Heia Ande, og takk for rask tilbakemelding. Det er fint viss vi kan ha eit møte om dette - kan eg komma tilbake til saka når eg har fått prata med Trude???

Olaug

PS Eg er forresten ikkje heilt sikker på om eg forstår kvifor du meinar at særavtalen ikkje gjeld for post doc-ar. Er det fordi du ikkje skal undervisa? Reglane gjeld jo for forskarar og, og dei har heller ikkje undervisningaplikt.

Ánde ber om flytting:

FLYTTING EVENTUELT AVVIKLING AV MIN STILLING SOM POSTDOKTOR VED JURIDISK FAKULTET

Jeg viser til Deres brev hvorved jeg ble tilbudt stilling som postdoktor samt til mitt brev hvorved jeg aksepterte tilbudet om stillingen. Videre viser jeg til epost som fakultetsdirektør Olaug Husabø sendte til meg den 20.06.00, til mitt svar til fakultetsdirektøren av 21.06.00 og til møte mellom meg, dekan Trude Haugli og fakultetsdirektør Olaug Husabø den 29.06.00. Endelig viser jeg til telefonsamtale mellom meg og administrativ leder ved Senter for Samiske studier Johnny Leo Jernsletten.

Jeg vil anmode om å få flyttet min stilling som postdoktor fra juridisk fakultet til Senter for Samiske Studier. Det vil si at jeg ber om at Senter for Samiske Studier overført det administrative ansvaret for min stilling. Hvis det ikke er mulig, ber jeg om at postdoktorstillingen min termineres. Jeg vil i så fall snarest tiltre stillingen som førsteamanuensis som jeg opprinnelig skulle tiltre i februar 2003

Bakgrunnen for mitt ønske er at jeg og fakultetsledelsen har forskjellige forståelser av hvordan den såkalte "særavtalen" (avtalen som det den 10. mai 1999 i forhandlingsmøte mellom KUF og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag om revidert Særavtale om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universitetene og høgskolene ble oppnådd enighet om) bør anvendes.

Konkret går uenigheten på hvorvidt jeg i hvert enkelt tilfelle av fravær fra mitt kontor på forhånd bør ha spurt fakultetsledelsen om tillatelse til fravær eller om det er tilstrekkelig at jeg informerer gjennom min kalender som ligger åpen på verdensveven hvor jeg planlegger å befinne meg, hvor jeg befinner meg og hvor jeg har befunnet meg. Jeg opplever dels at fakultetsledelsens og min forståelse er såpass forskjellige at jeg vanskelig kan se at vi vil kunne fortsette i noe konstruktivt samarbeid. Dels opplever jeg også at man fra fakultetsledelsens side er rede til å gå til kamp for sitt syn. Blant annet er det i fakultetsdirektørens epost antydet at man vurderer å foreta lønnstrekk.

Fakultetsledelsens syn fremgår forøvrig i hovedtrekk av eposten fra fakultetsdirektøren til meg. Ut fra møtet med dekan og fakultetsdirektør forstår jeg at også dekanen stiller seg bak fakultetsdirektørens linje.

Mitt syn på enkelthetene i saken fremgår av den eposten som jeg har besvart fakultetsdirektørens epost med. Som det vil fremgå der, har jeg vansker med å skjønne hvorfor dette har reist seg som et problem. Jeg har imidlertid i møtet fått opplyst at det for fakultetsledelsen er viktig på et prinsipielt grunnlag å markere seg på den måten som de gjør på i saken. Mer konkret er hensynet til likebehandling av de ansatte anført som det prinsippielt viktige argumentet. For meg fremtrer dette argumentet isolert sett både forståelig og akseptabelt nok. På bakgrunn av den praktiske situasjon som juridisk fakultet befinner seg i med forholdsvis få faglig ansatte og med meg selv som den eneste i ren forskerstilling, virker argumentasjonen imidlertid nokså søkt.

Grunnen til at jeg nå ber om overflytting, er engstelse for at fakultetsledelsen bygger opp til en konflikt med meg. Når saker som dette ikke håndteres med praktiske grep, men hvor prinsipper betones som viktige, tilsier de fleste jærtegn at uværet sjeldent er langt unna. Med andre ord kan det billedlig talt være fornuftig for meg å handle i overenstemmelse med fjellvettreglene, og å ha søkt ly i tide. Det tør være kjent for universitetsdirektøren at det på vårt lille fakultet har vært en rekke konfliktfylte personalsaker. Jeg har da også opplevd et påfallende gjennomtrekk på såvel faglige som på administrative stillinger på fakultetet. For eget vedkommende har jeg også ved en del anledninger, blant annet i møte med fakultetsdirektør og dekan den 21. januar 1999 samt i siste møte, fått signaler om at jeg utgjør et irritasjonsmoment.

For meg er dette en situasjon som det er vanskelig å leve med. Samtidig har jeg verken tid eller engasjement til å gå inn i noen konflikt mot fakultetet.

Grunnen til at jeg primært ber om overflytting, er at jeg opplever forskningsprosjektet som såpass spennende forskningsmessig og viktig ikke minst for det samiske samfunnet at det ville vært trist å terminere det.

Ut fra de samtalene jeg har hatt med administrativ leder på Senter for Samiske Studier, har jeg grunn til å anta at jeg der ikke vil bli møtt med noen tilsvarende prinsippfast holdning til særavtalen. Dermed mener jeg å ha grunn til å tro at jeg hos Senter for Samiske Studier i større grad vil få anledning til primært å konsentrere meg om forskningen min.

Jeg er kjent med at det ikke hører til normalordningen her ved Universitetet å ha faglige stillinger knyttet til Senter for Samiske Studier. Jeg vil imidlertid henvise til den ordning som Regnor Jernsletten har oppnådd, og ber om at det åpnes en mulighet for meg på tilsvarende måte.

