Hvordan bør de to statsbærende samfunnene i Norge - det norske og det samiske - legge forholdene til rette for en politikk for høyere utdanning og forskning som skal lede oss inn i det neste tusenåret? I og med opprettelsen av Mjøs-utvalget har dette spørsmålet har fått stor aktualitet for det norske samfunnets vedkommende.² For det samiske samfunnets vedkommende står vi antagelig overfor et tidsskille når det gjelder vårt forhold til disse spørsmålene. Vi har for første gang i historien hatt en prosess hvor det offisielle samiske samfunnet har forsøkt å formulere beskrivelser som har munnet ut i handlingsplaner. Jeg tenker her på utredningen fra Sametinget om samisk forskningspolitikk. I tillegg har Norges forskningsråd hatt en generell gjennomgang av sitt forhold til samisk forskning. Vi står altså overfor to store forskningspolitiske utfordringer - en sanering og eventuell omjustering av blant annet den generelle forskerrekrutteringspolitikken i Norge, samtidig som vi står overfor en igangsettelse av et bærekraftig samisk forskerfellesskap. Jeg skal benytte denne anledningen til å trekke frem noen momenter som kan være sentrale for den sistnevnte oppgaven.

Utfordringene som disse oppgavene representerer, består av flere lag. Et lag vil kanskje bestå av at visse administrative rutiner ikke er tilpasset den situasjon at det i tillegg til den norske forskningsverdenen også finnes en samisk forskningsverden. I så fall vil en tilrettelegging også for en samisk forskningsverden fordre godt byråkrathåndverk fra de samiske og de norske administrative organers side.³ Et annet lag av utfordringene kan bestå i at verken lovverket eller de offentlige budsjett "ser" den samiske forsknings-verdenen, og at samisk forskningsverden av den grunn både sulter og fryser. I så fall vil synliggjøring og tilretteleggelse av et livsrom for den samiske forskningsverden fordre godt politisk håndverk fra Stortingets og Sametingets side. Et tredje lag av utfordringer kan bestå i at den samiske forskningsverden blir en fremmed fugl innenfor det alminnelige forskerfellesskapet, eksempelvis i spørsmålet om hvorvidt samiske forskere bør forske på eget samfunn eller om de av hensyn til sin forskningsmessige kyskhet bør unngå det. Dette laget er bortenfor de muligheter som politiske organer vil kunne vedta, og vil fordre en aktiv medvirkning både fra det norske forskerfellesskapets og det lille samiske forskerfellesskapets side.

I min tilnærming til disse utfordringene skal jeg reflektere litt over universitetet som et rom. Universitetet kan sies å ha tre grunnfunksjoner i samfunnet:

• Det er rommet hvor mennesker lærer.
• Det er rommet hvor mennesker møtes.
• Det er rommet hvor - mennesker skal ha mulighet til å tenke grundig gjennom saker.

Den første grunnfunksjonen er å være et lærested - et sted hvor menneskene skal lære. Universitetet skal formidle både tradisjon og nyheter til unge mennesker. Senere i livet kommer disse unge menneskene til å forvalte makt over andre mennesker. Det er derfor en stor oppgave for universitetet å formidle korrekt informasjon og forsvarlige metoder. Men like viktig er det å forsøke å formidle medmenneskelighet.

Den andre funksjonen universitetet har, er å være et rom hvor mennesker møtes. Og vi møtes hver eneste dag - i kantiner, på seminarer, på store symposier. Vi møtes i korridorer og ved kopimaskiner. Vi kunne sagt at det er en egen kunst å møtes på universitetet. For egen del har jeg lært mye både ved kopimaskinen, i kantina og i universitetets korridorer. I min tilnærming skal jeg imidlertid konsentrere meg om den tredje funksjonen til universitetet - det skal være stedet hvor man skal tenke - forske. Og ettersom jeg som jurist kjenner forskingen innen rettsvitenskapen best, kommer jeg til å hente eksemplene fra samerettsforskningen.

Nå når også det samiske samfunnet på egne premisser skal ta del i vitenskaps-samfunnet, er spørsmålet hvordan en slik deltagelse skulle utformes. Etter mitt skjønn er tre aspekter viktige:

• Det samiske samfunnet bør bli en opplyst konsument av forskning.
• Det samiske samfunnet bør kunne bidra med opplyste innlegg i forskningens debatter.
• Det samiske samfunnet bør også komme med egne bidrag til det spleiselaget som forskningssamfunnet er.

