Jeg vil ha tilbake ordet "lappjævel". Tro hvor jeg skal søke for å få ta en slik tittel? spør Ánde Somby. Foreløpig må han nøye seg med å være erklært uønsket i hjembygda.
Storm fra nordvest, hvitt overalt; på bakken, i lufta, på himmelen – hvitt, hvitt, hvitt. Jeg lener meg fremover; går på igjen, vil gjennom vinden – men snøen kommer vannrett nå, tvers igjennom klærne, gjennom huden, gjennom alt.
Så – midt inne i det gamle samiske beiteområdet, midt inne i dette hvite infernoet – en gamme. Ei dør! Jeg banker.
– Kom inn.
Varmen slår mot meg. I tillegg er det fyr på bålet. Og der står han; ikledd en slags selvkomponert uniform fra de Forente Nasjoner; et cowboyslips i afrikansk skrikende fargedesign, ei sort dressjakke påsydd selskinn på hele den høyre halvdelen, og med skaller på føttene. Høyresiden av hodet er barbert, som hos en skinhead, men på venstre en lang manke han bærer med indiansk stolthet. Foran ham er jeg King Kong, men han smiler likevel, gutteaktig, og stikker den høyre lanken opp til meg.
– Ánde Somby.
Han er liten, javel, men tryggheten hans røper at han antakelig – som meg – vet at en tier er mer verdt enn en femmer.
To røde stearinlys og flammene fra bålet, jeg kan skimte ham her inne i gammen, men ennå som blindet av snøen. Så joiker han, den lille mannen – "velkommen", kanskje?
– Underground'en har kommet med veldig mye fin feedback, sier han.
– Underground'ens språk er annerledes, og det varmer mitt hjerte at den er tilfreds.
Vi er ikke på vidda, ikke en gang i Finnmark. Vi sitter her ved universitetet i Tromsø, Ánde Sombys favorittby. Her bor han, bysamen, den urbane urmann, i byen han elsker.
– Jeg liker Køben og New York, men ingenting slår Tromsø, sier han.
Han kaller den "en intelligent by", hvor han har hatt så mange fine samtaler med generøse og kloke mennesker.
– Jeg betrakter Tromsø som en del av familien min.
I så fall er Somby et familiemenneske. Stikker du innom kaféen Le Mirage i sørbyen på kveldstid, er sjansen enorm for at du treffer ham. Kanskje får du høre ham joike også, blant høyrøstet øl og dyp konjakk som fortæres av politikere, kunstnere, journalister og studenter som mener noe om alt. Det hender han joiker der, hvis han føler det sånn.
– Jeg er opptatt av at joiken ikke blir formalisert i konsertlokalene. Jeg synes det er viktig å joike ute i det uformelle rom.
– Dessuten er det kanskje et brukbart sjekketriks?
– Vel, he-he, det finnes kanskje bedre sjekketriks.
Han har laget en joik til denne byen. Før var Tromsøya sommerbeiteområde, og hadde trolig en egen joik på den tiden.
– Men den har gått med vinden. Så jeg måtte forsyne øya med en ny. En "New Joik", smiler han.
Men til tross for at han har laget 30-40 joiker selv, og til og med joiket for kongen, så er det ingen som har joiket ham.
– Jeg har vel ikke vært noe til kar, da. He-he.
Beskjedenheten kler ham; den er ekte. Vennligheten og den smule sjenansen likeså. Han viser meg respekt ved å være en flink lytter, og snakker rolig, med trygghet, humor og naturlig autoritet.
I brystlomma blinker en mobiltelefon grønt, og på web-siden hans er noen kanskje inne akkurat nå for å høre joiken han har sunget inn der.
– Du vet; joiken går i sykluser. En sang har en begynnelse og en slutt, og følger en slags linje. Joiken er syklisk, akkurat som dette rommet, sier han.
– Jeg er opptatt av rommets retorikk, og derfor har jeg holdt en del forelesninger og seminarer her inne i denne gammen. I min doktoravhandling, "Juss som retorikk", forsket jeg også på rommets retorikk. Jeg så på rettssalen at den var en del av det juridiske uttrykk. Rettssalens konstruksjon forteller klart hvem som er hvem, hvem som er dommer og hvem som er tiltalt. Det er dessuten firkantet.
Midt inne i sin iver etter å tolke forskjellige rom, ble han utsatt for et stunt av NRK. Som morgengjest i radiosendingen tok de ham med inn på herretoalettet, og ba ham om å tolke det.