Hvis universitetsdirektøren innrømmer meg muligheten til å bli overflyttet, vil jeg av hensyn til forskningsprosjektets fremdrift også anmode at direktøren medvirker til at jeg får beholde kontorplassen med tilhørende fasciliteter som jeg disponerer – på samme måte som Regnor Jernsletten i sin tid fikk gjøre det.

Hvis universitetsdirektøren derimot ikke innrømmer meg muligheten til å bli overflyttet, vil jeg som nevnt be om at postdoktorprosjektet blir terminert og at jeg blir overført til min stilling som førsteamanuensis ved juridisk fakultet.

Hvis Universitetsdirektøren ønsker ytterligere opplysninger, presiseringer eller utdypninger av saken, stiller jeg meg gjerne til disposisjon.

Jeg imøteser universitetsdirektørens snarlige tilbakemelding. På forhånd Takk

Med Vennlig Hilsen

Ánde Somby

Universitetsdirektørens blanke avvisning:

SVAR PÅ FORESPØRSEL OM OVERFØRING AV POSTDOKTORSTILLING

Det vises til ditt brev av 30. juni d.å.

Du ber i ditt brev om at din stilling som postdoktor flyttes til Senter for Samiske studier. Det fremgår at bakgrunnen for forespørselen er uoverensstemmelse mellom fakultetsledelsen og deg vedrørende forståelsen av hvordan særavtalen bør anvendes.

I ditt brev uttaler du billedlig at de fleste jærtegn nå tilsier at uværet ikke er langt unna, og at det kan være fornuftig å søke ly i tide i tråd med fjellvettreglene. Dette gjør det fristende å nevne andre gode fjellvettregler som "meld fra hvor du går" og "vend i tide, det er ingen skam å snu", uten at universitetsdirektøren med dette vil blande seg inn i den pågående diskusjon ved fakultetet. Universitetsdirektøren må overlate til fakultetsledelsen å rydde opp i de uoverensstemmelser som måtte foreligge, men vil anta at det kanskje ligger en god utfordring i å vise den nødvendige smidighet til å imøtekomme fakultetsledelsens krav for å unngå en helt fastlåst konflikt.

Universitetsdirektøren kan dessverre ikke imøtekomme din forespørsel om flytting av postdoktorstillingen. Universitetsstyret har tildelt postdoktorstillingen til det juridiske fakultet, og universitetsdirektøren anser seg ikke berettiget til å flytte denne til Senter for Samiske studier. Dette gjelder selv om flyttingen kun vil gjelde for en begrenset periode.

For det tilfelle at din forespørsel om flytting ikke blir etterkommet, har du bedt om at postdoktorstillingen din termineres og at du snarest tiltrer stillingen som førsteamanuensis. Dersom du ønsker å si opp din stilling som postdoktor vil universitetsdirektøren be om en skriftlig bekreftelse på dette (oppsigelse). Det bes i så fall om at du avklarer spørsmålet om tiltredelsestidspunkt til stillingen som førsteamanuensis med fakultetsledelsen.

Vennlig hilsen

Solveig Wiesener
personaldirektør

Tom E. Lunde
juridisk rådgiver
Kopi: Det juridiske fakultet, Senter for Samiske studier

Ándes juridiske standpunkt

PLIKTEN SOM POSTDOKTOR VED JURIDISK FAKULTET TIL Å OPPHOLDE SEG PÅ KONTORET

1. Innledning

Jeg viser til tidligere korrespondanse i saken, senest til Deres brev av 20.07.00.

Jeg noterer meg at det i personaldirektørens brev fremkommer liten vilje til å komme mine synspunkter i møte. Heller ikke fakultetets ledelse har tatt noe initiativ til å skvære opp i situasjonen.

Ut fra at universitetet ikke kunne løse saken på en pragmatisk måte, er jeg henvist til å forholde meg juridisk til den.

Mitt standpunkt er at jeg ikke plikter å spørre om tillatelse til å forlate kontoret for kortere eller lengre tid. Det må være tilstrekkelig at jeg gir beskjed om hvor jeg til enhver tid måtte befinne meg.

I det følgende skal jeg gjøre for min rettslige fortolkning av rettmessigheten av mitt standpunkt. Avslutningsvis skal konkludere og komme med noen prosessuelle merknader.

2. Fortolkningen av avtalen

Spørsmålet om hvorvidt jeg som postdoktor har en plikt til å oppholde meg på kontoret med mindre jeg enten av fakultetsdirektør, dekan eller fakultetstyre har fått utrykkelig tillatelse til annet, må bero på en tolkning og utfylling av avtalemassen som gjelder mellom universitetet og meg. I den utstrekning avtalen ikke gir føringer, må vi basere oss på den generelle arbeidslovgivningen.

Avtalemassen utgjøres av universitetets utlysning, stillingsbeskrivelsen, min søknad, bedømmelseskomiteens innstilling, universitetets brev med tilbud om stillingen samt mitt brev der jeg aksepterte universitetets tilbud. Ingen av de dokumentene sier noe utrykkelig om plikten til å være kontorforsker. Det er imidlertid i universitetsdirektørens brev hvorved jeg ble tilbudt stillingen tatt med en generell henvisning til avtaler som ellers gjelder, men disse avtalene er ikke spesifisert.

Så langt er bare den såkalte "særavtalen" brukt til å underbygge fakultetets standpunkt. Nærmere angitt er det avtalen som det den 10. mai 1999 ble oppnådd enighet om i forhandlingsmøte mellom KUF og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag om revidert Særavtale om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universitetene og høgskolene. Fakultetet har i tillegg vedtatt såkalte retningslinjer for anvendelse av særavtalen.