Det første aspektet er at det samiske samfunnet bør være tilstrekkelig opplyst til å kunne dra nytte av forskning som alleredeer utført. Det er ikke vanskelig å peke på eksempler hvor vårt samfunn ikke har vært opplyst nok til å kunne konsumere viten fra eksisterende forskning. Det er tilstrekkelig å kaste et blikk på de samiske næringer, som ikke har kunnet nyttiggjøre seg den foredlingsteknologi som eksempelvis er tilgjengelig for bearbeiding av kjøttprodukter. Resultatet er at de samiske næringer stort sett fungerer som råvareleverandører.

Det andre aspektet er at det kreves opplysning og evne hvis man skal kunne ta del i forskningens debatter på en adekvat måte. Forskningens debatter er blant de viktigste som finnes i dagens verden, og følgelig er det viktig at også det samiske samfunnet skal komme med sine bidrag. Enkelte ganger har det hendt at forskere fra andre samfunn har kommet med nokså forvridde oppfatninger om oss samer. I slike tilfeller hadde det vært viktig om vi kunne ha korrigert feiloppfatningene. Det kan også hende at vi også ellers kunne kommet med kommentarer eller korrigerende opplysninger. Eksempelvis antar jeg at det finnes viten om laksens vandringer i Tanaelva, som dagens lakseforskere antagelig ikke kjenner til, men som har vært kjent lenge i våre samfunn.

Det tredje aspektet er en etisk forpliktelse, som jeg synes vi har. Vi er kanskje vant til å være i forsvarsposisjon, og forklare om oss selv hvor særegne vi kan være. Vi bør ikke gå oss vill i en slik situasjon. Samtidig bør vi nok ta inn over oss at vårt samfunn er et enda mye mindre samfunn enn det norske i verdensmålestokk. Således ville det være en høy ambisjon å tro at vi skulle kunne bidra med beretninger som forskningens mennesker ville hatt hygge og nytte av å høre. Hvis vi skal bli tatt på alvor, mener jeg at det er viktig å holde fast ved en målsetting om at også vi skal kunne bringe noe fangst til forskningens bord. For egen del forsøker jeg å leve opp til en slik målsetting i min egen forskning. Etter min mening ser gjeldende rettssteori bare tekster. Det finnes ingen beretninger eller joiker i rettsteoriens øyne. Konsekvensen for oss samer er at våre måter å samle, fortolke og formidle informasjon, herunder også rettslig informasjon, ikke blir tellende i det rettslige rommet. Det er enkelt å se at noe blir feil ved det. Men vanskeligere blir det å si hva feilen består i. Etter min mening er det noe galt med selve rettsteorispråkets spill, og det er en teoriutviklingsoppgave å forsøke å modifisere rettsteorien således at også muntlig tradisjon får en plass. Jeg har forsøkt å nærme meg noen av grunnproblemene som melder seg i mitt doktorgradsarbeid, "Juss som retorikk". Under arbeidets gang mener jeg at jeg har konstatert visse strukturelle svakheter ved gjeldende rettsteori, og jeg håper at de forslag til fortolkninger og beskrivelser som jeg kommer med, vil være av nytte for de som jobber med rettsteori.

Men hvordan skal vi rent praktisk nærme oss forskningens elfenbenstårn?

• Imitere den vestlige verden sin forskning?
• Forske på grunnlag av våre egne tradisjoner?
• Prøve å finne nye måter for vår forskning?

Vi kan forsøke å imitere den forskningen som er gjort og som gjøres eksempelvis innen rettsforskningen. Det er et viktig arbeid som har to deler. For det første har vi den juridiske forskningen, som består i juridisk fortolkningsvirksomhet - rettslig eksegese. Der er mye ugjort, og det går sikkert mange livsverk for å fylle en slik oppgave. Jeg har to flotte eksempler på juridisk eksegese som er gjort innen samisk rettsforskning. Jens Edvin A. Skoghøy sine arbeider med de internasjonale rettskilder innen urfolksrett og Kirsti Strøm Bull sine arbeider i reindriftsrett, er begge viktige bidrag i så måte.