– En utfordring. Jeg fant ut at toalettet på den ene siden var et hustempel, der religionen var hygiene. Toalettet fortalte meg også mye om samfunnet utenfor, der det var delt inn i private celler med låste dører, i motsetning til der jeg vokste opp, hvor vi hadde utedo med flere hull i samme rom. Dessuten er det jo slik at damene bruker toalettet annerledes enn oss menn. De går ofte sammen på toalettet, og hvem vet hva de gjør der? Kanskje legger de jaktplaner, smiler Ánde Somby.
– Vi gutter går på toalettet alene, og vi snakker ikke sammen. Ved urinalene kan vi strekke oss til å si "står du her og slår lens, mann?"
Ordspill er i det hele tatt noe Somby er overvettes begeistret for. "Juggelord".
– Hva gjør Ann når hun sender tekstmelding?
– ????
– Ann-taster.
Neste prosjekt blir å lage en web-side med "juggelord".
"Jeg er tørr
der andre tier"
|
Foreløpig har han nøyd seg med en dedisering i sin doktoravhandling: "Til alle saman."
– Noen har fortalt meg at jeg har en tørr humor.
En liten gutts smil, ablegøyalt, som om han har spretterten gjemt på ryggen. Det kommer altså mer:
– Jeg er tørr der andre tier.
Han reiser seg, legger et par kubber på bålet og skotter ut gjennom vinduet. Ulingen rundt gammen gjør stillheten bare sterkere her inne. Kanskje lengter han hjem, til vidda?
Han vokste opp som nomade i en reindriftssfamilie, familien kjøpte sitt første hus da han var fire. Nå er han 150 år, som han sier det selv.
– Jeg har jo levd i en utrolig interessant tid. Har sett når strømmen og vannet ble lagt inn i husene, når snøscooteren kom, har opplevd tiden da folk brukte kjørerein og sett hvordan hele den gamle teknologien bare ble kastet på dynga. Egentlig så jeg en tidsinnstilt kulturell og miljømessig bombe. For på den tiden var reindriften og den samiske kulturen nokså strippet for verdighet, og når det nye kom, så bare heiv man alt det gamle.
En isvinter ødela Ándes egen drøm om en framtid innenfor reindrift. Familien måtte gi opp i det øyeblikket Ánde var klar til å begynne.
– Jeg hadde aldri tenkt meg noen annen framtid enn innenfor reindriften. Og derfor kom jeg i en voldsom eksistensiell krise da det ble klart for meg at jeg ikke fikk være på fjellet.
Etter en kjeft kaffe slår sårheten fort sprekker i det milde ansiktet.
– Så da bedriver jeg nå tiden her, da. He-he. Men ikke for det; jeg har aldri vært misfornøyd med livet mitt. Jeg synes at livet er en så stor gave at man må ta det som det kommer og gjøre det beste ut av det.
Ánde fant i hvert fall plutselig ut at han måtte endre innstilling til skolen. En stor overgang.
– Ja, jeg var i krig med skolen allerede fra første dag. Det bunnet i et grunnleggende sinne etter å ha hørt så mange fæle historier fra onkler og slektninger som hadde blitt banket opp av lærerne sine. "Meg skal dem faen ikke fuck'e med," var min innstilling. Sinnet ga meg energi, og når jeg hørte at det var katastrofalt få samiske advokater, så fant jeg en vei å gå.
Som trettenåring ble han sendt på internat, siden har han aldri bodd hjemme. En tøff opplevelse, som likevel lærte ham mye, og som gjorde ham bedre rustet til hybeltilværelsen i Oslo under jusstudiene.
– Ja, det var sånn sett en god skole, selv om overlevelse ikke akkurat sto på mønsterplanen.
Med en høvdings ro tømmer han påny kaffekoppen. Aldri hever han stemmen, han snakker stadig med vennlighet, med en verdighet som ikke bryter stillheten i rommet. Her går ikke tiden, den sitter stille, sammen med oss i en krok.
– Utrolig høvelig at du hadde med deg kaffe, sier han.
– Så kan jo du svare; "ja, kaffe'r ikkje?"
Vi ler, sier ingenting et øyeblikk, og jeg ser på lysene som snart har brent ned. Ánde myser ut, ser på været og sier "jadda", bare "jadda".
Da ringer mobiltelefonen hans.
Jeg går ut, lar ham snakke i fred, og fyrer på en med filter ute i stormen. Noen minutter senere kommer han ut.
– Det var da en svært lovlydig ung mann! Kom inn! Jeg kan være advokaten din hvis du blir knepet.