Det springende punkt i saken er hvorvidt særavtalen bare gjelder stillinger som er undervisningsstillinger óg samtidig forskerstillinger, eller om den også gjelder rene forskerstillinger, dvs stillinger hvor 100% av tiden forutsettes brukt til forskning, slik tilfellet er for postdoktorstillingen.

I avtalens ordlyd brukes konsekvent betegnelsen "undervisnings- og forskerstillinger." Den er således tvetydig på dette punkt, og gir derfor liten veiledning¹. Heller ikke kontekstuelt virker det som om man har ment å regulere spørsmålet om tilstedeværelsesplikt for rene forskerstillinger. Når det gjelder retningslinjene som fakultetet har vedtatt, kan man uaktet av at det er tvilsomt hvorvidt et arbeidsgiverorgan ensidig vil kunne vedta den typen bestemmelser, konstatere at også de er tvetydige på det aktuelle punkt.

Det foreligger heller ikke "forarbeider til avtalen" i form av eksempelvis protokoller inngått mellom de aktuelle avtalepartnere som kunne bidratt til å oppklare dette.

Ettersom avtalen i seg selv ikke gir synderlig veiledning i spørsmålet, er vi henvist til å løse spørsmålet på grunnlag av andre fortolkningsfaktorer. De sentrale faktorer her er hvilke forutsetninger vi som avtaleparter hadde til spørsmålet, hva som er sedvanlig for den type stillinger og hvilke reelle hensyn som gjør seg gjeldende.

Universitetet har ikke på noe tidspunkt forut for avtaleforholdet signalisert at forutsetningen er at jeg holder meg mest mulig på kontoret.² Ingen av de dokumentene som universitetet har utarbeidet i sakens anledning bærer bud om det. Tvert i mot er det en utbredt oppfatning blant de universitetsansatte at en postdoktorstilling er en svært fri stilling hvor den enkelte forsker står fritt til så vel å gjøre faglige som praktiske prioriteringer. For eget vedkommende var det nettopp en forutsetning for å gjøre det, og jeg minner om at lønnen på postdoktorstillingen er vesentlig lavere enn for stilling som førsteamanuensis. I den forstand "taper" jeg ca. NOK 70.000 i året på å ikke tiltre førsteamanuensistillingen. Således må det kunne konstateres at ingen av partene synes å ha forutsatt at det kom til å gjelde en kontorsitteplikt knyttet til stillingen.

Når det så gjelder spørsmålet om hva som er sedvanlig for den type stillinger, har jeg i sakens anledning både vært i kontakt med kolleger på andre fakultet her på universitetet og kolleger ved de andre juridiske fakultetene. De er spurt om de har opplevd krav om tilstedeværelsesplikt i den formen som juridisk fakultet her i Tromsø nå forsøker å praktisere den. Alle de kollegene jeg har snakket med har vært svært forundret over det regimet som fakultetet søker å presse på meg. For rene undervisningsstillinger og kombinerte undervisnings- og forskerstillinger er det naturligvis annerledes. Jeg kan konkludere med at det ikke er sedvanlig å forsøke å overstyre folk i rene forskerstillinger slik juridisk fakultet forsøker seg på. Hvis saken skulle ende med en rettslig prosess, vil disse kollegene bli innstevnet som vitner.

Når det gjelder de reelle hensyn, er det ikke vanskelig å konstatere at for undervisningsstillingers vedkommende tilsier både studentenes behov for kontakt med faglærere, kollegers behov for koordinering av undervisningen samt administrasjonens behov for å få undervisningslogistikken til å fungere at den ansatte ikke forlater sitt kontor med mindre han har fått tillatelse til det.

På samme måte må det være for faglige ansatte som er med i administrative organer, eksempelvis sitter som medlemmer i fakultetsstyre, forskningsutvalg, undervisningsutvalg eller lignende. Den funksjonen tilsier at brukere av de organene bør kunne finne organets medlemmer, eksempelvis for å bli informert om enkeltsaker eller endog få fremmet sine synspunkter før enkeltsaker er oppe til behandling.

Når det derimot gjelder forskning, er utgangspunktet at faget juss har en tradisjon med at det ikke finnes teambasert prosjekter. Dette gjør forskningsprosjektet til en nokså ensom reise. Det overordnede behovet er og bør være at forskningsprosjektet blir gjennomført på en best mulig måte, og at den enkelte forsker får en mulighet til å kalle frem det beste i seg. Følgelig har jeg forholdt meg til at i den grad min forskning skulle tilsi tilstedeværelse, bør jeg være tilstede. I andre tilfeller trenger jeg det ikke.

Som kjent består forskning av ulike aktiviteter. Noen av disse aktivitetene vil kunne tilsi større grad av kontortilstedeværelse enn andre. I mitt tilfelle er jeg fortsatt i en "opplesingsfase". Det vil si at jeg leser meg opp på stoff som vil kunne være relevant for prosjektet. Senere vil jeg komme i en disponeringsfase. Det vil si at prosjektet bør systematiseres, og en plan for fremstillingen bør utarbeides. Til sist antar jeg at jeg vil komme i utskrivingsfasen. Det vil si at prosjektet bør skrives ut.

Hvordan de forskjellige fasene bør gjennomføres vil naturlig nok bero på en rekke valg. Eksempelvis hadde jeg på det tidspunkt da fakultetet bestemte seg for å lage en sak av min kontortilstedeværelsesplikt nettopp gjennomført en turné i Finnmark sammen med Boknakaran og den russiske gruppa Rosynka. På dagtid hadde jeg jobbet meg gjennom en masse litteratur, og på kveldstid hadde vi konserter.