I tillegg til juridisk eksegeseforskning vil jeg også rette fokus mot dem som arbeider med de såkalte perspektivfagene. Eksempelvis er rettshistorie, rettsantropologi og rettsfilosofi viktige fag i den sammenhengen. Vi har mange dyktige fagpersoner som har arbeidet med disse fag, og vi kommer til å få bruk for dyktige personer i fremtiden. Det innebærer at vi står overfor to krevende oppgaver. Vi må arbeide hardt for å få rekruttert folk inn i utdanninger som senere vil kvalifisere dem til forskere. Samtidig må vi verne om de unge slik at de ikke blir spist opp av forskningens verden.

Ved Universitetet i Tromsø har vi ved flere anledninger understreket at bevisst satsning på rekrutteringsarbeid er viktig. Vi er nødt til å tenke svært langsiktig når vi utformer strategier for å få rekrutter inn i samerettsforskningen. Senter for samiske studier har en egen studiekonsulent for samiske studenter. På juridisk fakultet gir vi særskilte tilbud til samiske studenter. Studenter som studerer juss har en praksisperiode på seks uker omtrent midt i studiet. Fakultetets ordinære tilbud er et oppold på advokatkontorer, dommerkontorer eller administrasjonskontorer for å danne seg et bilde av hvordan loven virker i praksis. For tiden har samiske studenter det særskilte tilbud at de i forbindelse med fakultets praksisordning har muligheten til å gjøre seg kjent med juristene og rettslivet til andre urfolk. I tillegg til særskilte tilbud i forbindelse med praksisordningen, har vi også hatt særskilte opplegg i forbindelse med innføringskollokvier og spesialfaget. Vårt håp er at noen av studentene vender tilbake til oss som forskerrekrutter når de er ferdige med grunnutdanningen sin.

Selv om vi skulle være i stand til å komme med adekvate beskrivelser av situasjonen og endog utarbeide målformuleringer, er dette ikke enkelt. Spørsmålet som ofte møter oss, er hvor mange sekunder det tar å få en stillestående Porsche opp i en fart av 100 km/t. Vår historiske situasjon er nemlig at våre fedre, mødre, tanter på mors-siden, tanter på farssiden, eldre brødre av far, yngre brødre av far har opplevd skolesystemet som et system som påførte dem mye smerte. Skolen har vært et smertens hus for dem. For oss her og nå inne-bærer det at vi holder på å forvalte den første generasjon av samiske forskere og forskerrekrutter. Nils Jernsletten på knapt 60 år er vår pionér, på samme måte som Nils Oskal på knapt 40 år er det.

Fordi vi nå står overfor den første generasjonen som ikke har skolesmerten så ødeleggende at de er blitt borte for det samiske samfunnet, har vi en historisk mulighet til også å basere vår samiske modernitet på vitenskapsbasert kunnskap. Den samiske skolesmerten er imidlertid noe som kommer til å forfølge våre samfunn i lang tid. Den hører så å si til vår muntlige tradisjon. Jeg møter dette ved at våre mennesker ofte har spurt meg om jeg virkelig hadde tenkt meg til universitetet og forundret kunne spørre meg hvordan det kunne passe. Tersklene for å ta skrittet til universitetet er fortsatt høye, og mothakene sitter dypt. Jeg tror at den kulturelle smerten kunne vært bearbeidet med en forsoningsprosess. En slik prosess kunne bestått i at de som led overlast hadde fått kommet frem med sine beretninger. De burde også fått en medmenneskelig behandling ved at de fikk rimelige kompensasjoner for seksuelle overgrep som skjedde på statens internater, for at de ble jult opp, for at de ble tatt hjemmefra, for at de ikke fikk samisk mat der, for at de ikke fikk snakke samisk, for at de mistet forholdet til samiske klær, for at de ikke fikk høre samiske beretninger, for at de mistet joiken og for at de derfor begynte å se på sin egen kultur som verdiløs og dermed seg selv som verdiløse mennesker.

Dette reiser spørsmål om det norske samfunnets vilje til å gå inn i en forsoningsprosess. Riktig nok lover ikke alle de avslag særlig godt, som de 461 menneskene fra Karasjok og Kautokeino i praksis har fått på sine søknader om billighetserstatning fra staten for tapt skolegang. Men det synes å finnes en kime til politisk vilje til å la slike spørsmål bli løst ut fra moralske og etiske vurderinger fremfor strengt jurist-teknokratiske resonnementer. Jeg tenker her på sentrumsregjeringens signaler i spørsmålet om inndragningene og tilbakeføringene av jødenes formuer under og etter den annen verdenskrig. Jeg tror det vil virke sterkt demoraliserende for det samiske samfunnet hvis samer med tapt skolegang må gå i graven med beskjed om å finne seg i at de på grunn av tapt skolegang ikke kunne leve ut de muligheter som et moderne samfunn ellers ville ha bydd på. Som universitets- og forskningspolitisk utfordring fremstår dette som et spørsmål om hvordan vi skal få i gang en forskningstradisjon som lenge har vært taus.

