samegilli
Registreringsregimet på juridisk fakultet

Flott på papiret
Forskningens frihet
Hvorfor juridisk fakultet?
Forskning under administrasjon
Historien om tilstedeværelsesplikten
Historien om dokumentasjonsplikten
Bønnen om en forskningsinstruks
Forskere registrerer... Oppslag i Tromsøflaket 21.12.00
Meldeplikt...
Oppslag i Aftenposten 06.01.01
Godtar ikke...
Oppslag i Nordlys 09.01.01

Kontollert kreativitet
Innlegg i Nordlys 16.01.01

Klokketid...
Innlegg i Nordlys 20.01.01
Registeringsregimet...
Ándes innlegg til Tromsøflaket
Juridisk fakultet...
Innlegg i Tromsøflaket 25.01.01
Særavtalen nok...
Innlegg i Tromsøflaket 08.02.01
Med utsikt...
Innlegg i Tromsøflaket 05.04.01
I siste nummer av den første årgang av dette tusenårets Tromsøflaket står to innovatører frem. Vi møter dekan Trude Haugli og fakultetsdirektør Olaug Husabø med en skikkelig hardpakket julegave. Nyskaperne skjenker oss - noe som hele universitetssamfunnet og dets prosesser etter deres mening så sårt synes å trenge – nye plikter.

Juridisk fakultet flagger med å ha oppfunnet en ny plikt og en ny metode for forskerne til å registrere fravær og skrive rapport om arbeidet sitt. Radarparet Haugli og Husabø vet å berette at tiltaket stort sett har fungert greit på deres eget fakultet, med få men sterke unntak. Her dreier det seg om intet mindre enn å verne om forskningsretten, noe som ifølge parhestene innebærer vern av forskerne mot seg selv. I følge Haugli kan vi nemlig risikere å miste forskningsretten, eller risikere at andre griper inn og lager registreringsordninger for oss, for eksempel departementet eller Riksrevisjonen. På bakgrunn av duoens utlegging fremstår det ikke så merkelig at vår rektor Tove Bulls anerkjennende halleluja gjaller i bakgrunnen. Noe hun også forsterker i en uttalelse til Aftenposten den 06.01.01. Kanskje kan disse pliktene danne mønster for hele universitetet?

Haugli og Husabø refererer åpenbart til undertegnede når de taler om de få og sterke unntakene som har stukket kjelker i veien for fremskrittet. Det overrasker meg at Tromsøflaket ikke har funnet det interessant å la de kritiske refleksjoner komme til syne i oppslaget sitt. Selv om også jeg burde vise all respekt for Haugli og Husabø sin virkelyst og skaperglede, kan jeg ikke unnlate å kommentere dette påfunnet.

Flott på papiret

For det første er det et sentralt spørsmål hvordan slike regler vil fungere i praksis. At de mange (8-9 av 10 ansatte) er lydige, og innfinner seg med nye rapporteringsbyrder uten knussel, kan i seg selv ikke være den eneste – og kanskje heller ikke den mest interessante – målestokk på pliktenes vellykkethet. Som kjent kan også de flotteste regelverk komme i skade for å bli skrevet på kafkansk prosesspapir. Derfor blir det vel så interessant hvordan regelverket og dets administratorer håndterer det mer problematiske tilfellet.

Jeg er det problematiske tilfellet, og er tilfeldigvis også den eneste på juridisk fakultet i en ren forskerstilling. Det er en uoverensstemmelse mellom fakultetet og meg om hvorvidt jeg har en plikt til å være tilstede på kontoret under postdoktorperioden min. Vi er heller ikke enige om det er jeg som har bevisbyrden og derfor en plikt til å dokumentere at jeg arbeider 37,5 timer pr. uke - med andre ord om jeg i egen interesse bør skaffe meg et stemplingsur.