Naturlig nok er det et spørsmål hvem som skal kunne gjøre de valgene. Som kjent har man ingen faglige veiledere i postdoktorstillinger. Etter mitt skjønn er det ikke naturlig at administrativt ansatte eller faglig ansatte som ofte hører til andre fag skulle gis en slik beslutningskompetanse. For det første vil postdoktorstipendiaten som allerede må forutsettes å være et hardt arbeidende menneske stadig måtte servere argumentasjon for nødvendigheten av dette og hint fravær. Dette kan medføre at fokus på prosjektet blir forskjøvet mer i administrasjonslogikkens retning enn nødvendig. Ettersom jeg har bestått doktorgraden og fått stillingen på grunnlag av en faglig bedømmelse som er foretatt av en kompetent komité, har jeg lagt til grunn at jeg bør ha den nødvendige tillit til å bedømme dette spørsmålet.

Selv om det også er viktig at alle ansatte bidrar til å bygge opp og å vedlikeholde det faglige miljøet og at det er særdeles viktig i et såpass lite og nytt miljø som på juridisk fakultet, kan ikke det tilsi en administrativt styrt tilstedeværelsesplikt i den formen som fakultetet påberoper seg. Dette hensynet ivaretas meget bedre og mer effektivt på andre måter. Eksempelvis hvis det for fremtiden føres en personalpolitikk som ikke gjør at mange medarbeidere velger enten å forlate miljøet helt eller å trekke seg unna for kortere og lengre tid, vil fagmiljøet sikkert styrkes. Likeledes vil det bidra til å styrke miljøet hvis fakultets ledelse heller prioriterer å dyrke frem en positiv, stimulerende og engasjerende bedriftskultur, fremfor å forsøke seg på overstyring som erfaringsmessig ofte bare bidrar til å vekke uproduktiv irritasjon.

Selv om også hensynet til likebehandling av forskere generelt sett er viktig, er dette argumentet likevel ikke så tungtveiende. Til forskjell fra undervisningsadministrasjon – hvor likebehandling av studenter er en sentral verdi, har forskningsvirksomheten en annen grunnkarakter. Det karakteristiske i forskningen er at forskerne oppsøker såvel kunnskapens som forståelsenes grenseland. I forskningen er det en vesentlig verdi å dyrke frem mangfoldet, og ofte er god forskning nyskapende og unik. For å få frem et godt forskningsmiljø bør det gis rom for ulike forskerpersonligheter. Jeg har da heller ikke tidligere merket irritasjon rettet mot min forskningsstil eller personlige væremåte fra mine kolleger.

Det er vanskelig å få øye på hvilke reelle behov som skulle tilsi at den generelle tilstedeværelsesplikten skulle gjelde også for postdoktorstipendiater. Rent konkret har fakultetsledelsen så langt ikke pekt på ett eneste praktisk behov som skulle ha tilsagt en generell kontorarrest. Administrasjonen har ingen konkret rolle i prosjektet, og har følgelig intet behov for å innrette noe logistikk i forhold til prosjektets fremdrift. Med mindre fakultetets behov er forankret i at administrasjonen på vegne av maktapparatetet ønsker å bedrive politisk overvåkning av forskerne, og at de derfor har behov for å styre på et så detaljert plan som mulig, kan jeg ikke se annet behov enn at fakultetsledelsen gjennom det at jeg søker om tillatelse får bekreftet sin autoritet. Hvis dette er det eneste behovet, vil det være sløsing med både min tid og fakultetsledelsens om det skulle utløse ekstra arbeidet med å søke tillatelser i hytt og pine.

Slik denne saken hittil er håndtert fra universitetsledelsens side får meg også til å spørre meg om oppriktigheten i universitetets mange programerklæringer om å rekruttere samiske forskere. Saken kan etterlate seg et inntrykk at det over tid bare er rom for samiske forskere på samisk institutt på det humanistiske fakultetet. Underteksten i juridisk fakultet sin håndtering av denne saken synes å være, at det er greit med samiske forskere så lenge de i sin kontor- og arbeidsrytme er like norsk som dem. Universitetsledelsen synes å toe sine hender nå – slik den gjorde da institutt for sosialantropoligi på åttitallet kjørte konfliktene mot de daværende samiske forskerrekruttene. Det som overrasker er at universitetet heller ikke nå i år 2000 har fått økt sensitivitet overfor slike kulturelle forskjeller som nå utspiller seg mellom meg og fakultetet. De har tvert i mot valgt å behandle dette problemet som en personalsak. Paradoksalt nok har jeg berørt problemet med samiske forskerrekrutter og norske byråkratier i "Rekruttering av samer til høyere utdannig og forskning – momenter til en handlingsplan", i sin neste som seg selv, festskrift til Ole Mjøs, Tromsø 1999, og nå opplever jeg selv problemet på kroppen.

Sammenfatningsvis gir verken avtalens ordlyd, partenes forutsetninger, eller sedvanlig praksis for postdoktorstillinger noen klar støtte til juridisk fakultet sitt standpunkt. De vektigste relle hensyn som er i bildet taler for at det ikke praktiseres en slik generell plikt til å be om lov til å forlate kontoret. Jeg mener derfor at min fortolkning er i overenstemmelse med gjeldende rett.

3. Konklusjon

Jeg kommer til å basere min forskningspraksis på denne fortolkningen.

4. Prosessuelle Forhold

Hvis universitetet mener at min praksis er urettmessig, kan man trekke meg i lønn neste gang jeg bare gir beskjed om hvor jeg drar og ikke spør om tillatelse - verken fra fakultetsdirektør dekan eller fakultetstyre. I så fall kommer jeg til å gå til søksmål for å få standpunktet prøvet rettslig. For det tilfellet er dette brevet skrevet med forbehold om ytterligere anførsler og bevis.