Forskningstradisjonen har imidlertid sider som ikke alltid er like vakre. Samtidig som forskningen er menneskenes tjener, er den også deres herre. Forskningstradisjonen består av gitte måter å observere, fortolke og beskrive verden på. Det samiske samfunnet opplever seg enkelte ganger som utilstrekkelig i vitenskapens bilder. Jeg gjentar eksempelet om at den rettslige forskningstradisjonen praktisk talt ikke har øye for at rettslig informasjon også kan være basert på muntlige medier.

Unge mennesker kan bli spist opp av forskningen. Risikoen er at de kan begynne å se på sine egne samfunn med forskningens en-øyethet. Nå avdøde Georg Manuel, grunnleggeren av Verdensrådet for urbefolkninger, brukte å si at etter den formelle utdannelsen bør ungdommen gjenutdannes inn i sine egne kulturer. Han refererte til at unge mennesker ukristisk så på sine egne samfunn med jurist-briller og tenkte i juriststrategier. Jeg er enig i at dette er et viktig poeng. Jeg tror at risikoen også eksisterer i vår kultur, for at våre egne kan bli de største fornorskerne, fordi de har så stor tillit i våre egne samfunn. De kan billedlig talt utvikle seg til å bli trojanske hester i den samiske kultur.

Det er vårt felles ansvar - et ansvar både for det samiske og det norske samfunnet - å arbeide for at det ikke skal gå så skjevt. Det er en stor utfordring for det samiske samfunnet og forskningssamfunnet at møtene mellom dem skal bli positive og oppbyggelige for begge kulturer.

Den andre strategien som vår forskning bør følge, er å bygge på våre tradisjoner. Når de er nevnt, tror jeg ikke det er noen særlig radikal spådom at utvalget som skal utrede samiske sedvaner, kommer til å støte på mange grunnspørsmål. Jeg tror at man der vil støte på flere aspekter ved våre samfunns dybdegramatikk. For å illustrere hva dette innebærer, kan vi ta utgangspunkt i ett av mange karakteristiske trekk ved våre samfunn.

Vi har tradisjonelt levd i små samfunn. Det har visse implikasjoner. Én av implikasjonene er at selv etter en konflikt skal menneskene leve sammen. Rettssystemet er basert meget mer på urbane samfunn som mønstre. I en rettslig konflikt er det et ideal at partene uttaler seg med den største grad av eksplisitet. Ting skal sies rett ut og på en mest mulig tydelig måte. Men mennesket er et lite dyr, som kan få for meget av "sannheten". Hører vi for mange og tydelige sannheter fra mennesker vi er i konflikt med, kan kommunikasjonen stoppe, og for et lite samfunn og dets mennesker kan dette være en krise.

La meg utdype dette ved å bruke min egen mor som et eksempel. Hun er eldste søster i en søskenflokk på 13 og er storfamiliens matriark. Det innebærer blant annet at hun forvalter de konflikter som måtte oppstå innen storfamilien. Praktisk skjer det ofte slik at storfamiliens medlemmer i enkelte situasjoner kan true hverandre med å ringe til Káre - min mor heter Káre. Konflikten kan gå så langt at hun blir oppringt.

Káre bruker nesten aldri å nevne konflikten for partene selv, men hun reiser kanskje på besøk til eksempelvis kusinen og fetteren som nu ikke lenger er på talefot. Hun har gjerne sydd et par skaller, en liten veske eller noe annet. Praten går om alt annet enn konflikten. Etter en stund kan hun igjen ringe til partene og si at du er min gode slektning. Nu må vi få fred mellom deg og din fetter. Hennes konfliktmanagement har mange fine sider ved seg, idet det ikke skaper vinnere og tapere slik det rettslige konfliktmanagement gjør. Det matriarken i realiteten har gjort, er at gjennom sine gaver har hun skapt en takknemlighetsgjeld, og den bruker hun for å få til en godviljens økonomi, som hun så kan bruke til å be partene om å slutte fred.