Jeg mener at begge sakene har prinsippiell interesse, og jeg anser dem derfor som offentlige. Derfor har jeg lagt ut begge på nettsiden min (http://Somban.net). De som måtte være interesserte kan jo selv bedømme om regelverket eller dets praktisering fremstår som vellykket. Selv om jeg mildt sagt er part i saken og kanskje er ditto partisk i min vurdering, mener jeg at de to sakene fremstår som eksempler på kritikkverdig personaladministrasjon.

Forskningens frihet

Haugli og Husabøs pliktregime reiser for det andre et prinsipielt spørsmål om forskningens frihet. Selv om jeg er trygg på at forskersamfunnet her på universitetet utmerket godt kan ta vare på seg selv, må jeg på bakgrunn av rektors reservasjonsløse bifall, påpeke at forskningens frihet er en grunnpilar for at man skal kunne ha en god forskning på et universitet.

Forskningen må alltid baseres på at man har tillit til at forskerne både er voksne og forstandige nok til selv å kunne administrere sin forskning på en best mulig måte. Og forskerne rapporterer da også vitterlig om sin virksomhet - gjennom deltakelse på seminarer, gjennom de produkter de publiserer og gjennom årsmeldinger. Forskeren blir med andre ord faktisk alt løpende kontrollert og evaluert.

Resepter a la dekanen og direktøren vil kunne forstyrre hårfine harmonier som som ligger i forskningens tradisjon og tilpasning til universitetssystemet. Selv om Haugli og Husabø gjennom tiltakene sine vil kunne glede seg over flere og feitere rubrikker å styre med, kan den typen reformer lett utløse kontraproduktive mekanismer.

Hvorfor juridisk fakultet?

Selvsagt kan det også være et aktverdig motiv å ville fremstå som en lysende fanebærer for detaljdokumentert og -kontrollert forskningsvirksomhet, og endog være i forkant av riksrevisjon og departement - hver sin lyst. Jeg mener imidlertid at Haugli og Husabø ser riksrevisjon og departement ved høylys dag. På hvilket grunnlag og hvordan tospannet har fått det for seg at forskningsretten i dag fremstår som en truet dyreart, er meg en gåte.

Uaktet av dette kan man spørre seg: Er det slike tiltak juridisk fakultet nå trenger mest? Riktignok har fakultetet i løpet av sin 16 årige eksistens på noen måter vært en suksess. Som juristskole har man hatt høye studenttall, og produksjonen av juridiske kandidater har vært stor. Mye av kandidatproduksjonen har imidlertid vært basert på innleide undervisere og sensorer. I løpet av disse årene har universitetet ikke maktet å bygge opp en større stab på fakultetet enn de 10 som Haugli referer til. Derimot har vi opplevd at det ikke er sjeldent at folk slutter. Mange har forlatt fakultetet i taus indignasjon, og enkelte har gjort det i en mer åpen oppgitthet. I reiret til juridisk fakultet har dessverre heller ikke den problematiske personalsak vært noen sjelden fugl. I den utstrekning det er et mål å også bygge seg et godt rennome som forskningsinstitusjon, krever situasjonen helt andre tiltak og prioriteringer enn nye kontrolltiltak og profilering av slike. Derfor kan det være et aldri så lite mysterium hvorfor fakultetsdirektøren og dekanen velger å gjøre dette mot fakultetet.

Som offisiell forklaring på hvorfor det ikke samler seg flere forskere på fakultetet har det ofte vært fremholdt at lønnsnivået her på huset ikke kan "matche" det nivået som talentfulle jurister møter utenfor universitetet. Det har også vært fremholdt at etablerte forskere i de sørlige universitetene ikke synes å ville bo i Tromsø. Jeg er enig i at dette kan være gode delforklaringer. Det jeg bare er så spent på, er hvor lenge universitetsledelsen og universitetssamfunnet kommer til å akseptere disse som den hele og fulle forklaring. Når vil man begynne å gå vårt - etter hvert noe ulykksalige - fakultet nærmere etter i sømmene, og starte letingen etter alternative og utdypende forklaringer?

 

 

Joikerommene Galleriene Ka e nytt Sidekart Kontakt Ánde Index