Med Vennlig Hilsen

Ánde Somby

Kopi:

• Juridisk fakultet, her
• Personalavdelingen, her
• Senter for samiske studier, her

1. Da brevet ble skrevet kom jeg i skade for å overse at stillingen post doktor var nevnt i en tabell som det var henvist til i avtalen, nemlig lønnsplan 17.510, kode 1352. Således var også postdoktorstillinger omfattet av avtalens ordlyd.
2. Jeg overså den gangen også at i punkt 6 i universitetets retningslinjer for tildeling av forskningstermin, vedtatt av Universitetsstyret den 06.11.97 under sak S 149/97 står det uttrykkelig det ikke gjelder noen tilstedeværelsesplikt. Ettersom det skulle være liten grunn til å behandle forskertermin og postdoktorat forskjellig, må universitetsstyret således sies å ha signalisert sitt standpunkt til det prisipielle spørsmålet om tilstedeværelsesplikt for ansatte i rene forskerstillinger.

Universitetsdirektøren trekker seg:

TILSTEDEVÆRELSESPLIKT

Det vises til ditt brev av 09.10.00.

I brevet viser du til tidligere korrespondanse "i saken". Den tidligere korrespondansen har omhandlet ditt spørsmål om overflytting av stilling som postdoktor til Senter for Samiske studier på bakgrunn av uoverensstemmelser mellom fakultetsledelsen og deg. Dette spørsmålet ble besvart ved brev fra universitetsdirektøren av 20.07.00.

Spørsmål om praktiseringen av særavtalen og fakultetets retningslinjer til denne må i første rekke tas opp med fakultetet. Din henvendelse vil derfor bli oversendt til fakultetsledelsen ved kopi av dette brevet for videre behandling. Universitetsdirektøren vil imidlertid knytte noen kommentarer til ditt brev:

Særavtalen gjelder for stillinger på lønnsplan 17.510, og omfatter dermed også kode 1352 Post doktor. Særavtalen gjelder med andre ord også for din stilling.

I særavtalen er det i punkt I nr. 1, 2. ledd gitt hjemmel for virksomheten til å fastsette regler om fravær. Slike regler har Det juridiske fakultet vedtatt 09.12.99 ("Retningslinjer til særavtalen – fråver frå fakultetet").

Vennlig hilsen

Solveig Wiesener
personaldirektør

Tom E. Lunde
juridisk rådgiver

Kopi: Det juridiske fakultet, Senter for Samiske studier

Ánde søker om tillatelse til å reise til Oslo?:

SØKNAD OM TILLATELSE TIL FORSKNINGSOPPHOLD VED INSTITUTT FOR RETTSINFORMATIKK VED JURIDISK FAKULTET I OSLO.

Innledning
Jeg viser til tidligere korrespondanse, senest til mitt brev av 09.10.00 til Universitetsdirektøren samt til Universitetsdirektørens brev av 24.10.00. Begge brevene er sendt Dere i kopi.

Jeg noterer meg at universitetsdirektøren legger opp til at uenigheten som gjelder mellom meg og fakultetet skal bli til et oppgjør oss i mellom - innenfor de lune veggene i vårt lille rottereir.

Jeg vil herved be om at fakultetet forsikrer om at De ikke stopper lønnen min hvis jeg skulle ha hatt et forskningsopphold ved Institutt for Rettsinformatikk ved juridisk fakultet. Jeg søker med andre ord om tillatelse til å ha et forskningsopphold ved institutt for Rettsinformatikk ved juridisk fakultet på Universitetet i Oslo.

Sakens faktiske bakgrunn
Jeg har i mitt brev av 09.10.00 lagt til grunn at jeg som postdoktor står fritt til å bestemme hvor jeg til et hvert tidspunkt befinner meg i løpet av forskningsprosessen min, men at jeg gir beskjed om hvor jeg drar og når. Jeg har videre gitt beskjed om at i den utstrekning fakultetet enten foretar stopp i lønnsutbetalingene mine eller på annen måte trekker meg i lønn fordi jeg ikke har spurt om tillatelse hos fakultetsledelsen, anser jeg dette som en uberettiget handling som jeg i så fall kommer til å forfølge rettslig.

Som kjent har jeg i en e-post den 03.10.00 som gikk ut til samtlige ansatte bebudet at jeg kom til å sitte på Institutt for Rettsinformatikk for å arbeide der i det kommende semesteret, og at administrasjonen i dette tidsrom kunne nyttiggjøre seg det kontoret som jeg bruker.

Den 03.10.00 hadde jeg også en samtale med prodekan Hege Brækhus, og hun rådet meg å sende en søknad. Hun har imidlertid ikke vært inne i selve utarbeidelsen av søknaden.

Jeg [er] av amanuensis Inge Unneberg blitt informert om at mitt forhold til fakultetet ble drøftet på fakultetsstyrets møte den 15. desember 2000. Deriblant skal fakultetsdirektøren ha bedt om fakultetsstyrets samtykke til å foreta stopp i mine lønnsutbetalinger med virkning fra og med januar måned neste år – i praksis om 2 uker, hvis jeg ikke sendte en søknad.

Forskerlivets uutholdelige letthet på juridisk fakultet
Selv om man bør utvise alminnelig forbeholdenhet overfor hvorvidt jeg har oppfattet Unnebergs referat korrekt, er jeg på bakgrunn av fakultetets tidligere agering i denne saken, i saken om honorarutbetaling til meg for utført ekstra arbeid samt fakultetets forhistorie hva angår håndtering av "problemsaker" i personaladministrasjonen ikke overrasket hvis også dette skulle ha skjedd.

Jeg er innforstått med at det for meg har vært en feilvurdering å gå inn i et postdoktorat ved juridisk fakultet i Tromsø. Bakgrunnen for at jeg gjorde det var, at jeg dessverre har vært full av forhåpninger på en del punkter.