Dette er bare ett eksempel på konfliktmanagementstrategier i vår kultur. Hvis vi skal ta våre tradisjoner på alvor, må vi lære oss å observere dem og fortolke dem, slik at vi i neste omgang skal kunne velge om vi skal gjenapplisere dem i en samisk modernitet.

Dette eksempelet beskriver en konflikthåndteringsmåte som har vakre sider ved seg. Det fascinerende er at konflikten er løst, uten at den er nevnt eksplisitt. Kravet om eksplisitet, som vi kjenner fra de rettslige konflikter som et gode, viser helt andre sider ved seg enn dem vi liker å se.

Mange samiske barn har kollidert med kravet om ekplisitet. Da jeg selv gikk på skolen, hadde jeg etter hvert lært meg å sette norske ord etter hverandre slik at det ble meningsfylte grammatikalske uttrykk av det. Likevel ble det vanskelig når jeg skrev norskstiler. Jeg var opplært til at den dyktige språkbruker var den som alltid skulle kunne snakke rundt en ting, uten helst å nevne tingen ved sitt rette navn. Jeg skrev på norsk, men med en samisk språkføring og med samiske verdinormer for språklig kunnskap. Der hvor jeg skulle uttrykt meg eksplisitt, kom det implisitte uttrykk. Det kostet meg mye smerte å skjønne at skolens språk på så mange måter var forskjellig fra hjemmets språk, og jeg tror at jeg i likhet med mange samiske barn var helt alene med den smerten.

Dette vil antagelig utvalget som er satt til å forske på samisk rettsoppfatning - det såkalte sedvanerettsutvalget - møte som en praktisk problemstilling: Hvordan skal man oversette muntlige rettskilder og rettslige praksiser slik at domsstolene skal kunne bruke dem i sin rettsanvendelse? For en tid siden fortalte den samiske professoren Nils Jernsletten oss om at man må ha papir hvis man reiser til Oslo. Derfor blir det også veldig viktig hvorvidt kongen skrev et brev i 1640 eller 1735, eksempelvis til samene i Ruonala sameby. Hvis kongen skrev, er det full bingo, hvis han derimot ikke gjorde det, er det en krise rettslig sett.

Forskningssamfunnets store utfordring er derfor å få aksept for muntlige og praksisbaserte rettskilder. Hvis man greier å få synliggjort disse rettskildetypene, vil problemet bare delvis være løst. Muntlig informasjon har en annen type logikk enn den deduktive logikk som brukes ved fortolkning av rettslige tekster. En deduktiv logikk bruker eksempelvis en generell term som et individuelt kasus skal anvendes på, og det funker bra. Men hvilken type logikk skal man bruke når man skal anvende eksempelvis en beretning som rettskilde? Fortellinger er aldri eksplisitte på hvordan rettstilstanden er eller ikke er. Nils Jernsletten bruker å berette om den gangen daværende sekretær for Samerettsutvalget Stein Owe skulle granske samisk rettsoppfatning for utvalget. Owe er en stor røslig nordmann sittende bak et skrivebord, mens små samer - kanskje samer fra nettopp den tiden da skolen påførte folk mye smerte - etter beste evne forsøkte å forklare hvordan de oppfattet norsk rett. De var plutselig i en situasjon av muntlig eksamen i rettslære og forsøkte å forklare etter beste evne. Det ble antagelig mer informasjon om tapt skolegang enn om samisk rettsoppfatning.

Dette er en måte som er forsøkt, og som man ikke har fått mye nytte av. Antagelig må man bruke andre modi av logikk enn deduksjon når man skal forholde seg til mennesker som snakker et språk hvor den implisitte måten å si ting på, er sentral. For vår forskningsverden er det en stor utfordring hvordan slikt rettslig materiale skal operasjonaliseres for å kunne bli brukt i retten og i andre formelle argumentasjonssammenhenger.

Men vi lever i nåtiden, og det medfører at vår forskningspolitiske strategi bør ha en tredje strategi - den innovative forskning. Det er behov for innovativ forskning, ettersom den samiske kulturen verken er noe som skjedde for 200 år siden, 50 år siden, i fjor eller i forrige uke. Det er en levende kultur, og enhver levende kultur krever at vi hele tiden er i stand til å fornye den med innovative ting.

