikke på grunn av datidens sextrafikk. Vi kan også notere oss at i tider med syv fete år, kan det være lettere å opptre som moralist, enn i tider med syv magre. Det er da heller ikke for å sverte noen - verken norske eller tyske militærmannskaper, ei heller samiske, kvenske eller norske kvinner - at jeg trekker fram denne delen av vår felles fortid. Jeg gjør det utfra en antakelse om at det kan være nyttig å få et historisk perspektiv i debatten, og dermed "få den ned på jorda" igjen.

Som nevnt håper jeg med dette innlegget å bidra til at denne saken får mer hensiktsmessige proporsjoner. Jeg mener derfor at vi alle bør forsøke å samle oss om at vi slutter med å:

• Støtte populistiske politikere i ropet på mer og mer politi og dermed bidra til at politistaten får et sterkere grep om våre samfunn.
• Sverte russiske kvinner og dermed slutte med å legge sten til byrden i en allerede vanskelig sosial og økonomisk situasjon.
• Gjøre den mer ressurssvake del av vår mannlige befolkning (stort sett våre ungkarer) til syndebukker.
• Fore hovedstadens løssalgspresse med mer sosialpornografi som i sin tur bidrar til å marginalisere våre samfunn ytterligere.
• Spre pessimisme blant våre unge ved å male fanden på veggen og dermed forsterke en tendens til fraflytting.

Selv om ropet på mer politi, overvåking, kontroll, institusjonalisering og kriminalisering framtrer som en enkel (og for enkelte en velkjent) måte å løse saken på, tror jeg ikke at det er den riktige veien å gå. Ved å gjøre det distanserer vi oss fra vesentlige aspekter; blant annet fra vårt eget urfolks livssyn. Vi bør heller igjen begynne å ta ansvaret for vår egen moral.

Våre samfunn bør ta innover seg det faktum at mange av de menneskene vi i dag møter som såkalte horekunder nærmest har gått for lut og kaldt vann. De er blitt forsømt både sosialt og emosjonelt, og var allerede før russetrafikken nokså oversett, vanskjøttet og stemplet. Antakelig er dette én av konsekvensene av at storfamiliene våre er i full forvitring. Visse familiemedlemmer, blant andre ugifte menn, er blitt marginalisert. Det er en formidabel oppgave for det moderne samiske samfunnet å få gjenintegrert sine marginaliserte mennesker.

Våre samfunn bør også ta innover seg at vi de siste femti år er bombardert med antirussisk propaganda, og at virkningene av de massive kampanjene ikke viskes bort med et trylleslag. Jeg tror at vi i dag møter russefrykten og russehatet i mange skikkelser, blant annet som en mer eller mindre velbegrunnet redsel for russisk mafia og som en irrasjonell hatsk holdning mot de russiske prostituerte. Vi bør både jobbe med oss selv og bruke tid på å bearbeide dette.

Jeg mener at det er tilstrekkelig at våre kolonister allerede har skaffet seg hånd om blant annet naturressursene. De bør ikke heies fram til også å overta forvaltningen vår seksualmoral og dermed enda et viktig rom i vår livsverden.