For det første har jeg vært forhåpningsfull idet jeg antok at det lå en realitet bak og at det dermed også gjaldt som et grunnprinsipp for personaladministrasjonen ved universitetet at arbeidsplassen i tillegg til å ivareta de generelle oppgavene som følger av arbeidsmiljøloven §§ 7 og 8 om å sikre velferd, trivsel og helse også må forholde seg til at for en forsker består arbeidet i å forske. Forskningens og forskerens frihet skulle liksom være bærebjelker i så måte. Dette er pompøst nok uttrykt på følgende måte i NOU 1993:24 Lov om universiteter og høgskoler s. 50 sp. 1. "Forskerne utøver frie yrker med stor rett til å bestemme over sine egne arbeidsoppgaver, den enkelte forsker har ansvar for å overholde de faglige etiske normene og må sørge for at resultatene gjøres allment tilgjengelige. " Det er forstemmende å se at vår rektor Tove Bull har vært med i lovutvalget som har formulert dette høystemte prinsippet om forskning som fritt yrke. Enten er dette forstemmende fordi hun da viser en meget lettvint omgang med tekster som hun er med på å proklamere, eller så er det fordi informasjonsstrømmene på universitetet derved viser at min sak ikke har nådd til henne, til tross for at den åpenbart reiser et prinsipielt spørsmål om forskning som fritt yrke.

Dessverre er jeg nok også blitt fanget av all universitets- og forskerfolkloren om at dette med forskning som fritt yrke skulle gjelde postdoktorer i særdeleshet. Slik plikten til tilstedeværelse praktiseres ved dette fakultetet kan man glemme at en postdoktoral forsker har stor rett til å bestemme over sine egne arbeidsoppgaver. Det må vel heller sies å være fastslått at et postdoktorat er en stilling som kontorfunksjonær med generell underkastelsesplikt og strengt formelt regulert forskningsplikt hvor pliktenes innhold løpende defineres og omdefineres av administrasjonen i den enkelte budsjettenhet.

For det andre har jeg blitt styrt av mine forhåpninger idet jeg antok at det lå en realitet bak og at det dermed også gjaldt som et grunnprinsipp for personaladministrasjonen ved universitetet at universitetets strategiplan så sterkt betoner verdien og viktigheten av at universitetet i sin alminnelighet "skal være en arbeidsplass som tilbyr studenter og ansatte så gode arbeidsforhold og så godt miljø som mulig." og hvor dette med rekruttering betones som et sentralt satsningsområde. For meg er det nokså uforståelig hvordan personalpolitikken som i dag føres på juridisk fakultet og hvordan den i særdeleshet fremtrer i min sak, skal kunne virke rekrutterende.

For det tredje har jeg vært håpefull idet jeg antok at det lå en realitet bak og at det dermed også gjaldt som et grunnprinsipp for personaladministrasjonen ved universitetet at samisk strategiplan så sterkt understreker viktigheten av å rekruttere også samiske forskere og lærere. Hvis juridisk fakultet sitt agerende i saken markerer bedre tider for samisk rekruttering, kan man intet annet enn å riste på hodet.

Selvsagt burde jeg – som til og med er bedømt og funnet kvalifisert for fast ansettelse i en mellomstilling - vite og huske at man ikke skal tro på slike populistiske svulstigheter. Jeg innser at på juridisk fakultet gjelder kun ett prinsipp: fakultetsledelsen skal få nyte opplevelsen av å være sjefer. Derunder skal de ha full frihet til å skalte og valte med sine ansatte. Friheten skal nytes selv om det så måtte koste at de ovennevnte svulstigheter enten bør betraktes som ironiske proklamasjoner eller som estetiske tomheter. Selv om det så måtte koste at det både er stor gjennomstrømning av faglige og administrativt ansatte ved fakultet, skal administrasjonskåtskapen nytes. Og selv om det så måtte koste at det ellers er vanskelig å ta fakultetet som fagmiljø på alvor, skal man få leske seg med opplevelsen av å sjefe.

Det får så være at verken universitetsledelsen eller fakultetsstyret synes å ha vilje eller evne til å rydde opp i en bedriftskultur som neppe lenger kan sies å være sunn, og at de dermed tar seg råd til å ha et slikt regime. Jeg har i offentligheten har vært profilert som en ambassadør for fakultetet. Jeg var endog den eneste som tok ordet da forskningsrådets leder Hambro stilte spørsmål ved vår eksistensberettigelse. Det samiske samfunnet har for tiden stor tillit til at det kommer til å komme et oppegående samerettsmiljø hit. For å unngå funksjonen av et fluepapir opplever jeg det derfor som en samfunnsplikt at jeg på ett eller annet tidspunkt må gjøre offentligheten oppmerksom på forholdene her.

For egen del har i alle fall jeg investert såpass mye tid i dette forskningsprosjektet at jeg finner det tryggest å innhente arbeidsgiverens forsikring om at jeg ikke blir trukket i lønn hvis jeg skulle reise til Oslo for et forskningsopphold.

Det er åpenbart et stort behov for å utvikle metoder for rettsanvendersamfunnet for å bistå dem med å håndtere samisk rettsoppfatning. Ettersom urfolkenes rettsoppfatning også internasjonalt gjør inntog i nasjonalstatenes rettssaler, er behovet for forskning i disse spørsmålene viktig både nasjonalt og internasjonalt. Utfordringen består i å få en fornuftig anvendelse av materiale overlevert av de muntlige tradisjonene til urfolkene at dette gjøres på en måte som gjør det mulig å gjøre det i en dagsaktuell kontekst og at metoden også har fremtiden for seg. Både doktordisputasen min og den konkrete faglige bedømmelsen av forskningsprosjektet mitt viser at jeg har innfallsvinkler som gjør at jeg vil være i stand til å komme med nyttige bidrag.

