På den 3. side 15. juli 2000

Når programerklæringen slipes mot hverdagshistorien

Hvilken Forsoning? Norges stebarn Arktiske tanker Programerklæringer og hverdagshistorier Normalhistorier og nyheter Teknologi og tenkning En dråpe Sameglede Urinsikter

På gammelmodig riksdansk proklameres det i grunnloven § 110a at "Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv." I grunnlovsbestemmelsens forarbeider er det blant annet poengtert at ettersom den største andelen av den samiske befolkning er bosatt innenfor norsk territorium, har Norge et særdeles ansvar overfor hele den samiske befolkningen. Underforstått skulle derfor samer som er borgere av de av Finland, Sverige og Russland også nyte godt av dette grunnlovsvernet. Slike programerklæringer har sin verdi i internasjonale fora hvor kanapéer fortæres til leskende hvitvin. I sånne fora bidrar en slik grunnlovsbestemmelse til å bekrefte Norges troverdighet i urfolksspørsmål, og kanskje dermed også til å bekrefte landets generelle troverdighet. Det er imidlertid først i møtet med hverdagshistorien at grunnlovsbestemmelsens virkelige verdi trer frem. Jeg har vært hjemme i Sirbmá, og der har jeg sett en interessant hverdagsepisode som nylig utspant seg. Avisen Finnmarken hadde tirsdag 11. juli en notis om en russisk statsborger som er blitt bortvist. Han skal angivelig ha jobbet hos en bonde i Tana uten gyldig arbeidstillatelse. 1000 kroner i bot. Ut med han. En politistøvel i ræva, og rettferdigheten har skjedd fyllest. I motsetning til Finnmarkens notisforfatter som åpenbart ensidig bygger på det onkel politi eller politiadjutanten forteller, har jeg vært flue på livets vegg i denne saken. Det som slår meg er at i det korte notisspråket blir mye av historien borte. Én bortkommen side av historien er at det er en av våre samiske brødre - Andrei fra Lujávri (Lovozero)- som er blitt utsatt for denne uverdige behandlingen fra det norske politibyråkratiets side. Han var på besøk hos sin samiske venn i Sirbmá. En annen bortkommen side er at som et internasjonalt folk, har samene hatt et indre marked lenge før EU var påtenkt - enn mindre hadde rukket å tenke tanken om sitt indre marked. I praksis har vi i uminnelige hatt fri flyt av varer og tjenester. Arbeidskraften vår har vært mobil, og spesielt hvis tidene har vært harde i et område, har vi klart oss ved at arbeidskraften har flyttet dit det har vært sysselsetning og gode tider. Selv vokste jeg opp like etter at det hadde vært harde tider i Anár (Enare på finsk side), og det medførte at jeg både kan noen joiker som stammer derfra og masse beretninger fra den store innsjøens bredd. Denne indre mobiliteten har vært en sentral forutsetning for at samisk samkvem skal kunne fungere. Tidligere har vi vært velsignet med dels at kontrollbyråkratiet ikke har vært så godt utbygget i vår del av verden. Dels har vi hatt et kontrollbyråkrati som levde såpass i takt med de samiske samfunnene, at denne delen av samisk kultur og samfunnsliv ikke skapte problemer. Lenge har vi vært avskåret fra å ha kontakt med våre samiske søstre og brødre fra Russisk side. Faktisk er det knapt 10 år siden at de første samiske delegasjonene besøkte Lujávri, og kom gledesstrålende tilbake, og fortalte om hvordan samene på russisk side også hadde gledet seg. Tidene i Lujávri er harde nå. Og menneskenes verdighet bevares hvis de slipper å være passive bistandsmottakere. Dessuten kan samkvem som er basert på konkret samarbeid gi kjærkomne impulser til det samiske samfunnet på russisk side. Hvis grunnlovsbestemmelsen ikke kan yte effektivt vern, og gi denne eldgamle samiske tradisjonen forkjørsrett i forhold til arbeidskraftmyndighetenes byråkrati, bør den snarest averteres på billigsalg. Det vi måtte få for den, kunne vi jo ha sendt til Lujávri som rotnorsk veldedighet.

Joikerommet	Galleriene	Ka e nytt	Sidekart	Kontakt	Ánde	Index