samegilli
På den 3. side 23. mars 2000
Nordlyslogo Fjellsamene som Norges stebarn
Hvilken Forsoning?
Norges stebarn
Arktiske tanker
Programerklæringer og hverdagshistorier
Normalhistorier og nyheter
Teknologi og tenkning
En dråpe Sameglede
Urinsikter

Stortinget har i praksis godkjent Forsvarets planer om å utvide Mauken-Blåtind skytefelt. Det er blitt avdekket at Reindriftsforvaltningen arbeider med planer om omfattende tvangsavviklinger. Pressen har fokusert på den såkalte beitekrisen.

Dette lille knippet av meldinger gir en foranledning til å reflektere over hvilken sjanse reindriften har i møtet med disse mektige interessene. Dette leder oss over i et mer generelt spørsmål: Hvilket forestillinger har folk i Norge av reindriften? Hvilke forståelser som er av reindriften har i sin tur betydning for hvordan samfunnet forholder seg til fjellsamene. Blant annet kan det billedlig talt ha betydning for hvorvidt fellesskapet går inn for å piske eller å servere gulrøtter til dem.

Hos mange framstår bildene av reindriften som gjennomgående negative. Reinsamene har fått samme funksjon som alvene i brødrene Grimms eventyr. Alt sammen var alvenes skyld - selv det at melken ble sur. Til og med er reindriften blitt gjort ansvarlig for at en del andre samer har mistet språket og deler av kulturarven.

Noen observasjoner blir interessante i denne sammenheng. For det første koster det i dag ikke noe å være negativ til reindriften. Det kreves heller ingen troverdighet av de ulike "synserne" som forlanger at reindriftsutøverne burde tøyles enda litt til. Dilettanter, vinkelskrivere og kvakksalvere av ulike støpninger har gode dager. Jeg har møtt halvfulle pubgjester som har belært meg om reindriftens problemer. Jeg har møtt taxisjåfører i Oslo som vet akkurat hva som burde gjøres. Jeg har lest tekster av "forskere", som i vitenskapens navn glatt skriver ut diagnoser og foreskriver resepter, men som kan ha et diskutabelt forhold til forskningsbasert viten. Felles for dem er at de er talsmenn for de enkle løsninger. Forslagene deres er sjelden mer spennende enn at samfunnet bør stramme grepet om reindriften.

For det andre har reindriften nesten alltid vært taus når den er blitt angrepet. Slik har det vært tradisjonelt, og slik ser det ut for å være nå også. I grunnen er det ikke så rart. Reindriften har ingen store medieforetak eller politiske partier i ryggen, men er stort sett overlatt til å klare seg som best den kan. Det gjør ikke situasjonen lettere at beitekrisejournalistikken selger såpass bra som den tydeligvis gjør. Beitekrisen er blitt til "normalhistorien". Uaktet av at nyere forskning utført ved Universitetet i Tromsø viser at reinlav ikke er så viktig føde for rein på vinterstid som tidligere antatt, er beitekrisehistorien antakelig en viktig historie. Jeg mener imidlertid at det blir feil når den framstår som nærmest den eneste historien om reindriften og dens mennesker.

Hvordan skal vi tolke reindriftens taushet? Er det en taushet som betyr at den samtykker i de beskrivelsene som gis og handlingsprogrammene som lanseres med stadig større hyppighet? Det reiser spørsmålet om hva bildene har å si for menneskene de beskriver.

Det sier seg selv at det ikke er noen gunstig tilstand å være en brødrene Grimms alv for landet. Selv om vi er inne på kompliserte årsakssammenhenger, begynner det å vise seg svært urovekkende trekk. Reindriften har i den senere tid fått oppslag om vold mellom reindriftsutøvere som et økende problem. Det ser ut for at reindriftens frustrasjon er i ferd med å snu seg innover, og at den antar former som blir destruktive og selvødende. Et annet urovekkende trekk er at mange unge menn i det sør-samiske området har tatt livet av seg i den senere tid. Dette er et problem som er skjult for det norske og svenske storsamfunn. Selv om også taushet kan være et sterkt uttrykk for avmakt, er det grunn til å spørre seg om de mange begravelsene blant sørsamene er det sterkeste uttrykk for avmakt som tenkes kan.

Som kultursamfunn synes jeg at vi ikke lenger kan sitte å se på at reindriften gang på gang blir utsatt for samfunnets kollektive aggresjon. Fremfor alt er det viktig at offentligheten serveres korrekte og nyanserte bilder. På den måten vil fellesskapet bli bedre i stand til å forstå situasjonen på en adekvat måte, og forhåpentligvis kunne handle deretter.

Joikerommet Galleriene Ka e nytt Sidekart Kontakt Ánde Index