Bakgrunnen for mitt opphold i Oslo er at jeg gjennom forskningsprosjektet tar sikte på å systematisere hvordan samisk rettsoppfatning skulle kunne gjøres håndterlig for en praktisk rettsanvendelse. Deriblant vil jeg trekke en sammenligning mellom hvordan henholdsvis en muntlig kultur, en tekstbasert kultur og en hypertekstbasert kultur akkumulerer sine rettslige kilder, hvilken fortolkningslogikk som anvendes og hvordan den rettslige kommunikasjonen skjer. Jeg har hittil lest meg opp på det materialet som jeg har bruk for så vidt gjelder muntlige og tekstbaserte kulturer. Ettersom jeg også har en fremmadskuende ambisjon med prosjektet, vil jeg også sette meg inn i stoffet rundt hypertekstbaserte kulturer. De hypertekstbaserte kulturer eksisterer ikke som aktuelle rendyrkede kulturer. Derfor kan man kan bare analysere dem ut fra scenarioer. Tilnærmingen mot dem må derfor basere seg på lesing samt diskusjoner. Miljøet rundt Institutt for Rettsinformatikk har gjennom mange år vært ledende i spørsmålene rundt implementering av datateknologien til rettsanvendelsesindustrien. De har et godt bibliotek med både god bredde og dybde over interessante temaer. De har oversikt over både systematiske fremstillinger over temaet samt oversikt over praktiske sider ved problemfeltet. De er således et meget nyttig diskusjonsmiljø å oppholde seg i for en tid. Jeg har selv bakgrunn som vitenskapelig assistent derfra, og de har sjenerøst nok tilbudt meg kontorplass fra begynnelsen av januar i år.

For å få til god forskning er man også avhengig av at forskningsvilkårene er av en slik art at tilværelsen ikke er for komplisert. Hvis stemningen rundt forskningen er god, kan . Det er derfor heller ikke til å legge skjul på at det for mitt forskningsprosjekt ville vært fint om jeg for en tid fikk en hvilepause da jeg kunne få arbeide i fred og slapp å forholde meg daglig til en administrasjon som tilsynelatende ikke vil meg godt.

Prosessuelle Forhold
Jeg ville selvsagt vært glad om fakultetet gjennom sin ledelse skriftlig redegjorde for meg hva som er blitt sagt på det aktuelle møtet, men det er intet avgjørende punkt. Mest interessert er jeg i at Dere gir en forsikring om at det ikke er noe problem at jeg det kommende semester kommer til å oppholde meg i Oslo.

Jeg kommer ikke til å bevege meg fra Tromsø før en avklaring fra fakultetet foreligger.

Jeg håper på en mest mulig positiv behandling av søknaden, og stiller meg gjerne til fakultets disposisjon.

Med Vennlig Hilsen

Ánde Somby

Kopi:

• Universitetsdirektøren, her
• Samisk Senter, her
• Forskerforbundet, her

PS. Jeg beklager at det ble mye utenomsnakk i denne søknaden, men det må vel være jula som er årsaken til denne uhorvelige snakkesaligheten. Jeg sier som banditten "straff meg på mildest mulige måte".

Fakultetsdirektørens innstilling til fakultetsstyret

Til: Fakultetsstyret

Møtedato: 18. januar 2001

Arkivref.: 200004032-6/OHU/221

Søknad om høve til forskingsopphald våren 2001 ved det juridiske fakultetet, uIo Ánde Somby har vore tilsett ved fakultetet (tidlegare IRV) sidan 01.08.92. Han har hatt desse tilsetjingsforholda:

• stipendiat 01.08.92 – 28.02.99.
• engasjert førsteamanuensis 01.03.- 31.01.00.
• post doc. for tre år frå 1.2.00. Han er fast tilsett som førsteamanuensis, men har fått utsett tiltredelse i stipendperioden.

Somby har 18.12.00 søkt om høve til å vera ved Institutt for rettsinformatikk (IRI), Det juridiske fakultetet i Oslo vårsemesteret 2001. Søknaden følgjer vedlagt (vedlegg 1).

Generelt om arbeidsvilkåra
Før vi drøftar spørsmålet om fråver, finn vi det rett å komma inn på Somby si tolking av arbeidsvilkåra sine slik det går fram av søknaden hans og av tidlegare korrespondanse med han, jf hans brev 9.10.00 til direktøren, og direktøren sitt svar 24.10.00 (vedlegg 2 og 3).

Som de ser, har Somby lagt til grunn at han som post doc står fritt til å bestemma kvar han skal vera, og at det er nok at han gir beskjed om kvar han dreg og når (jf midt på første side i vedlegg 1). Vi er usikker på korleis det kan ha seg at Somby har komme til å tru at stillinga er lyst ut på slike vilkår, for det er ikkje noko i betenkninga (vedlegg 4) som tyder på at det er andre vilkår for denne stillinga enn for stipendiat- og topp- og mellomstillingar. Med eitt unntak (Susann Skogvang) har det ikkje vore på tale å tilsetja nokon ved fakultetet utan at det var eit vilkår at dei skulle vera til stades ved fakultetet. At denne plikta også gjeld for postdoktorar, følgjer elles direkte av at stillinga er på lønnsplan 17.510, som særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskarstillingar ved universitet og høgskolar gjeld for. Der står det i pkt 1, 2. avsnitt: ”Personalet skal være til stede ved virksomheten i arbeidstiden, med mindre faglige grunner tilsier at arbeidet legges til andre steder. I så tilfelle skal dette gjøres etter samtykke og i samsvar med regler om fravær fastsatt av virksomheten.”