Å lage nye ting har aldri vært enkelt. Til det kreves det både visdom, mot og stahet. For oss betyr det at vi som system bør være i stand til å motivere og støtte våre forskere slik at de får det nødvendige motet til å gå opp nye løyper. En motkraft, som møter oss nokså kjapt, er visse strukturelle trekk ved finansieringen av forskning. Den finansierende institusjon vil gjerne se resultater - gjerne praktiske resultater - av sin finansiering. På den annen side kan resultatene ofte være nokså uvisse når man forsker innovativt. Ofte fremtrer innovativ forskning kanskje først i ettertid som viktig forskning, og mye av storsamfunnenes forskning har nådd sine fremskritt gjennom at de innovative forskerne er blitt motarbeidet i sin samtid. Det samiske samfunnet har aldri fått så vide rammer for sin forskning at det er mulig å kjøre så spennende prosjekter at de også kan ende på dunken. Jeg håper at det samiske samfunnet skal få muligheten til å bygge opp sin forskning ved også å ha rom for de innovative forskerne.

Vi er heldigvis ikke helt alene i den situasjon at vi skal bygge opp en forskningstradisjon. Vi har både moralsk og praktisk nytte av de erfaringer som andre urfolk har høstet i sine utviklingsprosesser. I rettsforskningen har vi hatt stor nytte av å se på den forskning som er gjort av de nordamerikanske indianerne. Der begynte de med en rekrutteringspolitikk på begynnelsen av 60-tallet, og jeg tror at urfolkene også i fremtiden vil kunne dra nytte av hverandres erfaringer med å bygge opp sine respektive akademier.

Når jeg nå har skissert tre mulige strategier for den samiske entré i vitenskapens rom, har jeg samtidig også antydet at ingen av disse strategiene alene vil kunne bidra til at den samiske inntreden blir fruktbar. Hvis vi bare skal imitere storsamfunnenes forskning, kan våre ting bli borte. Det samiske kan bli spist opp, underkommunisert og usynliggjort. Hvis vi bare skal stole på våre tradisjoner, kan vi lett havne på museet og inn i nokså romantiske og romanti-serende prosjekter. Presserende forskningsbehov som det samiske samfunnet av i dag har, kan lett bli glemt. Hvis vi skal prøve å være innovative, vil det være en umulig oppgave å finne opp nye hjul hele tiden. Jeg har mer tro på at vi heller bør prøve å satse på å hente impulser fra vestlig forskningstradisjon, hente impulser fra vår egen tradisjon og forsøke å være innovative. Kanskje må vi være i en evig bevegelse mellom de tre strategiene - uten en gang å vite når vi gjør det ene eller det andre?

En stor forskningspolitisk utfordring til det politiske miljøet er å tilrettelegge rammebetingelser som gjør det mulig for samisk forskning å våkne etter den kulturelle istid som nå heldigvis ser ut til å være over. Her er det kanskje på sin plass å minne om at Canada har brukt 58 millioner dollar til forskning på urfolkenes rettslige stilling i forbindelse med arbeidet knyttet til Royal Commission. Jeg ber ikke det politiske miljøet om 58 millioner dollar. Det jeg antyder, er at det bør brukes noe penger på å få opp livskraftige forskningsmiljøer også i det samiske samfunnet. Marshallplanen kunne være et forbilde i så måte. Vi skulle fått råd til å igangsette distinkte rekrutteringsprogrammer som hadde hatt som siktemål å få flere unge til å begynne med forskning.

Oppsummert har jeg fremmet fire forslag til universitetspolitiske tiltak som kan bidra til at det samiske forskningsmiljøet faktisk får muligheten til å basere sitt arbeid på både eksisterende forskningstradisjoner, våre egne kulturelle tradisjoner og at det gis rom for den innovative forskning. Forslagene er at vi sammen går inn for å:

• initiere og støtte signifikante rekrutteringsprogrammer for samiske forskere;
• initiere og støtte teoriutviklingsarbeid med siktemål å oversette tradisjonell kunnskap til vitenskapsbasert kunnskap;
• initiere og støtte innovativ samisk forskning;
• finansiere forslagene innen rammen av en stor statlig satsning, eksempelvis innenfor et forskningsrekrutteringsprogram.

Sammen burde vi derved kunne få til forskningsprogrammer med en utforming som på den ene siden ville foredlet det norske samfunnet som kultursamfunn. Det ville blitt litt mer av en en realitet at den norske stat er grunnlagt på to statsbærende folk. Og på den andre siden hadde vi kunnet få et levedyktig samisk akademi på beina, som kunne betjent de behov som et moderne urfolkssamfunn har.