Kanskje var det bra at han ble jurist, og ikke endte som reindriftssame. I dag leser vi i avisene at blodet flyter i Finnmark. Reingjeterne skyter hverandre, de stjeler fra hverandre, og store reinflokker blir borte over natta. Beitekrise.
– Det er kanskje mye mer en organiseringskrise. Mye av problemet er at reindriften har blitt sett i landsbrukets bilde. Reindriften er dødsavhengig av en fleksibilitet som de nå er fratatt. Troverdigheten deres har forvitret; de er nå de store miljøsynderne og de grådige som vil utnytte andre. De har fått mange sånne etiketter, mange sånne…
Ánde Somby smiler igjen.
– …sånne merke-lapper. Var ikke det et bra uttrykk? He-he.
– Men det er altså enkelt å hate reindriften i våre dager. Den hadde bare en kort sommer under Alta-saken på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Også på 1800-tallet var oppfatningen at det var nokså undermåls å være reindriftssame. Vi er tilbake der nå.
– Og bildet i dag stemmer ikke?
– Det er nok bare et utsnitt av et større bilde. Utøverne er utsatt for en reindriftsforvaltning som ikke er særlig snill. Og det dessverre slik at når avmakten rammer noen, så får du en indre aggresjon. Så i stedet for å rette aggresjonen mot reindriftsadministrasjonen eller kanskje pressen, som ikke har vært så snill med dem de siste årene, så går aggresjonen innover.
Somby slår blikket ned.
– Det kanskje største tankekorset for meg er at i det mest utsatte reindriftsområdet – altså det sørsamiske området – så har vi en urovekkende selvmordshyppighet blant unge menn.
I en ny stillhet ber jeg om å få bilder av ham, lysene er snart ikke mer, det mørkner også ute. Han poserer gjerne, men for å få ham til å smile må jeg fortelle en vits, sier han. En sterk en. En samevits!
Jeg tar fram den beste jeg har, Ánde brister ut i latter.
– Det siste stedet jeg ble kalt en lapp var i Vadsø. Jeg vil ha tilbake ordet "lappjævel", sier han.
– Det gir energi, man blir mer fandenivoldsk. Det er litt for lite fandenivoldskhet i det samiske samfunnet for tiden.
– Hvem er forresten "underground'en"?
– Ja, da tenker jeg på disse gamle ungkarene fra Tana, på tilfeldige mennesker jeg treffer i butikkø, eller på Posten. Menneskene som vanligvis ikke har så lett for å uttrykke seg, og som derfor trenger noen som kan gjøre det for dem. Og da blir det så flott å få tilbake fra underground'en at den er tilfreds.
Vi snakker altså om brannfakkelen han kastet inn i debatten om russerhorene i sommer. "La de russiske jentene og norske ungkarene få kose seg i fred. En generasjon kvinner flyttet fra Finnmark til Sør-Norge. Tilbake satt mennene. De har stelt sine foreldre, som nå er døde. Endelig får ungkarene smake litt av livets goder."
Ropte Ánde. Og fikk svar. Når det i neste uke trommes sammen til seminar i Tana om "prostitusjonens påvirkning på barn", er dr. juris Ánde Somby nektet adgang. Det synes han er trist.
– Akademikere har en samfunnsplikt i å også strukturere synspunkter som ikke er helt i overensstemmelse med det som det store flertallet mener. For i motsetning til politikere, så trenger ikke vi å tenke på at vi skal bli valgt.
– Du er ikke så glad i regler?
– Vel, jeg er jo jurist, så…he-he…jeg burde jo være det. Jeg er ingen regelhater, men en regelrealist. Reglene har sin begrensning og kan ikke løse alle våre problemer. Vi må ikke glemme improvisasjonen. Og på den måten er joiken en nokså improvisasjonsbasert musikk. Joiken har et grunnregelverk og så har den et improvisasjonsrom. Det tror jeg også vil kunne være en vettig nordlig samfunnsorganisering, framfor detaljregelverket vi dessverre har for mye av i dag.
Vi forlater gammen – lysene har forlengst slukket seg selv, naturen viser fremdeles ingen nåde, og ute ser han for første gang på klokka. Han skal hjem i kveld, hvis ikke værgudene også erklærer ham uønsket. Ánde skotter opp mot himmelen. Helt hvitt. Går flyene i dag?
– De sa det skulle løye, sier jeg.
Han ser alvorlig på meg.
– Det er derfor vi aldri kan stole på været.
– Ikke?
– Ikke når vinden har løyet.
|