Om vi no skulle leggja til grunn at Somby hadde mistolka tilsetjingsvilkåra, har han i alle fall kjent den rette samanhengen frå 20.6.00, då vi sende vedlagde e-brev til han (vedlegg 5, pkt 1). Som de ser, tok vi kontakt med han i samband med at vi hadde grunn til å tru at han hadde ein del fråver utan at dei var avklart på førehand. I e-brevet minna vi han på reglane i særavtalen og fakultetet sine interne retningslinjer, og ba han halda seg til dei.
Somby gir uttrykk for at han har oppfatta det slik at fakultetet/universitetet vil setja grenser for forskinga hans. Vi kjenner ikkje til at det har vore gjort forsøk på det frå noko hald. Tvert imot har vi understreka at det er betenkninga og hans eigen søknad som set rammer for forskinga, og at det sjølvsagt ikkje er meininga å begrensa den fridomen ein forskar har. Dette vart mellom anna sagt heilt tydeleg i eit møte 29.06.00 mellom Somby, dekan og fakultetsdirektør. Det vi har teke opp med han når det gjeld arbeidsvilkåra, er at han må følgja gjeldande reglar om plikta til å vera til stades, retningslinjene for fråver, plikta til å rapportera m.v.

I møtet 29.6.00 vart det for øvrig også sagt frå om at fakultetet er opne for og innforstått med at ein post doc skal kunna ha meir fråver enn t.d. ein førsteamenuensis og at Somby sitt prosjekt kan innebera mykje fråver (jf. stipendsøknaden og rapport om forskingsverksemda, vedlegg 6 og 7).

For ordens skuld opplyser vi at Somby i samband med ei anna sak - gjennom brev 2.12.00 frå fagforeining - har sagt seg samd i at særavtalen gjeld for han.

Søknaden om høve til fråver
Det er fakultetsstyret som gjer vedtak om fråver på over ein månad, jf pkt 1 dei utfyllande reglane til særavtalen (vedlegg 8).

Slik vi forstår det, grunngir Somby sin søknad med

• at IRI har eit godt fagleg miljø for prosjektet hans,
• at instituttet har eit godt bibliotek, og
• at han ikkje får arbeidsfred ved fakultetet (jf siste avsnitt på side 3: ”…da jeg kunne får arbeide i fred og slapp å forholde meg daglig til en administrasjon som tilsynelatende ikke vil meg godt.”)

I pkt 2 i dei utfyllande reglane (vedlegg 9) er det gitt døme på faglege fråver som kan godkjennast. T.d. er datainnsamling, faglege møte, forskaropplæring m.v. relevante grunnar. Det var ikkje meininga at lista under pkt 2 skulle vera fullstendig, men den skulle seia noko om kva grunnlaget for fråver kunne vera.

Somby gjer gjeldande at han ikkje får arbeidsfred ved fakultetet. Som nemnt er det venta at han – tilliks med av dei andre forskarane - skal følgja retningslinjene for vitskaplege stillingar ved fakultetet. Vi må difor tolka dette med arbeidsfred slik at han ynskjer å sleppa å følgja desse retningslinjene. Ein uttalelse på Somby si heimeside, i eit oppslag om spørsmålet om plikta til å vera til stades (jf adresse i vedlegg 7 side 2) kan også peika i den retninga. Der skriv han m.a. dette under overskrifta ”Får Ánde reise til Oslo?”: ”(Jeg opplevde situasjonen som lite hyggelig, og hadde snakket med folkan på Institutt for Rettsinformatikk ved juridisk fakultet i Oslo om jeg kunne komme dit vårsemesteret 2001.” Det fell etter vår vurdering klart utanfor rammene for fråver etter særavtalen at ein ikkje vil følgja dei reglane som gjeld for tilsetjingsforholdet. I denne samanhengen kan opplysast at Somby tidlegare har gjort eit forsøk på å få flytta stillinga til Samisk senter nettopp for å sleppa fakultetet si praktisering av særavtalen, jf vedlagde brev 30.6.00 frå Somby til direktøren og svar 20.7.00 derifrå (vedlegg 8 og 9).

Den grunngivinga som står att då er kollegaene (”De er således et godt forskingsmiljø å oppholde seg i for en tid”) og boksamlinga (”…med både god bredde og dybde over interessante temaer.”)

Eit slikt føremål ligg innafor rammene; det er ønskeleg og positivt at våre forskarar får høve til å samarbeida og få impulsar frå andre fagmiljø. Under føresetnad av at styret er einig i det, blir det neste spørsmålet kor langt fråver av denne typen – der grunngivinga er betre fagmiljø og betre boksamling - som kan aksepterast.

Kan lengda på fråveret differensierast etter kva stilling søkaren har? Vi er i alle fall ikkje i tvil om at ein post doc, som skal bruka heile tida si til forsking må få aksept for mykje fråver i samband med feltarbeid. Somby, t.d. har i sin søknad gjort greie for planar om utstrakte besøk i urbefolkningsområde i samband med prosjektet sitt, og vi har aldri fått signal frå styret om noko anna enn at dei ville vera positive til søknader om slike fråver. Vi viser til dette, og ber vurdert om opphold på IRI kan karakteriserast som feltarbeid i høve til prosjektinnhaldet.

Ei anna samanlikning ein kunne gjera, var med ordinære stipendiatar. Det er eit ønske at dei skal ha eit utanlandsopphald i samband med doktorgradsarbeidet sitt. Samanliknande forsking vert rekna som positivt. Men dette gjeld utanlandsopphald. Det er ikkje tilsvarande føringar når det gjeld opphald ved eit anna norsk juridisk fakultet, og sidan vi heller ikkje har hatt søknader om det, har vi heller ikkje noko praksis.

Søknaden må avgjerast ut frå ei vurdering av kva generelle prinsipp som skal gjelda for denne typen fråver, og om det skal differensierast ut frå ulike typar stillingar.

Til føreliggjande søknad kan elles opplysast at Somby har hatt desse registrerte fråvera i 2000 i tillegg til dei som er nemnde i rapporten:

• ca 30.6.-24.7.00 – heimekontor (ferie 19.-21.7).
• 23.-25.10, Oslo.
• 8.-15.11. Grønlands universitet Nuuk.

Vi viser til ovanståande, og legg fram søknaden utan innstilling til vedtak.